peder claussøn friis

 

Fra boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter», under redaksjon av Halvdan Koht, Trondhjem 1929.

Forfattet av H. Koht.

 

Peder Claussøn Friis, født 1. april 1545— død 15. oktober 1614.

Henrik Wergeland forteller om en av bøndene på Riksfor­samlingen i 1814, telemarkingen Tallev Huvestad, at han kunde ikke «settes» i Snorre. Og da Wergeland engang besøkte en av bondeførerne på de senere storting, Ole Haakenstad, hjemme på Vågå, fant han Snorre på bordet : «Intetsteds forekom han mig mere hjemme, intetsteds saa ny i sine Sagaer. Det gamle Skindbind var der ligesaa naturligt som et modernt Tidsskrift paa en literær Byherres Bord».

Da Jacob Aall omkring århundreskiftet reiste i fjellbygdene sørpå, fant han ofte Snorre som yndlingslesning hos de beste bønder. En bondekonge som Trond Lauperak vest i Dalane hadde Snorre i boksamlingen sin sammen med Bibelen. Fra Sogn hører vi samtidig, fra slutten av 18de århundre, hvorledes bonden gledde sig ved å lese om fedrenes bedrifter : «Gamle Kjæmpers Kvad lød end fra Stuen i Julehelgen, og Einar Thambeskjælvers og Erling Skjalgsons Aander foresvævede ham».

Og det samme kommer igjen fra alle kanter av landet; hvor en spør efter hvad folk leste i gamle dager, så hører en om Bibelen og Snorre. I kongesagaene hentet bonden styrke for sin selvfølelse; han leste om fortids makt og dåd og blev egget til ny fremgang.

Men hvem var det som hadde gitt den norske bonde Snorres kongesagaer i hende ?

Det var presten Peder Claussøn Friis. Gjennem ham blev Norges fortid en levende makt i vår nasjonale utvikling. I bon­dens tanker samlet vår litteraturhistorie sig om «dei tri Per’ane» :

Peder Claussøn som hadde oversatt Snorre, Peder Syv som hadde utgitt kjempevisene, og Petter Dass som hadde satt Bibelen og Katekismen på vers. Til dem kom siden «den fjorde Per’en»: Peter Andreas Munch som gjenerobret den gamle norske historie. Men at Peder Claussøn er førstemann i denne stolte rekke, det vidner høit om hans betydning i vårt åndsliv.

Peder Claussøn var den frodigste representant for den kort­varige nasjonale renessanse i Norge i 16de århundre. De to siste hundreår hadde vært en sørgelig nedgangstid for norsk kultur; kongedømmet var flyttet utenlands, den gamle høvdingklasse skrumpet mer og mer inn, danske adelsmenn og futer oversvøm­met riket, tyske kjøpmenn og håndverkere gjorde sig til herrer over handel og industri, — ingen åndelig produksjon kunde få vekst under slike vilkår, selve det norske mål blev fortrengt fra offentlig bruk. Norge syntes næsten ikke lenger et rike, men en samling av danske provinser. Derfor kunde også den danske konge og det danske riksråd i 1536 berede sig på å fastslå Norges provinsstilling, den nye danske kirkeordning kunde uten videre bli innført i Norge, og de gamle norske lover blev oversatt på dansk.

Men utigjennem 16de århundre reiste nye motstandskrefter sig i landet. Sagbruksdriften skaffet nye inntekter, en hjemlig borgerstand tok makten fra den fremmede, og en norsk embedsklasse tok til å vokse fram. Det var ikke mulig lenger å gjenreise en kultur på helt norsk grunn med et moderne norsk riksmål; både embedsmenn og borgere måtte holde sig til det danske. Men bevisstheten om at Norge var et rike for sig selv med sin egen historie, våknet igjen, og den nasjonale sammenheng med den gamle tid blev knyttet på nytt.

Det var nasjonale bevegelser i gang over hele Europa, nasjo­nale stats- og kirkesamfund skilte sig ut, en nasjonal kultur­bevissthet gjorde sig gjeldende på alle kanter, og sansen for den nasjonale historie gav sig livskraftig uttrykk. Bevegelsen nådde også til Norge. Bisper, lagmenn og skolemestrer gav sig til å studere den norske historie, tok avskrifter eller gjorde utdrag av gamle sagaer, samlet oplysninger om landets vilkår i gammel og ny tid, studerte det gamle sprog og kunde endog enkeltvis legge sig efter folkets levende mål og diktning. Lesemesteren i Bergen, magister Absalon Pederssøn, så med sorg hvorledes Norge blev gammel og grå og måtte gå med krykker; men han vilde da likevel vise all slags «grove, nesvise kompaner» at Norge engang badde vært et mektig og herlig rike, og han skrev i 1567 en lang lovtale over sitt fedreland som han nok tenkte engang kunde «våkne op av søvne» igjen.

