eilert sundt : presentert av k.v. hammer

 

– i boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter». Under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

Eilert Sundt – 8. august 1817—13. juni 1875.

Da Henrik Wergeland døde, blev det plutselig likesom så underlig stilt i Norge. Det var som om folkets Hjerteslag stanset og det sortnet for dets øine. Men bare for et øieblikk. Så gikk livet og utviklingen atter sin gang. Ti en levedyktig nasjon kan kun rent forbigående svekkes, selv om den umisteligste blandt de enkelte faller fra. I et folks liv spi­rer der stadig nye krefter innenfra, og de utfolder sig så lenge folket har selvfornyelsens evne. Ny ungdom melder sig med nye krav, nye opgaver og nye friske krefter til å løse dem.

Slik gikk det i Norge dengang og. Wergelands død faller i et tidsskifte, da meget nytt spiret under muld. Saktelig innvarsles ved 1840-årenes midte en ny opgang og fremgang for Norge: i åndsliv som i politikk, samfundsarbeide og økonomi. En ny og rikt rustet slekt trer til og gjør sin innsats, en slekt full av alvor og gode forsetter.

Den nye periode som meldte sig er blitt kalt selvopdagelsens tid for Norges folk. Rike skatter som lenge hadde vært både gjemt og glemt, blev nu hentet frem i dagen. En menneskealder fremover blev en blomstringstid for granskningen av fedrelan­dets historie og kulturminner, en ny norskhetsperiode, mer dyp og inderlig i sine bestrebelser enn den tidligere, av «Norge, kjempers fødeland» naivt brautende. Det er en bevisst «nasjonalismes» tidsalder, den hvori Keyser og Munch, Jørgen Moe og Asbjørnsen, Landstad og Lindeman, Ivar Aasen, Ole Bull og Halfdan Kjerulf, Tidemand og Gude øver sitt storverk: det hver på sitt vis å tolke norsk ånd og folkelynne.

I denne sammenheng hører han hjemme, den unge mann som stod frem og tolket ungdommens sorg ved Henrik Wergelands båre. Eilert Sundt hører blandt dem som i hine år utover opdaget Norge på nytt. Men han er i denne krets noe for sig selv. Han har visstnok likesom alle de andre den historiske opfatnings forståelse av og kjærlighet til det nedarvede og til minnene fra fortiden. Men først og fornemlig er det dog nutiden som inter­esserer ham; det er det i nuet levende og håndgripelige som er gjenstand for hans iakttagelse. Han er fremfor alt en for det positive, konkrete, praktiske anlagt natur. Eilert Sundt blir vår første demograf og sociolog, og det er det norske folks liv, slik dette utformer sig i dets daglige skikk og bruk og stell og strev, som blir emnet for hans undersøkelser.

Hvorledes kom han til å bli dette og få øie på denne for ham og alle herhjemme den gang fullstendig ukjente videnskap ? Han var en fattig teologisk kandidat, som ennu mens han leste til eksamen 1845 var blitt lærer ved tukthusets søndagsskole. Her begynte han sine samfundsvidenskapelige studier, altså på bunnen av samfundet, blandt forbrytere og hjemløse. Blandt dem støtte han på en del «fanter», disse rotløse og fedrelandsløse mennesker, som dengang i langt større tall enn nu streifet om i landet, til skrekk og plage for befolkningen. Han hadde sett hele følger av dem i guttedagene hjemme i Farsund, og her i fengslet stod han nu ansikt til ansikt med en del slike «sortsmuskete, fremmedagtige, mistroiske og fordægtige mennesker». Hvad var vel hemmeligheten med dem? Det måtte han ha greie på. Han søkte å bli fortrolig med dem. Det lyktes ham. «Fra først af», forteller han, «var det maaske mest nysgjerrighed, som bragte mig til at indlade mig med disse sælsomme folk; men i saafald blev jeg ret straffet for min videlyst. Jeg fandt mange gaader i denne kasteagtig afsondrede kreds; hvergang en var løst viste en anden og endnu underlig ere sig for mig; kort jeg hildedes ret i en sær interesse for den forvildede, van­artede, elendige slegt, og nu have mange dage af mit liv, halvt med, halvt mod min villie tilhørt denne lave sphære, hvori ikke alene saa megen raahed og vederstyggelighed skjuler sig under det mystiske væsen, men hvor den store sløvhed og vanart ofte syntes at berøve mig alt haab om at kunne udrette noget godt». Dette skrev han i forordet til sin store «Beretning om fante- eller landstrygerfolket i Norge», der utkom 1850.

