johan sverdrup : presentert av j. løvland

 

– i boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter». Under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

Johan Sverdrup (30.juli 1816 – 17. februar 1892) var yngste sønn av overlærer Jacob Sver­drup. Fra han var 3 år gammel var han morløs, og hans tante Elisabeth blev hans lærer og opdrager i gutteårene. Denne begavede, radikale og kunnskapsrike kvinne, som levde i det 18de århundres revolusjonære frihetsidéer, blev hans ån­delige mor og gav ham sin livsanskuelse : et urokkelig frisinn, kjærlighet til folket, og svermeri for naturen. Hun gav ham denne utrettelige arbeidslyst og interesse for historie, politikk og litteratur, som fulgte ham livet til endes. Hans fars virk­somhet og samlivet med de unge bondegutter ved landbruks­skolen på Sem har ved siden derav påvirket hans mottagelige sinn; han følte sig alltid knyttet til bøndene.

Han blev juridisk kandidat i 1841. Ved siden av jussen hadde han drevet omfattende studier i historie, samfundslære og filo­sofi samt lest en mengde nordisk og annen litteratur. Uaktet hans ungdom faller i en beveget tid, da striden mellem Wergeland og Welhaven og deres tilhengere fylte interessene, hører man intet til ham. Et par trekk viser dog hvor han stod. 1829 holdt den 13-årige gutt syttendemaitale for skoleguttene på Sem, så faren nær hadde mistet statsbidraget til skolen, og 1841, da Wergeland stod mest ensom og forlatt, da var det Johan Sver­drup som tok ham under armen og fulgte ham i studentertoget for å hylde Georg Sverdrup. For øvrig vet man at han var ivrig sportsmann, turist og en av våre tidligste tindebestigere.

Efter embedseksamen var han 3 ar fullmektig hos sin svoger sorenskriver Nielsen i Østtelemark, og nedsatte sig derefter som sakfører i Larvik. Der blev han til 1857, da han flyttet til Vestre Aker og, da hans gård 1876 blev innlemmet i Christiania, til Norddal i Østre Aker; her bodde han til sin død.

I Larvik blev han en søkt sakfører og grunnla en god borger­lig stilling, var byens ordfører og vant megen anseelse. Så kalte politikken på ham. Det demokratiske vær som fra den franske februarrevolusjon blåste over Europa, nådde også hit og gav sig enkelte utslag ved valgene i 1850. Sverdrup blev stortingskan­didat for Larvik og Sandefjord, blev valgt fra 1851—1858, se­nere fra Akershus amt 1859—1884, og endelig fra Stavanger amt til tinget 1892. Av alle tingmenn har alene Jaabæk vært valgt flere ganger.

Efter Wergelands død 1845 hadde det vært stille i våre ånde­lige farvann. Men i 50-årene reiste hans ånd sig igjen i en ny ungdom, — i Vinje, Ibsen, Bjørnson, Jonas Lie, Sverdrup.

Sverdrup møtte med tidens demokratiske idéer : folkestyret blev utgangspunktet og programmet. Arbeiderne, håndverkerne og handelsfolket hadde valgt ham i motsetning til byens tidligere ansette tingmann, en gammel embedsmann, som var embedsmennenes og storborgernes kandidat. Han sluttet sig fra første stund til Ueland og hans vestlandske demokratiske bønder. Han lovet Ueland å bli ham «en trofast stallbroder», kalte ham efter hans død «sin lærer» og betegnet ham som «et politisk geni». Ueland på sin side så straks at han her hadde funnet en medarbeider med den kunnskap og dannelse han selv sav­net, og en politiker som mer enn erstattet hans frafalne venner L. K. Daa og A. B. Stabell. Sverdrup blev også den reisningens kraft i bondepartiet som mest bidrog til å utvide og løfte dets opgaver, knytte frisinnede og dyktige menn fra andre dannelses- og samfundskretser til det og i det hele gjøre Neergaards og Uelands gamle klasseparti til et moderne politisk liberalt folkeparti. Han fastholdt til det siste at dette parti måtte bygge på de jordbrukende bønder som sin kjerne.

