søren jaabæk : presentert av j. løvland

 

– fra boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter»; under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

Søren Jaabæk (1. april 1814 – 7. januar 1894) er født på gården Holumsland i Holum eller Holheim i Mannedalen. Faren Peder Holumsland var av gammel bondeætt i bygden, moren var fra Lone i Søgne sogn. Han vokste op som andre bondebarn, gjætet og deltok i det almindelige gårdsarbeide, var hendig og flink, men orket ikke tyngre arbeide som tresking og skoghugst. Han kom tid­lig til å lese og benyttet hver ledig stund dertil. Presten fant ham vel begavet og flink, og gav ham noen ekstraundervisning og satte ham til skolelærer.

Det var han i syv år, og dermed tjente man den gang sin verneplikt. Så blev han 1837 gift med en ung enke til gården Jaabæk ved Mandal. Efter almindelig skikk tok han navn efter sitt nye hjem, mens hans brødre Si­mon og Johan, som også blev stortingsmenn, beholdt fedregårdens navn. Han var et par år kirkesanger og lærer på sitt nye hjemsted Halse.

Den lesning som har virket sterkest på ham, har vært skrif­ter fra det 18. århundre eller skrevne i dets ånd. Likesom Wergeland er han i det stykke et barn av «oplysningstiden». Han har selv nevnt Gellerts og Treschows skrifter. Og så det nye testamente som han leste med rasjonalistisk forståelse. «Jesu lære» i bjergprekenen blev hans religion. Forøvrig blev han på annen hånd kjent med Montesquieus, Voltaires og Rousseaus idéer, og allerede i de yngre år en urokkelig tilhenger av «men­neskerettighetene» som av kravet på borgerlig frihet og likhet.

Jaabæk har fortalt at han allerede den gang «leste Morgen­bladet» og fulgte med. Folk gjorde narr av ham for det : «det var bare for presten og andre storkarer»; men, la han til : «jeg tenkte : les du, du kommer nok paa stortinget». Her hjemme dreiet jo politikken sig ennu om Carl Johans misnøie med stor­tinget (opløsningen 1836), Henrik Wergelands og «Statsborge­rens» kamp mot makthaverne og endelig John Neergaards og Uelands samling av bøndene til planmessig opposisjon. Jaabæk hadde «Morgenbladets» referater fra stortinget og hadde fulgt så godt med, at da han 1845, 31 år gammel, trådte inn i tinget, var det «som han skulde være kjent der tidligere».

Som gårdbruker følte han sig knyttet til bondestanden. Sin største makt vant han i sektiårene, da han organiserte «bondevenforeninger» rundt hele landet og derigjennem øvde stor inn­flytelse på valgene 1868; for første gang dannet det sig nu i stortinget en majoritet ikke bare for en enkelt sak, men for sammenhengende politisk parlamentarisk arbeide. Bondeven­nenes nærmeste opgaver var fremgått av klassesyn : sparepoli­tikk i stat og kommune, lettelse i skattene, særlig jordskattene, og nedsettelse av pantelånsrenten, ingen forrett for embeds- mennene til pensjon, kun nødtørftig underholdning for dem som ikke hadde noen formue, avskaffelse av sportellønninger og i steden faste, tarvelige gasjer for embedsmennene. Jaabæk var jo fullt med på dette og en energisk fører for sin organisasjon. I stor utstrekning må han derfor regnes blandt førerne i bøn­denes lange klassekamp mot embedsmennene og byborgerne. Han hadde avgjort hell med sig såvel i arbeidet for å redusere embedsmakten som for full handels-, håndverks- og annen næringsfrihet likeså vel på landets grunn som på bygrunn. Men Jaabæks politikk spente videre.

Det er betegnende at da Jaabæk oprettet et organ for sig selv og sin organisasjon (1865—79), kalte han det ikke «Bondeven­nen» eller «Bondebladet», men «Folketidende». Efter sin hele tenkemåte gjorde han i sin politikk ingen forskjell mellem bøn­der og arbeidere. Dette var utslag av det samfundssyn og de politiske idéer han hadde tilegnet sig. Han er den egentlige og eneste radikale blandt århundrets mer fremragende norske po­litikere. Efterhånden svekkedes «bondevennenes» tro og tillit til ham, altfort som de så at hans program var langt videre og større enn deres «sparetanke» og lave lønninger. Organisasjo­nen skrumpet inn og falt bort, og hans lille ukeblad, som en- gang gikk ut i 17 000 eksemplarer, måtte gå inn.