Imidlertid hadde disse eiendommelige studier kastet ham inn på en helt ny livsbane. Egentlig skulde han gått universitetsveien. Sommeren 1846 hadde han nemlig tatt sin teologiske embedseksamen med utmerkelse og var allerede slått inn på videnskapelige studier i sitt fag, og det med så godt utbytte at han fra nyttår 1849 blev ansatt som universitetsstipendiat i dogme- og kirkehistorie. En professorstilling stod ham således i utsikt. Men så kom disse demografiske studier imellem, og snart var han stillet likeoverfor valgets kval. Han tok sin be­slutning som en mann som vet hvad han vil og handler under ansvar av å ha en livsopgave.

Saken var at han. under sine studier i og utenfor fengslet av fantenes liv, var stoppet op like­overfor et annet og ennu langt mer vidtrekkende spørsmål, som krevde nye og dyperegående undersøkelser enn de han hittil hadde kunnet gi sig av med : fattigspørsmålet i hele dets gru­fulle omfang var våknet i hans bevissthet og hadde satt hans tanker i sving. Han begynte allerede å skimte omrissene av et stort socialvidenskapelig program, — å utforske hvorledes fol­ket levde i de «brede lag», ved direkte og personlig iakttagelse å bringe på det rene hvilke seder og skikker var de herskende, hvilke økonomiske kår folkets flertall var henvist til å nøie sig med, hvor dets kulturnivå i det hele lå.

Her var nok å gjøre, og her følte Eilert Sundt et virkelig kall til å ta fatt. Han hadde i slutningen av sin bok om fantene slått på nødvendigheten av at slike undersøkelser blev påbegynt, og under henvisning her­til søkte han samme år en statsunderstøttelse for å ofre sig for denne gjerning. Dermed opgav han sine utsikter ved universi­tetet, hvilket ikke falt ham lett, så meget mindre som han sam­me år hadde giftet sig. Hans kjekke hustru (en datter av dik­teren Mauritz Hansen) billiget imidlertid hans plan. Regje­ringen gikk med på den og gav bevillingen — 500 spd. — men foreløbig kun for et år. Den 19. desember (1850) fikk han underretningen herom, og allerede dagen efter var han, som han selv forteller, «på vandring med en ransel på ryggen».

Han gav sig ikke engang tid til å feire den første jul i sitt hjem. Denne iver lar oss ane med hvilken begeistring han gikk til sin nye livsopgave.

Fra nu av er Eilert Sundts liv fulle tyve år gjennem et uav­brutt arbeide med å samle sten til den bygning han engang vilde reise : en så vidt mulig uttømmende samfundsvidenskapelig be­skrivelse av «folkelivet i Norge», slik dette utfoldet sig i samtiden.

Dette mål nådde han ikke helt. Men det han fikk utrettet er allikevel imponerende, ikke bare ved arbeidets omfang, men også ved dets indre verd. Han rakk å få innsamlet og bearbei­det en veldig mengde stoff på et forskningsområde som han hadde opdaget, eller hvor han iallfall i Norge var den første som har planlagt og utført et systematisk videnskapelig arbeide. Som demograf har han sikkert ingen forgjenger, og den eneste han kan sammenlignes med er den noenlunde samtidige, utmer­kede franske sociolog og socialøkonom Frédéric Le Play i den­nes monografier over de økonomisk laverestående befolkningsklassers levesett og kultur. Men Sundt går langt dypere og langt mer i enkeltheter enn Le Play. Når han undersøker en ting, er ingen side ved den uvesentlig for ham. «Intet syntes ham for smaat og ubetydelig til ikke at iagttas, spørges — og skrives om», forteller Constantius Flood i en skildring av «en dag med Eilert Sundt» i sin bok «Fra Agdesiden», idet han beretter om hvorledes hans reisefelle og venn gikk fra gård til gård og ved hver anledning slo sig i prat med folk, mens blyanten snart i samtalens — Flood kaller det «examinationens» — løp kom i bevegelse og «for hen over notitsbogens blade, efterladende de sædvanlige hieroglypher, som han senere ikke altid selv havde let for at dechiffrere». Vi ser her hans arbeidsmetode : første hånds innsamling av oplysninger på stedet selv, notater og atter notater med nedskriven av stort og smått, viktig og uviktig om hinannen til senere bearbeidelse.

Sitt program tro kastet Sundt sig over socialstatistiske under­søkelser angående det norske folks og navnlig arbeiderstandens levesett, seder og økonomi. Allerede titlene på hans bøker ei betegnende og enestående: «Dødeligheden» (1855), «Gifter maal» (1855), «Sædeligheds-Tilstanden» (1857), «Ædrueligheds-Tilstanden» (1859), «Bygnings-Skikken paa Landet» (1862), «Husfliden» (1867), «Renligheds-Stellet» (1869) og til slutt «Huslivet» (1873) i Norge, foruten innimellem beret­ninger, foredrag og en mengde bidrag til tidsskriftet «Folkeven­nen», som han 1857—66 selv redigerte, og til dagspressen.