De opgaver som nu stillet sig i forgrunnen for ham var : fol­kets deltagelse i rettspleien (lagrette, domsmenn og jurymenn), utvikling av det kommunale selvstyre i skattevesen, skolevesen og menighetssaker, utvikling av stortingets innflytelse og makt ved skarpere kontroll med administrasjonen og forvaltningen, ved betingelser til bevilgninger, ved parlamentariske uttalelser («dagsordener», adresser), men fremfor alt ved årlige storting og statsrådenes deltagelse i stortinget. Videre vilde han betrygge landet ved planmessig utvikling av vei- og jernbanenettet til et «riksnett» og ved hel realisasjon av et fulltallig nasjonalt folkevern med alle organer for en selvstendig forsvarshær istedenfor en liten kaserneopdratt linjehær som «unionskontingent». Frem­deles vilde han utvikle almueskolen til en folkeskole. Han delte vesentlig den Peter Motzfeldtske opfatning: ingen utvidelse av unionen, og hevdelse av Norges selvstendighet innen unionens (riksaktens) ramme. Likeledes bekjempet han samtidens skan­dinaviske politikk. Han var varm tilhenger av Ivar Aasens målreisning og så i «folkesproget» grunnlaget for utvikling av «et virkelig norsk rikssprog».

Dette program hadde vel Sverdrup neppe ferdig da han kom inn i stortinget. Det modnedes visstnok efterhånden under hans arbeide og under samarbeidet med meningsfeller. Men de bærende grunntanker i det medbragte han fra sin tidligere utvikling. Mange av de største saker var bøndene i tinget og blandt velgerne ennu ikke i femtiårene modne for. Der måtte gis tid og utvises tålmod. Således blev juryloven vedtatt 1857, men nektet sanksjon, og da der i 1862 blev lovet sanksjon, blev loven nedstemt i lagtinget av 3 bønder. Årlige storting og statsrådssaken tok det mange år før han fikk Ueland, Jaabæk og de andre bønder med på. I mange andre saker nådde han også seieren gjennem en rekke nederlag. Men han utviste en utrette­lig utholdenhet og energi, og det lyktes ham derved efterhånden å samle et sterkt og sikkert flertall, så da han gikk bort, så han alle de store politiske reformer gjennemført, som han hadde vidd sitt arbeide : årlige storting 1869, forkastelse av unionens utvidelse 1871, skattelovene 1881, statsrådssaken og parlamen­tarismen samt utvidelse av stemmeretten 1884, jurysaken og hærordningen 1887, folkeskolelovene 1889 o. fl.

Stortinget 1868—69 er det merkeår da han slo igjennem som den mektige parlamentariske fører. Ved Jaabæks valgagita­sjon var der blitt et efter forholdene «radikalt flertall», og ved Uelands og Sverdrups samarbeide med Jaabæk blev dette fler­tall en pålitelig parlamentarisk majoritet. Det manifesterte sig ved gjennemførelsen av årlige storting, uaktet sakens gamle til­henger Schweigaard nu advarte derimot. Da Sverdrup den dag trådte ut av tingen, blev han i Akersgaten umiddelbart hyldet av folkemassen. Riktignok blev Ibsens satiriske drama «De Un­ges Forbund», som utkom det år, av «Morgenbladet» tolket som et angrep på Sverdrup — dets personlige modell er forresten en annen —, men Bjørnson hyllet ham i et av sine mest høistemte dikt, og folket sanksjonerte det.

I januar 1870 døde Ueland og straks efter Schweigaard. Hans beste medarbeider og hans største motstander gikk samtidig bort. I de følgende år, til han 1884 forlot stortinget for å bli regjeringssjef, var han flertallets ledende og førende mann. Han hadde en rekke fortjente medarbeidere: Steen, Daae, Richter, Sørenssen, Jaabæk, Welde, Lindstøl, Eskeland, S. Nielsen, Havig, Aarflot o. m. fl. foruten en rekke yngre menn, men han var den som hadde evne og hell til å samle og disiplinere dem til den store politiske aksjon som utviklingen styret mot.

Det var riksretten 1883—1884. Man kan mene at den og dens avgjørelse skyldes motstandernes feil, «dumhet» eller «dårskap» som det er sagt. Og det er sant at løsningen av stri­den kunde være skjedd ved parlamentariske midler, dersom regjeringen hadde vist lojalitet. Men sådan som menneskene og forholdene var : riksretten var blitt en nødvendighet. Og den gav løsningen.

Johan Sverdrup var småvoksen, rask, smidig og livlig i alle sine bevegelser. Det store mørke hår og fullskjegget gjorde, som hos Ibsen, inntrykk av at han hadde et forholdsvis stort hode, som i raske bevegelser fulgte hans tale. Ansiktet hadde be­stemte, markerte trekk, øinene var skarpe og levende. De sterke bryn og den kraftige nese gav inntrykk av kraft. Stemmen var hvass og skurrende, men han forstod å benytte den således at hans tale blev klar, fangende og inntrengende. Som parlamen­tarisk taler er han uopnådd hos oss. Hans store foredrag i jurysaken 1857, flere taler om årlige storting, om statsrådssaken og mange andre spørsmål holder europeisk mål.

