ludvig m. lindeman – presentert av o.m. sandvik

 

– i boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter». H. Koht.

28. NOVEMBER 1812—23. MAI 1887

Når siste halvdel av det 19de århundre blev en slik blomst­ringstid for norsk tonekunst, skyldtes det først og fremst Ludvig Mathias Lindeman.

I sitt ytre liv var han den fullstendige motsetning til eventyrprinsen Ole Bull; men i et jevnt arbeidsstrev her hjemme gav han hvad den geniale vårlerke kvidret om : det som blev liv og næring for all senere musikk i Norge.

Forunderlig allsidig og bredbygget er denne musikpersonlighet. Som lærd teoretiker står han på høide med verdens ypperste, i orgelkuns har ingen nordmann overgått ham, dertil eide han en skapende kraft som særlig viste sig i en sprudlende melodisk evne.

Som med så mange av våre stormenn gjelder det også her at ætten og hjemmet har sin del i det verk som øvdes. Familien Lindeman var ganske utpreget musikalsk begavet. Organisten i Trondhjem, Ludvig’s far, hadde dertil en grunnmuret teoretisk lærdom og var hjemme i klassikerne, fremfor alt Bach. Og barna fikk alle sammen en sjelden solid utdannelse. Men foruten klassikerene var det én ting som holdtes høit i ære i hjemmet, og det var den norske folketone der som et arvegull hadde fulgt ætten.

Med morsmelken innsuget da Ludvig Mathias en dyp kjærlighet til de melodier som det blev hans livs arbeide å redde fra glemsel.  Han har tidlig fått sitt øre oplatt og sin smak be­stemt, så han av instinkt følte hvad der var særnorsk.  Hans enestående evner som samler blir først fullt forklarlig av alt dette.

Skjønt han 10 år gammel optrådte på konsert, blev han dog bestemt til prest, og i 1833 reiste han til Oslo for å ta student­eksamen. Han vilde dog pleie musikkinteressene ved siden av, og allerede dagen efter sin ankomst spilte han til høimesse. En stund efter ansattes han som fioloncellist ved teaterorkestret, der­til komponerte han en hel del i sine fristunder, bl. a. musikk til Wergelands «Campbellerne». Omsider gikk det så op for ham hvad der var hans egentlige kall, han sluttet med teologien og mottok i 1840 ansettelse som organist ved Vår Frelsers kirke.

Som en rød tråd går fra nu av gjennem hans allsidige og opslitende musikalske virke arbeidet med norsk folkemusikk. Allerede i 1840 utgav han «Norske folkemelodier harmonisk bearbeidede»; — det er for største delen arvegullet, familietradisjonen, som her fremlegges. Sin første samlerreise foretok han i 1848 da han besøkte Valdres. Her bodde den av folke­tradisjonen i det hele så fortjente skolelærer Anders Evensen Vang. Og det beste av de Lindemanske fund dette år skyldes ham. Samlingen inneholdt «86 valdriske psalmøtona aat Kin­gos psalmøbok ell kjyrkkjibok», «83 gamle viso, visostubba, stubbølaatta og joleleike», «13 laatta aat langhørpun ell langleike med derte høirande fortællinga ell rægla aa rispo», — altså med en gang et temmelig allsidig uttrykk for norsk folkemusikk. Fullt klar over de rikdommer han før hadde ant, gikk Lindeman nu i gang med en samlervirksomhet som strakte sig over de fleste kanter av landet og varte helt til 1880. Og et under­bart tilfang blev hans lønn, av indre verd like betydningsfullt som antallet var overveldende, hele 1500 melodier.

Han var da også en fullendt optegner, rustet med videnskapelig skarpsyn og fylt av en glødende, utrettelig iver for sitt emne. Han hadde den rette, næsten religiøse ærbødighet for det mesterstykke som nu i øieblikket blinket frem foran ham, og derfor gav han sig ikke, selv om det næsten ikke var pip i den gamle sangerske som syntes å være bygdens eneste tradi­sjonsbærer; for det kunde jo hende han senere traff på en mer avgjort skikkelse av den og den dunkle melodigang. Så pietis­tisk bundet som folk mange steds var den gang, var der også en hel del fordommer å overvinne for en som var på jakt efter slik tant og tøv som de gamle viser eller djevelskapen i slåttene.

