hans torsteinsen skirilykken

 

– gjengitt fra Sigrid Svendsen’s bok : «Kristenliv i Romsdalen. 1809-1864». Lutherstiftelsen Forlag. Oslo1931.

 

Fra s. 132 :

Av de mangfoldige omvendelser i disse år er en berettet oss mere utførlig.

Oppe i Kors, hvor dalen er trang og fjellsidene stupbratte, lå klemt opunder den nordlige, grovurete fjellvegg en liten stue som hette Skirilykken. Den lå mot solen på en liten grønn slette. Det er ellers den grå sten som dominerer landskapet her. Grå, steile, tildels ubestigelige er fjellene, og nede i den flate dalbunn ligger her og der over markene svære kampesten, som en gang i tiden er raset ned. Elven går stri og fossende på dalens sydvestre side. I dal­bunnen har dog enkelte gårder og litt furuskog fun­net plass.

Her bodde i 50-årene ferdesmann og hestehandler Hans Torsteinsen Skirilykken (f. 1822, d. 1893) og hustru Marit Larsdatter Bjorli (f. 1821, d. 1913) (Meddelt av Skirilykken’s svigersønn, Hans Bredeli, Isfjorden. Detaljene har han fra Marit Skirilykken selv). Hun var fra et kristelig hjem på Lesjaskogen. Skirilykken var vel kjent av folk i bygdene mellem Veblungsnes og Lillehammer. For dette var hans rute.

hans skirilykkenFra Veblungsnes kjørte han sjøvarer (fisk, salt o. s. v.) opover Raumadalen og handlet så med dem i Dovre, Fron, Ringebu og videre nedover Gud­brandsdalen, eller han tok en avstikker op til Vågå, Lom og Skjåk. Som ferdesmannslast tilbake hadde han gjerne korn, ljåbryner, klebersten (ovner og tørkeheller for korn) og skifersten.

Det var et slitsomt liv mangen gang. Men Skiri­lykken var en kraftkar, uvøren og uredd, en som kunde ta et tak.

Han var dog ikke bekjent bare for det som godt er. Under sitt reiseliv tok han sig ofte en tår over tørsten, som så mange andre ferdesmenn. Og når han var full, kunde han tildels være brutal, og slem mot hestene sine.

Der går mange historier om ham som viser både hans gode og hans slette sider.

En dag han var på Veblungsnes, traff han nogen av sin kamerater. Der skulde da naturligvis trakte­res, og så bar det inn på sjappen med dem. Der blev de sittende både vel og lenge, mens hesten hans stod utenfor uten mat. Nogen kom inn og snakket til ham om hesten. Men han satt. Han blev varslet en gang til, at kom han ikke nu snart og tok hesten, vilde den bli skutt. Skirilykken lot som om han ikke hørte, og bare satt.

Da han omsider skulde ut og se til hesten, lå den der drept.

Men med en gang var han situasjonens herre. «Ka tek dokk for at dokk skyt hæst, dokk ?» spurte han, og så tok han kniven og begynte å flå den, som om det nettop hadde vært hans mening at den skulde slaktes idag.

Det hendte jo også at han f. eks. i markedstiden glemte at han hadde nogen som ventet på sig hjemme. Hestehandel med påfølgende kjøpskål og videre spandering optok ham, så han glemte sig bort.

En gang konen hadde sittet sådan og ventet på ham, slo hun sig i følge med nogen som skulde ned­over til Veblungsnes, for å hente ham hjem.

Hun visste godt hvor mannen var å finne. Så kom hun da inn der hvor han satt mellem kameratene. Hun var vakker, klok, fin og forsiktig. Og da hun på sin stillferdige måte kom bort til ham og spurte om han var ferdig til å bli med hjem, sa han straks farvel til kameratene, forlot alt og fulgte henne. De andre satt der forundret over at den store, sterke hestehandler i beruset tilstand var så føielig mot sin lille kone.

Hun hentet ham hjem flere ganger. Og hun behøvet ikke alltid å si noget. Han kunde stå op og bli med hjem, bare han så henne komme.

Om sitt vesen mot ham i det daglige liv forteller Marit: «I prøva så godt i kunde å vare venle og bli åt ’nå. Men i va alder so bli, so når han kom heim full».

Der sies at i hjemmet var han snild. Hans datter husker, også fra hans uomvendte dager, hvordan han satt og sang for henne da hun var liten.

Skirilykken var mellem 35 og 40 år gammel den tid vekkelsen pågikk i Grytten og Heen. Ryk­ter om bevegelsen nåd­de også til Kors, og da der så en gang var bestemt samling på Flatmark, sier han til konen sin: «Ska øss reise pa samlingja i kvell, Marit ?» «Ja, gjenne dæ», svarte Marit. «Ja, oss ska ta hæsten og kjøire», sa han.

Og blandt alle dem som den kvelden fylte stuen på Flatmark, var sannelig Hans Skirilykken og Marit ! Ingen hadde sett ham på den slags møter før.

Han fikk sig en god sitteplass, og der satt han, stor, sterk og opreist. Han hadde nemlig en holdning som en general.

Gunder Graven talte. Og under talen blev Skiri­lykken mindre og mindre. Han begynte å sige sammen, og da møtet var slutt, «hang hodet næsten ned til knærne».

De reiste hjem igjen, og da de var kommet inn, sa han til konen: «Dæ står gale te mæ me, Marit !» Og så gråt han. Nu var han ikke situasjonens herre lenger. «I kan ikkje læse hell, i», fortsatte han hjelpe­løst. Han hadde aldri interessert sig for de ting, og ikke sett i bok siden han gikk for presten.

