svend foyn : presentert av sigurd risting

 

– fra boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter», under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

11. JULI 1809—28. NOVEMBER 1894. Svend Foyn er måskje det mest kjente navn i norsk nærings­livs historie. Han har som ingen annen brutt nye baner og skapt en helt ny næringsvei for sitt folk. Man vet ikke hvad man mest skal beundre hos ham — enten den frodige fantasi som anet og så mulighetene der ute mellem Nordishavets is og tåke, eller den kolde, beregnende forstand som stykke for stykke fant og bygde alt det materiale som måtte til for å føre hans fantasier over i virkelighetens verden. Ja, det største ved man­nen er måskje ikke noe av dette, men hans sterke ubøielige vilje som aldri gav op, men drev ham frem tross hindringene skritt for skritt til målet var nådd. Han er den moderne viking med de sterke utferdslengsler, som seilte ut og tok nytt land.

Svend Foyn var av tønsbergsk sjømannsætt. Hans far døde da gutten var fire år gammel, og de sterkeste inntrykk fra barne­årene hadde han fra sin begavede mor, en til det ytterste energisk og dyktig kvinne, alvorlig og streng som barneopdrager, men med solskinnshumør innimellem. Den sterkt religiøse mor påvirket gutten så han allerede i barneårene blev dypt grepet av det eiendommelige religiøse livssyn som senere fulgte ham gjennem hele livet.

Opdragelsen gikk dessuten sterkt i retning av det nyttige. Ingen tid måtte spilles, og han opnådde derfor alt som gutt en betydelig ferdighet i å bruke sine hender.

Han måtte tidlig ut. Da han i 14-årsalderen blev konfirmert, hadde han allerede faret til sjøss i tre somrer. Under strenge og dyktige skippere lærte han sjømannskap, og i 20-årsalderen finner vi ham som styrmann. I disse år strever han av all evne med å tilegne sig det engelske sprog. Han hadde nemlig tidlig satt sig i hodet at han skulde tjene penger, mange penger, og han hadde full forståelse av kunnskapers verdi for dette øiemed. Han fikk snart eget skib å føre, og nu økte hans inntekter — ikke minst ved at han i utlandet kjøpte varer som han ved hjemkomsten omsatte med betydelig fortjeneste.

Han begynte å få litt kapital; men hans urolige ånd jaget ham stadig ut i noe nytt hvor det kunde være større muligheter for å tjene penger og for å være til nytte — også for andre.

I 1844 finner vi ham som deltager i en fangstekspedisjon fra Hammerfest, og hjemkommen herfra bygger han sin første ishavsskute «Haabet» — bestemt for selfangst. Han gav sitt skib en egen konstruksjon. Hans praktiske sans og skarpe blikk for realiteter opdaget øieblikkelig at Ishavets særegne forhold krevde en egen skibskonstruksjon, — og denne grep han allerede første gang så godt at «Haabet» blev mønster for alle fremtidige kon­struksjoner av selfangerfartøier.

Lokket av den rike fortjeneste begynte også andre fra sydøstkysten å drive selfangst idet man bygde på de erfaringer Svend Foyn hadde gjort. I 50-årene bygde han flere selfangerfartøier, og hver vår bragte flåten fulle ladninger av selskinn og selspekk inn på Tønsberg havn. I disse år tjente Svend Foyn mange pen­ger, og hans makt og anseelse steg mens hans ry som sjømann og foregangsmann allerede begynte å gå ut over det hele land.

Imidlertid økte ishavsflåten betydelig, og det blev snart en merkbar konkurranse. Fra flere av sydøstkystens byer — mest fra Tønsberg og Sandefjord — foregikk det hvert år en livlig utrustning, og forretningslivet i disse byer fikk litt efter litt preg av fangstbedriften. Hundrer av mannskaper fant lønnende be­skjeftigelse. Der skaptes liv og rørelse i vide kretser, og fra de iskolde nordhavstrakter fløt en strøm av velvære og lykke inn over norske hjem.

Skulde der ikke kunne gjøres mer ennu? Så kastet den rike selfanger Sven Foyn sig over hvalfangsten — til tross for at han nu var 55 år og i en alder da sjøfolk gjerne liker å «legge op».

Den gamle hvalfangst — biskayernes og hollendernes, engelsk­mennenes og amerikanernes — var basert på fangst av spermasetthval og retthvaler, plumpe, omfangsrike dyr med langsomme bevegelser og et meget tykt spekklag. I århundrer var de blitt jaget med robåter utsendte fra selve hvalfangerskibet — og drept med harpun og lanse. Den døde kropp fløt godt på vannet, og dyret sleptes bort til fangstskibet hvor det blev avspekket. Spek­ket koktes til tran — dels ombord og dels i gryter og kar på stran­den. Ofte seiltes fangsten hjem hvor den blev nyttiggjort ved egne trankokerier.