Noen av hans gamle venner både i tinget og ute blandt folket trakk sig til­bake og blev tildels hans bitre motstandere. Allerede i begyn­nelsen av syttiårene, da han opfordret sine bondevennforeninger til å vedta mistillitsvotum til det daværende ministerium, førte han sin organisasjon inn på nye felter, der mange av hans venner ikke følte sig hjemme. Parlamentarismen lå i grun­nen utenfor medlemmenes interesse og forståelse; den var ikke for den store mengde av dem en klassesak. Selv blandt sine nærmeste medarbeidere merket han nu tvil, frafall og motstand.

Men han lot sig ikke stanse, han rykket bare lengere frem og blev i sytti- og åttiårene en av de bærende og ledende menn i det store frisinnede bonde- og borgerparti som utvikledes og organisertes som det norske venstre.

Den positive side av hans program som han de siste 20 år gav sin interesse og sitt arbeide, var følgende hovedsaker : fol­kets oplysning gjennem lavere og høiere folkeskoler og ved gode biblioteker, folkets selvstyre ved en gjennemført parlamentar­isme og ved alles, også kvinnenes, stemmerett.

Allerede da han trådte inn i det offentlige liv som ordfører 1842, og 1845 som stortingsmann, tok han sig av oplysningens sak; således interesserte han sig meget for de såkalte «høiere almueskoler» (fortsettelsesskoler). Da den banebrytende lov om almueskolevesenet kom i 1860, fant Jaabæk at den la for tunge byrder på lokalkommunene, der forholdene for bøndene ofte var små og trange. Man må også erindre at dette var før de Store reformer av vare skattelover, da ennu de kommunale byr­der vesentlig lå på jorden. I Jaabæks amt blev således lærernes lønn av amtstinget fastsatt til 100 skilling (kr. 3.33) pr. uke og kosten. Jaabæk hadde tidlig arbeidd for statsbevilgning til almueskolevesenet og optok nu den tanke at staten burde bidra direkte til lærernes lønn, foruten det som indirekte ytes gjen­nem amtsskolekassene. Efterhånden vant tanken tilslutning, og 1875 bevilgedes første gang dette direkte tilskudd. Siden har statsbidraget til folkeskolelærernes avlønning utviklet sig sterkere, og det har vist sig at det var veien til reising av almueskolen til en folkeskole.

Like til 1884 var det statsskikk at der ofte var skarp motset­ning mellem regjeringen og den folkevalgte myndighet. Tinget anvendte flere ganger riksrett mot de enkelte regjeringsmed­lemmer og grunnlovens § 79 (tre gangers gjentagelse av den samme lovbeslutning). Men den rene parlamentarisme med mistillitsvota og derved fremkalt ministerskifter vek stortinget lenge tilbake for, Ueland og A. B. Stabell led nederlag da de i 1848 foreslo mistillitsadresse. Imidlertid vokste kravet om stor­tingets «prædominerende stilling» som Sverdrup kalte det, og dette gav sig uttrykk i forslagene om årlige storting og om stats­rådenes deltagelse i stortingets forhandlinger. Jaabæk sluttet sig til forslaget om årlige storting, da det blev vedtatt 1869, og arbeidde derefter iherdig for statsrådssaken og for å styrte den regjering som motsatte sig denne grunnlovsbeslutning. Han var den første som allerede 1871 i stortinget reiste kravet om at tin­get ikke matte bøie sig for pastanden om absolutt veto i grunn­lovssaker. Da man forutså at dette vilde bli anvendt mot tredje gangs ordlydende beslutning i statsrådssaken 1880, dannedes der en forening av 30 bønder i tinget for i tilfelle å kreve be­slutningen kunngjort (promulgert av stortinget), og Jaabæk var dens president. Medlemmene kaltes «de 30 tyranner», un­dertiden «royalistene», fordi de hadde sine møter i det davæ­rende Hotel Royal, som nu er jernbanestyrets kontorbygning. De meldte Sverdrup at de vilde votere mot alt annet enn kunn­gjørelse av beslutningen. Dette stemte med Sverdrups egen opfatning og blev til beslutningen av 9de juni 1880. Jaabæk blev medlem av riksretten 1883—84, men blev utskutt av de anklagede.

I 1869 nedsatte stortinget en mannsterk komité til å utarbeide forslag til nye stemmerettsregler. Der fremkom i hovedsaken tre forslag om utvidelse av stemmeretten på forskjellig måte. Men Jaabæk reiste kravet om almindelig stemmerett.

I 1884 blev et av utvidelsesforslagene vedtatt, og man vilde nu puste i bakken. I næste tingperiode fikk dog Jaabæk med sig stortingets ledende menn Steen og Sivert Nielsen på sitt forslag, det blev i 1891 opsatt på venstres program, men først 1898 fikk det den fornødne 2/3 majoritet. Jaabæk vil i vår historie stå som den egentlige bærer og utrettelige talsmann for denne radikale form, som han tenkte sig engang burde omfatte også kvinnene, således som det nu er skjedd.