Men Marit svarte: «Å ja, dæ ska dæ nok bli rå’ mæ. Øss he ståan eit ponn ( 1/2 kg.) talg oppå lofta, og dæ ska øss støipe jøs tå, og når bonna ha sømna om kveldan, so ska du nok få lære å lese» (Han hadde da så store barn at de største allerede kunde lese).

Og næste dag begynte Marit å støpe talglysene.

Noget testamente hadde de ganske sikkert ikke i sitt hus på det tidspunkt. Men de hadde Luthers lille katekismus og Pontoppidans forklaring.

Nu så folk at det lyste fra vinduet i Skirilykken til langt på kveld. De visste ikke at der satt ferdes­mann Hans Skirilykken og stavet på barnelærdom­men til frelse for sin sjel.

Så vidt man vet var det konen som hjalp ham frem til åndelig frigjørelse. De brukte Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed», «Troens Speil» og Au­gust Herman Franckes: «Skriftmæssig Anviisning til en ret og Gud velbehagelig Maade at bede paa».

Og her har han funnet uttrykk for sitt hjertes nye stilling til Gud : «Trofaste og kjære himmelske fader, du har latt min sjel finne nåde for ditt ansikt og skjenket mig den sønnlige utkårelses ånd, ved hvilken jeg kaller dig Abba, kjære fader, ja ved hvilken du selv har lært mig å fremkomme for ditt hellige an­sikt med bønn og gråt, og med lov og pris å ophøie ditt hellige navn. Og hvorledes kan jeg vel til fulle prise din nåde —» o. s. v. (Av Franckes «Forberedelses-Bøn»).

Likeså brukte de Johnsons salmebok. Mange av salmene i denne lærte han sig utenat.

Han kjøpte også «Lutheri Christendom» (Lutherus Redivivus, Leipzig 1732, oversatt av O. Blix, Stavanger 1861) og den brukte han flittig alle sine dager. Senere blev han kjent med Rosenius’ skrifter og blev svært glad i dem, især: «Veiledning til Fred», «Frihet fra Loven» og «Forklaring til Romerbrevet».

Skirilykken lærte å lese såpass at han var godt selvhjulpen. Men da han senere begynte å tale i forsamlingene, dristet han sig aldri til å lese sin tekst ut av boken. Enten fikk han en annen til å lese den op, eller han citerte utenat og henviste til hvor det stod.

En tid efter at Skirilykken var blitt vakt — hvor lenge vet man ikke — var han under en hestehandel på Romsdals marked i lag med nogen av sine gamle drikkebrødre. Disse grep anledningen til å traktere ham, og så blev han beruset igjen.

En av hans troende venner, Ola Nora (Ola Nora var født i Norvik i Eid sogn. Han var sannsynligvis omvendt før han kom til Grytten), fikk se dette. Han tok ham med hjem til sig og «stelte ham broderlig».

Skirilykken kom i en forferdelig syndeanger efter dette. Han vred sig som en orm, og han bad natt og dag. Omsider fikk han dog ved Ola Noras hjelp tro forlatelse også for denne synd, på det gamle grunnlag.

Men nu blev han så redd sin egen vanmakt at han på to år ikke turde gå gaten gjennem Veblungsnes. Han måtte jo dit en gang imellem, for han drev fremdeles ferdesmannskjøring som levevei. Men da hadde han en av småguttene sine til å kjøre hest og lass gjennem byen, mens han selv gikk fjæren nedenfor husene, for ikke å risikere å treffe nogen gamle kamerater.

Så var det en dag at det var mere enn almindelig sølet og ufyse der nede i fjæren av allslags avfall fra husene, og han blev så stygt tilredt på benene, at det var meget vanskelig for ham å få vasket sig nogenlunde ren i sjøskvalpet. Da syntes han en røst talte til ham slik : «Er det rett at du, som er Guds barn, skal gå og traske i denne ufysne fjæra, mens Satans tjenere skal gå den tørre, fine gaten ?» Videre fortsatte røsten : «Du må gå på brennevinsut- salget og holde opgjør !»

Nu var han røsten lydig, og gikk med en gang op til butikken (det var flere sådanne private brennevinsutsalg på Veblungsnes dengang. Dette var Knutsens butikk).

Der var en høi tretrapp foran huset. Han steg op på den — og i døren stod fullt av fordums kame­rater, som ønsket ham velkommen.

Men denne gang var han våken: «Idag æ i ikkje komin her før å drekke, men før å sei dokk sannhed til salighed !»

Og så talte han for dem fra utsalgets trapp med sin ualmindelig sterke, klare stemme, så det fortelles at det hørtes over hele Veblungsnes : «Dæ gå dokk evig ille dersom dokk bli ve på denne væig. Dokkå ilel i evigheiten bli i hælveta — der ormen ikke dør og ilden udslukkes ! Men vel dokk vende om og sei sønda og verdens dårskap farvel og ta imot syn­denes forlatelse for Jesu lidelses og døds skuld, så fæ dokk del i den fulle, evige salighed — som er beredt oss fra verdens grunnvoll blev lagt !»

Efter den dag har ingen av hans gamle venner budt ham brennevin, og heller ikke behøvde han å gå fjæren.

Skirilykken begynte nokså snart å ta del i opbyggelsene. Og ved siden av sin jordiske gjerning fort­satte han senere hele sitt liv med å tale Guds ord.

 


 

 

 

Stengt for kommentarer.