Disse folk befattet sig ikke med fangst av de såkalte finnhvaler, men forøvrig tok de fangsten så grundig at de over store hav­strekninger praktisk talt utryddet den del av hvalbestanden hvorpå deres fangst var beregnet. — Nu var det finnhvalene som rådde grunnen alene. De er langstrakte, hurtige dyr, mag­rere og mindre verdifulle enn retthvalene og vanskeligere å jage og drepe. Som regel synker dyret når det er drept. Disse dyr kunde således ikke fanges efter de gamle fangstmetoder. Der måtte skapes et nytt fangstsystem, og det er det Svend Foyn har gjort. Her måtte den geniale opfinner og den praktiske konstruk­tør arbeide hånd i hånd med den vågsomme og dyktige fangst­mann og sjømann.

Hans plan var å jage hvalene med små, hurtige og manøvredyktige dampbåter, — skyte dem an og fastholde dem ved hjelp av harpuner og liner, — drepe dem ved hjelp av granater og endelig nyttiggjøre dyret ved et stasjonsetablissement i land i nærheten av selve fangstfeltet. Efter et uhyre arbeide og efter å ha satt store summer overstyr til prøver og eksperimenter, greide han også dette så godt at der selv i nutidens hvaljag og tilgodegjørelse er forholdsvis lite som ikke kan føres tilbake til Svend Foyn.

Svend Foyn har altså erstattet de gamle robåter med små dam­pere — de såkalte hvalbåter, — håndharpunen og bombelansen har han erstattet med granatharpunen, og selve hvalfangerskibet er ombyttet med en fabrikk for nyttiggjørelse stasjonert i fangst­feltets nærhet.

I 1864 forlot Svend Foyn Tønsberg med sin lille hvalbåt «Spes & Fides» for å begynne hvalfangst ved Finnmarkens kyst. Han hadde et utvalgt mannskap og et helt batteri av kanoner på bakken av sin lille damper. Men tross de mest iherdige anstren­gelser lyktes det ham bare å fange en eneste hval. Hans fangst­redskaper var ubrukelige, og hans kjennskap til og forståelse av hvalens natur og livsvaner var altfor ringe til at han kunde opnå et heldig resultat. Han forstod at det foran ham lå et uhyre arbeide for å skape brukelige fangstmidler, — et arbeide som maskje vilde koste ham års kamp og skuffelser foruten at det vilde koste ham større pengesummer enn han kanhende maktet at rede ut. Han har selv uttalt at det i disse år var øieblikk da han tenkte på å gi det hele op, men at han holdt ut fordi han hadde en levende følelse av at her lå en av hans livs hovedopgaver.

De største vanskeligheter lå i det å finne en brukelig granat­harpun. Om sitt arbeide med dette har han selv fortalt : «Jeg arbeidde med iver vinter og sommer på redskaper og fangst i næsten tre år uten håp. Fire kanoner sprang itu og såret fol­kene. Imidlertid vant jeg seier».

Hvert år kom han nordover med nye forbedringer og nytt mot, men nye skuffelser ventet ham stadig. De fleste vilde gitt det op. Omtrent samtidig sattes hundretusener overstyr på hvalfangst på andre kanter av verden uten å føre til målet. Man gav det op. Endelig lyktes det ham å konstruere en brukelig granat­harpun, og med den kom han 1868 til Finnmarken. Fangsten gav dette år et utbytte av 30 blåhval.

De lange forsøkenes og skuffelsenes år var til ende. Foretak­somheten og utholdenheten hadde seiret. Fra dette år tar den moderne hvalfangst sin begynnelse.

Svend Foyns granatharpun har senere gått sin dødsgang gjennem verdenshavene og spesielt for Norge og nordmennene gjort hvalfangsten til en næringsvei som har bragt landet verdier for snes av millioner og kastet en glans av heder og ære over hele vår sjømannsstand.

I de år som nu kom, kunde så den store foregangsmann høste fruktene av sitt arbeide. Fangstens resultater blev år for år bedre, og ved nye opfinnelser og forbedringer kunde han årlig fullkommengjøre sin metode og bedrift. I 1872 søkte han om enerett til å skyte hval med den av ham opfunne granatharpun, en rett som bevilgedes ham for et tidsrum av 10 år, og i disse år lykkes det ham å grunnlegge en efter norske forhold meget betydelig formue.                                                                               ,

Særlig efter utløpet av dette tidsrum oprettedes det en hel rekke av hvalfangstselskaper, mest i Tønsberg og Sandefjord og bedriften er til denne dag i stigende grad blitt en kilde til velstand for særlig disse deler av landet.