Lesemesteren i Oslo, magister Halvard Gunnarssøn, forkynte i 1606 i latinske vers for uten­verdenen, hvor blomstrende Norges rike fordum hadde vært, og mente det var urett å forakte folket for dets simple seder. I dette arbeidet for å bære Norge fram til heder igjen, var Peder Claussøn virksommere med enn noen annen.

I sammenligning med sine lærde åndsfeller var han en hjemføding. Han hadde hverken studert i Kjøbenhavn eller Rostock; han kom visst aldri utenfor Norges grenser, han levde og døde i sin lille sørlandsbygd, han nådde aldri lenger østpå enn én gang til Skien og to ganger til Oslo, aldri lenger vestpå enn én gang til Bergen. Men så holdt han også det nasjonale lynde og sinnelag friskere i sig enn noen av de andre. Og han blev den ypperste forfatter nettop fordi han minst var bokmenneske.

Han var av god norsk ætt. Far hans hette Nikolas Torolvsson og hadde tatt familienavnet Friis. Han bodde i Eigersund preste­gjeld da sønnen Pedér blev født; men noen få år efter blev han sogneprest i Audnedal (eller Undal som navnet på denne tid blev omskrevet til), og her vokste da Peder Claussøn op. Han kom på skole i Stavanger der han både fikk god boklig oplæring og vant sig mektige venner; derfor kunde han alt i 1566, bare 21 år gammel, bli farens eftermann som sogneprest i hjembygden og endog samtidig mot all sedvane bli beskikket til provst over Lister len. Det var en stor administrativ opgave som således blev betrodd hans unge evner, og enda badde han neppe fylt 30 år før den blev ytterligere utvidet : han blev i 1575 medlem av domkapitlet i Stavanger der han måtte møte to ganger om året og være med i hele stiftets styrelse.

Det var vanskelige tider for den norske kirke. Almuen holdt stridig fast på de katolske kirkeskikker og sine gamle rettigheter, og regjeringen måtte mange steder finne sig i å bruke prester som just ikke var særlig velskikket for sitt kall. Stavangerbispen magister Jørgen Erikssøn førte en iherdig kamp for reformasjonen med både åndelige og verdslige våpen, og Peder Claussøn blev en av hans fremste hjelpesmenn. Han måtte føre klage mot mer enn én av prestene i sitt provstedømme, og måtte personlig undervise sine døler i den nye lære.

Hr. Peder satt i en mektig stilling i sitt eget prestegjeld, og han forstod å vinne vyrnad blandt Audnedals-bøndene. Han hadde under sig 31 bygslemenn og 30 husmenn, han drev selv både gård og skog, og han hadde glede av jakten ute i den frie natur. Han ferdedes mellem bøndene til hverdags og i gilde, han giftet døtrene sine med bønder, og det hendte han kom op i slagsmål med sine sambygdinger; engang måtte han betale bot fordi han hadde brukt kniven på lensmannen, og så var de like gode venner efterpå.

Han var stolt ved å kunne fortelle om de norske bønders «frimodige dristighet, manndom og styrke». Og de gikk til ham og bad om råd og hjelp i sine saker og tretter; han var som en far for sine sognebarn. Men en myndig prest likevel. Han satt med store inntekter, og han sørget for å skaffe bibler og annet inventar til sine fire kirker; hovedkirken i Valle lot han bygge om, for en stor del på egen bekostning, og han fikk den innvandrede tyske maler Peter Reimers til å male alter­tavle.

Støtte hans eller kirkens interesser sammen med almuens, visste han fort å velge sitt parti; da var han prelaten med herrekrav. Men mot de verdslige herrer kunde han verge både almuens og sin egen rett, så at en av lensherrene engang beskyldte ham for å holde med bøndene og egge dem til oprørsk gjerning.