Jaabæk var ikke statssocialist. Han mente at staten burde blande sig minst mulig i borgernes anliggender, likeså litt ved forskrifter og forbud som ved opmuntringer og understøttelser. Således mente han at næringslivet burde utvikle sig fritt : fri handel, fri håndverks- og industrivirksomhet, fri utskipingsrett o. s. v. Statshjelp og statsregulering var en uting. Han stemte mot statsbevilgning til jordbruket o. lign. Forfattervirksomhet og annen kunst så han som en fri industri. Den flinke vilde alltid greie sig. Han hadde stor respekt for videnskapen, men kunsten var ham fjern. De fikk ham engang i femtiårene med på «Det norske teater» i Møllergaten, men han smatt ut igjen så snart han så leilighet til det. Likevel drev han selv med «å dikte». Det meste av det blev rimerier eller prosa på vers, men i somt av det er der liv og stemning.

I samtiden tenkte man sig sedvanlig Jaabæk som en tørr, kold og hårdhjertet mann, smålig inntil gjerrighet. Dette var et absolutt falsk billede. Han var tvert imot varmhjertet, hjelp­som, gjestfri, en hyggelig og god familiefar og en velvillig nabo i grannelaget. Men han var konsekvent og stri i sine meninger og urokkelig i kampen for sine idéer. Da presteskapet tildels i prekener og foredrag og tildels i avisene misforstod ham og søkte å stemple ham som vantro og spotter — et par prester nektet endog å godta ham som fadder —, smertet det ham, men han forsvarte sig med energi og tok offensiven ved å gå løs på prestene og endog blotte enkeltes private livsforhold. Han var djerv og fryktløs i de mange kamper han kom op i den tid i slut­ten av seksti- og begynnelsen av syttiårene, da mistenkeliggjørelse, hat og smedelser flømmet over ham. Men han bevarte alltid sin ro og sitt humor. Dette eiendommelige humor trådte undertiden frem i hans stortingsdebat, så han satte sal og galleri i stemning. I sin ferd i og utenfor tinget var han fordringsløs, jevn og behagelig ikke bare mot meningsfeller, men likeså vel mot motstandere, og han formådde fordomsfritt å anerkjenne disses personlige dyktighet og arbeide.

Jaabæks omhyggelige formsikkerhet og nøiaktighet gjorde ham til en dyktig administrator i sin bygd og i amtstinget, der han jevnlig var komitéformann, og i hans politiske organisasjon. Bondevennforeningene hvis landssjef han var, var en av de best ledede organisasjoner vi har hatt. De fikk ikke lov til å bre sig i megen tale og skriving, de fikk sig forelagt eller skulde selv fremsette bestemte forslag til reformer, og ved de landsmøter han styrte rådde der streng orden og disiplin. Jaabæk blev i dette stykke en lærer og opdrager for demokratiet og bane­bryter for de senere politiske organisasjoner. Når han ikke blev president i noe av tingene, da skyldes det en tiltagende tunghørthet der nødte ham til å frabe sig valg.

I henseende til næringsvei og levemåte var Jaabæk bonde og gårdbruker og var alltid representant for sine standsfeller, men ved siden derav var han bokmann og en arbeidsom jour­nalist, både i sitt eget blad og som innsender i andre aviser. Hans sprog var rent norskdansk bokmål, særlig i hans tale. Han hadde helt forsømt sitt rike og karakteristiske morsmål. Han spottet Uelands «stygge dialekt». Han var altså ikke målmann, men erkjente landsmålets fulle rett til borgerskap ved siden av boksproget og vurderte målreisningen som en demokratisk reis­ning av de brede lag. I skrift hadde han skapt sig sin egen eiendommelige, personlige stil, så man alltid kjente ham, selv om han søkte å skjule sig i anonymitet.

Jaabæk var stortingsmann i 47 år (1845—91). Ingen annen tingmann har nådd denne tjenestetid. Der manglet 3 år på det halve hundre. Men alderen hadde alt svekket ham, så han blev ikke gjenvalgt i 1891, og han døde før det atter skulde være valg.

Skjønt Jaabæk på sine gamle dager, i urokkelig troskap mot sin gamle kampfelle og fører Johan Sverdrup, sluttet sig til «det moderate venstres» politiske gruppe, så fastholdt han til det siste sine radikale demokratiske anskuelser. Hans livsverk har vært en stor og fruktbar innsats i det norske samfunds ut­vikling og vekst til rikere oplysning og henimot frihet, likhet og rettferd.

Stengt for kommentarer.