Svend Foyn vedblev imidlertid hele sitt liv med å gjøre mest mulig ut av hvalfangst-bedriften. På den ene side hadde han sin opmerksomhet henvendt på å nyttiggjøre produktene i størst mulig utstrekning, men dernæst var han også opmerksom på at der måtte kunne drives hvalfangst også på andre og fjernere havstrøk. Et utslag av dette siste er den prøveekspedisjon han i 1893 utsendte med «Antarctic» for å undersøke fangstmulighetene i de polare havstrøk syd for Australia.

Hans liv var helt til det siste et rikt, uavbrutt arbeidsliv. Han opfattet det som sitt kall i verden å gjøre nytte, skape virksomhet og livsmuligheter både for sig selv og andre. I sine senere leveår, da lægene begynte å ville bestemme over hans livsvaner, bøide han sig rolig for deres krav undtagen ett. Man fordret at han skulde ta hvile og ro — han den evige uro. Nei, han måtte arbeide —- arbeide til lyset sluknet.

Svend Foyn var en staut, høivoksen skikkelse, velbygget og kraftig med en egen selvsikker og noe myndig fremtreden. Det åpne energiske ansikt var rammet inn av en fylde av hvitt sølvglinsende hår og skjegg. Et par klare, hvasse øine gav ansiktet et eget liv, og der var noe urolig søkende i blikket. Hans hele fremtreden var slik at den uvilkårlig krevde respekt. Han er blitt kalt et viljegeni, og betegnelsen er treffende. Han vilde ha alt gjort nøiaktig efter sitt eget hode og det skulde gjøres straks. Å reise innvendinger mot ham nyttet ikke. Hendte det at han undertiden ikke fikk sin vilje frem, kom det som oftest til personlig brudd med vedkommende, og bruddet var ulægelig. For så vidt var han en steil natur hvem det var lett å støte.

Han hadde en alvorlig, kristelig livsanskuelse og stor interesse for å fremme alt som kunde bidra til å vekke og nære det religiøse liv i vårt folk. Utenom dette gikk hans åndelige inter­esser ikke langt. Kunst og videnskap hadde han lite til overs for, og politikken interesserte ham bare for så vidt som han derigjennem kunde arbeide for sitt religiøse livssyn.

Var det en sak som interesserte ham, var han meget rundhåndet med pengebidrag. Han bygget bedehus og skoler, oprettet «arbeiderboliger» og barneasyl, bidrog til kirker og religiøs virksomhet i stor stil. Mest kjent er måskje hans enestående rundhåndethet likeoverfor alskens misjonsvirksomhet, det være sig ute eller hjemme, hans interesse for denne sak stillet alle andre i bakgrunnen, så der blev noe trangt og ensidig ved hans livssyn.

Hans forhold til det lille samfund hvori han levde — kom­munen — var som oftest spent. Han kunde her selvsagt ikke få alt til å gå efter sitt hode nettop — og blev fornærmet. Ligningskommisjonens ansettelser var ham en stadig kilde til erg­relse, skjønt anslagene alltid var for lave. Han flyttet fra Tøns­berg til Nøtterøy og fra Nøtterøy til Tønsberg igjen fordi han mente sig forurettet. Han uttalte undertiden endog at han kunde ha lyst til å reise vekk fra landet.

Dette siste har han imidlertid neppe ment så alvorlig; for han må i mange henseender opfattes som en varm fedrelands­venn. Han opgav planen om hvalfangst på Island da man krevde at der skulde seiles under dansk flagg, og ved flere leiligheter kom det klart frem at Norges vel og Norges ære lå ham varmt på hjerte.

Svend Foyn hadde selvsagt sine svakheter, og der er enkelte sider ved ham som vi kunde ha ønsket anderledes — særlig at han hadde vist mer forståelse likeoverfor den stand som trofast fulgte ham under hans kamp og hjalp ham til å vinne sine seirer. Dog må vi alltid minnes ham som en av våre store — en som har gjort Norge ære og i særlig grad vært med å bygge det i ma­teriell henseende.

Hans historie er den om arbeidets seir. Med sterk hånd brøt han nye baner for sig selv og andre — og med varmt hjerte søkte han å hjelpe frem det som for hans syn stod som det skjønneste og største.

Stengt for kommentarer.