Det er med rette sagt at han løftet stortinget op til å bli et virkelig parlament, en nasjonalforsamling, og vår politikk op til de ideelle og prinsipielle høider. Og han hadde en merkelig evne til å gi slagord som satte tenkningen og den offentlige diskusjon i bevegelse gjennem årrekker. Likeoverfor den eldre konstitusjonelle liberalisme, f. eks. hos Schweigaard og navnlig Aschehoug, der laborerte med læren om likevekt mellem konge­makten og stortinget, gav han de bekjente svar: «Maktfordelin­gen er vrøvl» og «all makt skal samles i denne sal». Opgaven var «folkets selvstyrelse under Hans majestæts kongelige pre­sidium». — I unionspolitikken gav han det langtrekkende slag­ord om Norges rett til å ta «saken i sin egen hånd».

Som politisk taktiker var han en mester : tålmodig og omsyns­full under forberedelsen, modig, energisk og pågående, overle­gen og rik på humor i kampen, alvorlig og ansvarsbevisst i ar­beidet. Da han 1880 fremla forslaget om å kunngjøre som grunnlov stortingets beslutning i statsrådssaken tross kongens sanksjonsnektelse, gikk der et sterkt rykk gjennem hele nasjo­nen. Mange skrek op om revolusjon, og ennu flere fælte sig for følgene. Sverdrup svarte stolt : «Jeg overtar ansvaret for for­slaget og alle dets konsekvenser». Og dette ord blev innfridd, målet blev nådd : det parlamentariske flertallsstyre blev gjennemført. Han hadde seiret og seiret helt, da kongen måtte over­dra ham å danne regjering på grunnlag av de omstridte sakers ordning i realiteten efter stortingets vilje.

Tross de mange skuffelser og nederlag Sverdrup i sitt lange politiske liv måtte tåle, har vi aldri hatt hans like i politisk innflytelse og makt. Det gikk så vidt at Bjørnson ved et valg opfordret folk til å velge menn «som Sverdrup kan bruke», og han betegnet ham som «en del av Norges flagg». Selv mente han, at «en politiker uten makt er en uting», og hemmeligheten for en politiker med idéer var troskap og utholdenhet: «den som er trå, han vinner». Så vanskelig det ofte falt ham å holde den liberale og skandinavisk-sinnede intelligens fra femtiårene sammen med bondedemokratene, så lyktes det dog i merkelig grad. Stortinget betrodde ham alle de ledende stillinger og æresposter han kunde motta og flere til : president i odelstinget 1862—69, i stortinget 1871—84, formann i valg- og fullmakts-komitéen og formann i de komiteer som under de skiftende forhold gjaldt for de viktigste : justiskomitéen 59—60, militær-komitéen 65—74 og 80—82, jernbanekomitéen 71—79 og alle mulige særlig komitéer.

Han var i disse år, særlig 69—84, ri­kets mektigste mann, og «presidenten» hadde mer å bety enn konge og regjering tilsammen. Og eftertiden har erkjent at han brukte sin enestående innflytelse med selvbeherskelse og måtehold, uaktet han i kampens hårdeste tid ikke vek tilbake for å benytte de sterkeste midler og krevde «venstremenn til alle folkets ombud».

Når det glippet for ham som statsminister, skyldtes det nær­mest hans vedhengen ved unionen som en nødvendighet. Uaktet han hevdet Norges suverenitet også i utenriksordningen, vilde han ikke «utover unionen». «Etiam si omnes, ego non.» Og hans forsøk på å få åttiårenes venstre med på Uelands demo­kratiske kirkepolitikk (menighetsråd) skapte splittelse i par­tiet. Hertil kom at alderen hadde svekket hans elastisitet til å omspenne de unge i sin forsoningspolitikk. Hans store program var løst hurtigere og fullstendigere enn man få år i forveien hadde ventet, og «gamlingen på tinge» vilde nu at folket med hans «gamle bønder» skulde søke å glemme stridsårene og samle partiene i rolig og fredelig samarbeide med kongemakten. — Men den gamle fører forstod ikke den nye tid og dens menn som han selv hadde opdratt.

Det samfund Sverdrup forlot er et annet enn det han vokste op i : folkestyret ved valgte representanter er nu i Norge den grunnlov som råder på alle områder. Historien kan først vise om nasjonen har evne og har funnet formene for å føre den til lykke og fremgang. For alle er det klart, at siden Sverres dager er der ingen politiker som har øvd den vekkende og omdannende innflytelse på det norske samfund, og vi som tror på fol­kets rett og evne til selv å bestemme utviklingen, hedrer Johan Sverdrup som det nittende århundres største norske politiker.

Stengt for kommentarer.