Hans skrifter og artikler omfatter minst 6000 boksider, hvorav de tre fjerdeparter faller på særskilte bøker. Alt dette skrev han på 24 år, for ikke å tale om at han samtidig fikk fra hånden et lass med notisbøker og optegnelser og en uhyre korrespon­danse med folk som han henvendte sig til med spørsmål an­gående emnene for sine undersøkelser.

Hvad Sundt vilde var ikke å øve kritikk eller optre som moralpredikant. Det var kjensgjerningene han vilde trekke frem. Så fikk de tale for sig selv. Det er det dagligdags fore­liggende, det normale, som interesserer ham. Når han leilig­hetsvis kaster streiflys over socialpatologiske fenomener, hes­lige eller sykelige trekk i samfundslivet, så er det fordi også disse hører med i billedet, for at dette skal være helt ut sant. Så langt fra å ville slå motet ned hos befolkningen ved å skjenne eller dømme det stygge han ser, virker hans skildring av slikt ofte som et forsvar, ikke fordi han undskylder, men fordi han forklarer.

Eilert Sundt er optimist og reformator; han tror det beste om menneskene, og han tror på fremskrittet. Hans høieste mål var av all sin evne å fremme oplysning, edruelighet, arbeidsdyktighet og gode livsvaner og å gjøre det norske folk til et ansvars­bevisst, etisk høitstrebende folk. Og hans virksomhet har visse­lig satt dype merker. Den jevnt folkelige, gemytlige og koselig småpratende tone i hans bøker gjorde at de blev lest av dem de var bestemt for, og de åpnet øinene på folk for mangt og meget som var vrangt og galt, for ustell, uvaner og unoter som kunde rettes på og som blev rettet på. Der er ingen tvil om at renslighetssansen bredte sig i sporene av hans bok om den. Hans saklig nøkterne utredninger om drukkenskap og edruelig­het har hatt større virkning enn hele pakker av profesjonell avholdslitteratur.

For husflidssaken betegner hans skrift et stort løft. Det var et manende varselsrop som gav gjenlyd. Han var visstnok den første som la et godt ord inn for den gamle, nasjonale teppevevning. Enhver forstår nu hvad derved blev reddet. Sundts hjertelag drev ham til å omfatte med særlig brennende interesse de klasser av befolkningen hvis liv og vel­ferd er mest utsatt. Derfor fikk vår fiskerbefolkning og sjømannsstand sin rike del av hans arbeide og omtanke. Det var han som først foreslo oprettelsen av et selskap til fiskerinærin­gens beskyttelse og fremme. Tidlig var han også inne på å få gjennemført det program som senere blev tatt op av det norske redningsselskap. Og hvor ivret han ikke for innførelsen av bedre og sikrere båttyper ? Han levde med folket for å leve for folket, for å hjelpe og lette.

Alltid virket han også for å samle kreftene. Man skulde «løfte i flokk». Hans tro på sammenslutningens makt og betydning gjorde ham til organisator. Det var han som 1864 tok initiativet til grunnleggelsen av «Kristiania arbeidersamfund» og den til dette knyttede sykekasse, et tiltak i pakt med tidens fremmeligste socialpolitikk. Og for å befeste hvad han hadde ment med dette, stod han som samfundets første formann i 6 år, inn­til han 1870 forlot byen for å bli prest i Eidsvoll.

Det tør være at det ikke er den videnskapelige del av Eilert Sundts virksomhet som har hatt de største eftervirkninger. Visst­nok åpner hans folkebeskrivende og socialstatistiske undersø­kelser på mange punkter utsyn over nytt land i folkeforskningen. De gir rikelig oplysning, verdifulle vink, fruktbare impul­ser. Men de har sine svakheter. Ikke sjelden åpenbarer de en følelig mangel på logisk sammenheng og stringent metode, stof­fet er ikke siktet med tilstrekkelig omhu, slutningene kan av og til være forhastet. Ikke desto mindre må der tillegges hans virk­somhet, den videnskapelig litterære ikke mindre enn den socialt organiserende og reformerende stor betydning ved å ha vært ansporende, løftende og utviklende for store kretser av vårt folk.

Han var en nasjonens lærer i stor stil, en utrettelig strids­mann for samfundets små, og hans gjerning adledes ikke blott av et varmt hjerte, men tillike av en urokkelig fortrøstning til livets etiske verdier og av optimistens ideelle tro på det godes seier, på kunnskapens og arbeidets opdragende makt. Der grod­de rik grøde av hans utsæd.

Stengt for kommentarer.