Men når Lindeman kom, som selv på en måte hørte kirken til og som sang så vakkert for dem de kjente gamle salmemelodier, så kunde de jo gjerne gjøre ham til vilje siden han hadde slik barnaktig moro av det ! Hans jevne vesen gav tillit, og det mek­tige, beåndede ansikt inngjød respekt. Og hjalp ikke annet, måtte han bruke knep. En gang fikk han den pietistiske, men som det viste sig pengekjære, ungkone på gården til å hjelpe sig ved å love at gamlemor skulde ha en ort i daglønn.

Det samlerverk som nu efterhvert kom frem, er enestående. Her er ingen famling således som vanlig i et første-arbeide. Videnskapelig nøiaktighet er forenet med kunstnerens intime forståelse. Og respekten for de navnløse tonebyggmestrer bæ­rer det hele verk. Ydmykt skulde deres idéer efterspores, ingen «bessermachen» måtte forstyrre hvad deres geniale sans hadde skapt.

Slik tenkte Lindeman, og den harmoniledsagelse han for­synte sine fund med, var skikket til å åpne andres øine for den rike mangfoldighet i folketonen. Kort og fyndig, ofte i bare to-stemmig sats, peker han på hvordan alt skal opfattes, karakteriserer grunnstemningen, belyser de fine små innfall, understreker det usedvanlige, det voldsomme eller selsomme. Næsten overalt treffer han blinken. Den lærde kontrapunktiker kunde more sig med å gjøre rene kunststykker stundom, han lar melodien hel eller delvis titte frem i understemmene på en rent skøieraktig måte.

Det er da ikke å undre sig over, disse klart belyste melodier måtte gjøre et veldig inntrykk eftersom de utkom. Alle blev grepet av den følelse at de stod i nytt, ukjent og dog så hjem­lig land. Hvad enhver på sin kant hadde hørt kvinkelert på en fele eller sullet av en gammel kone, det kom her som ledd i et mektig hele og viste sig som stoff til verdifull moderne musikk. Nye mektige kilder rislet for alles øine frem av folke­dypet. Disse fyldige uttrykk for norsk folkelynne grep hjertestrengene hos folk i romantikk-tiden; en vekker blev gitt som forberedte nordmennene for de skapende ånder som efterhvert stod frem.

Og disse stormenn selv, de skyter i grunnen op av de Lindemanske fund som av en kjemperot. Selve grunnlaget for en nasjonal kunst i moderne forstand var nu lagt; elemen­tet, livsbetingelsen skapt, gromuld beredt for kraftige individualiteter. Og i rik fylde klang de nye toner i norsk ånd, en nasjo­nal tonekunst brøt frem.

Det viktigste var jo denne nye vekst. Men også fundene selv fikk varig liv hos to av våre mest berømte. Så vel Grieg som Svendsen bygget flere av sine storverker på noen kjernefulle Lindeman-optegnelser, og hvor i verden disse verker spilles, er den gamle mesters ånd til stede. Også av den grunn at den måte de benytter folketonen på, nemlig som byggemateriale, temaer, første gang er vist dem i Lindemans geniale bearbeidelse.

Meget av sin skapende evne har han anvendt på fjellmelodiene. De tåler meget godt å betraktes også som selv­stendige kunstverker. Somme gjeterlåter avlokker pianoet en klang som er høist egenartet og treffende, og slåttene får gjennem hans rike polyfoni ofte noe av selve dansens situasjonsbillede over sig.

Likevel er alt dette bare en del av hans produksjon. Som ung mann skrev han fugaen over navnet Bach (temaet b-a-c-h) for orgel, et i sin art ganske enestående arbeide som vi i hvert fall ikke eier maken til i norsk musikk. Men som forholdene var, måtte han mest nøies med leilighetsarbeider som kantater o. s. v. For der var omtrent ingen anledning til å få et verk fremført. Allikevel fantes i hans pult en mengde komposisjo­ner, pianosonater, kvartetter, korverker o. s. v. Det meste strøk dessverre med ved en ildebrand som dertil ødela Lindemans eiendom; men en rik skatt er fremdeles bevart, først og fremst de mangfoldige melodier av verdslig og religiøs art som lever efter ham.

All verdens sangbøker forsyntes med musikk av denne sang­fugl. Hvert norsk barn kjenner således «Millom bakkar og berg utmed havet», den stemningsfulle tone i moll, norskere i klangen enn den folketone Aasen selv tenkte på.