Det var en stor strid i de tidene mellem bøndene og prestene om tienden. Bøndene vilde efter gammel lov beholde til fattig­hjelp i bygden en fjerdepart av tienden, «bondeluten»; men det var i strid med den danske kirkeordinans som prestene skulde gjennemføre. I Stavanger stift samlet presteskapet sig om det nye tiende-krav i 1573, og striden blev ført med kongebrev og herredagsdommer, kunngjørelser og tingmøter i næsten fyrti år, før prestene fikk drevet sin vilje fram. I denne strid var Peder Claussøn en hovedmann; han møtte på herredag i Skien 1576, han fikk sine egne bønder til å bøie sig i 1578, og i 1592 sendte bispen ham omkring til hvert eneste sogn i Nedenes og Robygg-laget for å forhandle med almuen, — det var bare oppi fjell­bygdene hans sterke personlighet ikke kunde vinne bukt med de stridige bønder.

Tiendestriden satte merke i hr. Peders sociale tenkemåte. Vi ser i hans innlegg i spørsmålet hvorledes han øser sig op i harme mot disse «hårde og onde og selvrådige» folk. Og da han i sine siste leveår skrev sin «Norges Beskrivelse», da visste han ikke bedre beskjed å gi om folkets oprinnelse enn at de hadde «deres første Orspring og Afkomst af et hart Folk, efterdi de have altid været et hart, motvilligt, ulydigt, selvraadigt og overdadigt, uroligt, oprørisk og blodgjerigt Folk, som jeg ikke kan benekte at de endnu ere».

Men med dette syn på det norske bondefolk, —- med sin stil­ling som overklassemann, — kjente Peder Claussøn sig likevel som nordmann, ikke som medlem av en fremmed herreklasse. Han vilde ikke vite av at Norge skulde ha fått sin første boset­ning fra Danmark, og han fremhevet at der var «indtil denne Dag udi Norske Folkes Hjerter og Natur» et medfødt hat til danskene, særlig jydene.

Det var hans levende nasjonalfølelse som drev ham til i 1599 å ta fatt på oversettelsen av kongesagaene. Året efter oversatte han også de gamle lover og retterbøter. Han hadde forgjengere i begge tiltak; men ingen hadde satt sig opgaven så vid som han, og ingen kunde gammelnorsk så grundig som han. Han hadde ikke bare lært latin, men også tysk og engelsk, og han kjente utmerket det levende norske folkemål. Hans lov-oversettelse blev derfor fri for alle de misforståelser som flekket de andre fra den tiden. Og hans saga-oversettelse fikk et kraftig, kjernefullt sprog, — visselig på dansk, men med sterk norsk farve og mange gamle gode ord, — den beste oversettelse av alle som blev forsøkt på mer enn to hundre år. Hans studier i den gamle tid var så inngående at det er mange ting i vår historie og lovgivning vi bare kjenner gjennem hans oversettelser.

Den lærde Audnedals-prest interesserte sig ikke bare for gamle dager. Han gjorde også optegnelser om dyrelivet i Norge. Og i 1613 skrev han sin utførlige «Norges Beskrivelse», en livlig og malende skildring bygget både på studier og selvsyn og sagnmessig fortelling, — her er sagn likeså vel om telemarkingenes vill­skap som om finnenes gand. Dette verk blev i halvannet hundre år en hovedkilde og et mønster for alle som vilde fremstille vårt lands vilkår.

Peder Claussøn døde uten å ha sett en eneste av sine bøker på trykk; Norge eide jo ikke en boktrykker enda på lange tider. Men han levde i bygdesagnet som samlet om ham en hel del av sine kjæreste emner; han blev en stridsmann mot trollene, og han blev den kløktige prest som med snarrådig list endog kunde komme fra et drap og en dødsdom. Det han hadde skre­vet, fikk et enda rikere liv. Hans «Norges Beskrivelse» blev trykt i 1632, hans sagaoversettelse i 1633, — begge to i Kjøbenhavn og med omhyggelig utstrykning av all anti-danskhet. Men selv på denne måten blev de nasjonalverker, — ikke med det samme, men i tidens fylde.

Det 17de århundre var igjen en hard tid for den norske nasjo­nalitet og særlig for bondefolket. Men atter blev både de ånde­lige og de økonomiske vilkår lettere, og da den store folke­reisning tok til å forberede sig i midten av 18de århundre, da kom hr. Peder sitt folk til hjelp. Hans sagaverk blev utgitt på nytt i 1757, og det var denne utgave som blev så folkekjær i Norge; den bonde som hadde et lite bokskap, hadde også Peder Claussøns Snorre i det. Gjennem den lærte han å bli stolt av å være norsk mann; nasjonalfølelsen blev en makt i folket og bar det fram imot ny frihet og selvstendighet. Peder Claussøns gjerning fikk sin frukt på Eidsvoll i to-hundreåret efter hans død.

Stengt for kommentarer.