Men særlig var det ham en trang å gi salmer og åndelige sanger melodisk drakt, og hvad han her frembragte er kanskje kjernen i hans kunst. Han følte sig særlig i slekt med de salmer som uttrykte en mystisk skuen. Brorson satte han visstnok høiest, og hele «Svanesangen» skrev han melodier til, deriblandt den uforlignelige «Livet med sin brudeskare». Sterkt tiltaltes han og av menighetsfølelsen hos Grundtvig, og efter danske­nes egen dom har neppe noen forstått denne skald som Lindeman. «Kirken den er et gammelt hus» og «O Kristelighed» er for alle tider bundne til hans tone. Det som griper oss norske så ved de Lindemanske salmetoner er deres hjemlige klang, deres nære forhold til folketonen. En melodi som «Herre Jesu Krist, min frelser du est» kunde ikke være diktet av en fremmed.

Merkelig nok blev hans salmetoner nokså sent brukt her hjemme. De måtte først gjøre lykke i Danmark, og da de ende­lig kom, møtte de en meget bisk kritikk. De lignet for meget almindelige viser, blev det sagt, og rent musikalsk var det ikke stort ved dem heller; for «melodi var nu engang ikke Lindemans sak».

Disse blinde dommer hang sammen med den bitre og lange «salmesangstrid». Da Landstads salmebok kom og den skulde forsynes med melodier, blev det Lindeman som fikk i opdrag å utføre dette viktige arbeide. Men samtidig skulde anledningen nyttes til å gi de gamle reformasjonssalmer, som pietist-tiden i Tyskland hadde beklippet for alle eiendommeligheter, deres rytmiske liv tilbake. Den skrøpelige sang i norske kirker beviste til fulle hvor lite koralen tiltalte og utviklet menig­hetens øre.

Nu hersket der noen tvil om hvordan melodiene oprinnelig så ut. Og striden blusset op da Lindeman hevdet man i hvert fall ikke måtte gå til en for vanskelig rytmikk. Men harmoni­seringen burde være farverik og moderne. Det forslag han kom med og som gikk av med seiren, var tildels en hel omdiktning. Temmelig radikalt gikk han tilverks, for ham var hovedinteressen å få det norske kirkefolk glad i menighetssalmen, orgelklangen måtte eie skjønnhet, og sangen gå litt livlig. De gamle lutherske skatter var bra nok, men bare så lenge vi ingen bedre eide selv, skutt op av norsk folkeånd.

Hvad man nu enn kan mene om Lindemans frykt for reformasjonshymnenes rytmiske avveksling, så er hans «Koralbok» (rettere : melodibok) beundringsverdig og har i 40 år vist sin evne til å gjøre menigheten glad i den musikalske del av guds­tjenesten. De toner av folkedypet han spådde om, er senere bragt frem og har hjulpet til å utfylle denne side av hans verk.

Og ved sin øvrige deltagelse i gudstjenesten blev han en av dem som har forandret målestokken for norsk organistkunst. Hans mektige improvisasjonstalent gjorde ham i stand til å gi de skiftende religiøse stemninger i liturgien musikalsk uttrykk. Han kunde gråte og juble i sine orgeltoner. En lydhør opmerksom tilhører vilde kanskje iblandt også få et innblikk i den fromme mesters eget sinn, der han glemte sig i en preluderende fantasi og fortalte instrumentet om de drømmer og lengsler som iblandt må ha urodd disse stedbundne mektige evner.

Inneklemt av små forhold og trangsyn må han ha følt sig, det kan vi skjønne av det avslag kirkedepartementet gav på hans anmodning om å få benytte sin egen kirke til konsert. Hans eneste kunstnertriumf blev Englands-turen i 1871, da han sam­men med Europas mest kjente orgelvirtuoser innbødes til å inn­vie kjempeorglet i Albert Hall, og han, sekstiåringen, i åtte sam­fulle dager henrykte et forståelsesfullt publikum med sin alt overragende orgelkunst.

Ellers blev det hans lodd å opbygge den jevne søndagsmenighet i Vår Frelsers kirke. Hans spill kunde ved sitt polyfone uendelighetspreg eie en gripende makt. Et minne som bør leve, fordi det tegner en sådan ikke sjelden situasjon han ubevisst avvant øieblikket, er hans spill ved vennen Wexels’s begravelse. I sin sorg litt hjelpeløs til å begynne med, hadde han snart in­strumentet i sin makt; det blev levende under hans hender, to­nene klaget og bad, og gråt gjorde til slutt alle som i kirken var.

Allikevel er det lettere for oss enn for hans samtid å se hvad denne mann hadde å bety. Vi ser linjene som fører fra ham til de mer berømte efterfølgere, som en tid stillet ham i skygge. Og de geniale lysstreif over hans bunnsolide, allsidig rike virke, sammen med det drag av norskhet det så forjettelsesfullt bær, gjør ham i virkeligheten til vår nynorske tonekunsts far.

Stengt for kommentarer.