henrik wergeland : presentert av halvdan koht

 

– i boken : «Våre høvdinger. 70 livsskildringer med portretter», under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

17. JUNI 1808—12. JULI 1845.   Slik livsfylde, slikt veld av geni, av frodighet og glede, av skjønnhet og styrke, har Norge aldri oplevd som i Henrik Wergelands diktning og gjerning. I de femten årene han drysset sin sang og sine syner ut over landet, var han hele Norge, ja, mer enn Norge, — han førte ny kraft hjem fra hele verden, han led og stred med all menneskeheten i fortid og nutid, han var i pakt med evigheten, og han tok Norge med i pakten, — hans rikdom i vårt eie er en livsmakt som fra dag til dag fornyer folkets evne, løfter det stadig opad og fremad.

Han var midsommerens sønn; i sommeren blev han født, og i sommeren døde han. Han kom med det som Bjørnson har kalt «blommende Wergelands-sommer» over landet vårt. Diktene sprang som blomster av hans hjerte:

Blomster, som levte, drømte og tænkte.

Mandel og Abild ei vajer saa fuld.

Solen sit Blod ikke saa rigt over Roserne sprængte.

 

De eier i sig all sommerens tunge sødme, skogens krydder­duft, markens brokete farveprakt, selve livets saftige friskhet. Der er dikt som med sterke slag bærer inn i tilværelsens høieste spørsmål og åpner utsyner langt inn i evighetens riker; der er andre som taler likefram og enfoldig om menneskets enkleste grunnfølelser. Alle sammen har de en vidunderlig klarhet i tanke og stemning, ofte tillike en grei og folkelig form som kan gjøre dem til rene folkeviser.

Der er en smidig, skifterik rytme som fyller gamle versemål med nytt liv eller skaper sig helt nye verseformer; somme tider smyger linjene sig tett og kjelent om det som dikteren elsker, somme tider marsjerer de med majestetisk velde over verden, somme tider løfter de sig lekende mot himmelen og drømmer sig langelig hen. Det er et suverent herredømme over sproget som åpenbarer sig i Wergelands vers, og han nøier sig ikke med den arvede ordskatt; han har bruk for nye ord, fyldige, klangsterke ord til sine lidenskapssprengte tanker, og han tar i sin tjeneste almuens djerve, uslitte gloser. En mangfoldighet av syner bruser gjennem hans sinn, en lyrisk storm av billeder suser gjennem hans diktning. Alt blir levende, alt blir nytt under hans hender; hans ubendige renessanse- kraft tvinger sprog og rytme, former og farver inn under sin viljes velde.

Intet under at samtiden blev rent fortumlet av slik en dikt­ning som stred så mot alle tilvante skjønnhetsregler. Man skrek op om barbari, om formløshet, om «en drøms forvirrede syner» eller «en feberparoxysmes skrækkebilleder»; man savnet frem­for alt «beherskelse og besindighet». Men all slik kritikk synes oss nu smålig fordi Wergeland har lært oss et annet mål for diktekunsten. Det er ikke den pussede og pyntede form vi setter pris på; det er selve den urmenneskelige dikteriske ska­perkraft vi elsker, — den som gyder livsens skjønnhet i ordene og får våre følelser til å svinge i kapp med dikterens.

Slik en dikter var det Wergeland var, — en dikter i ordets fulleste mening, og i all sin gjerning intet annet enn dikter. Han var aldri lunken overfor noe som kom innenfor hans synskrets eller hans tankekrets; han stillet sig straks i personlig forhold til det, tok det inn i sine følelser, gjorde det til en del av sitt ånds-eie, gjorde det til liv og til diktning. Å dikte var for ham å elske, og hans kjærlighet favnet fra det høieste til det laveste. Hvert et lite kryp hadde krav på hans kjærlighet fordi det hørte med i verdnenes liv; med øm og nensom hånd har han tatt dem med i sin diktning, insekter og fugler, hester og hunder, blomster og trær, -— alt som lever .

Han fordypet sig i det sprettende liv i rosenknoppen, han leste henrykkelser på hvert av centifoliens hundre blad, hans sjel tindret med stjernene, han så guddomstanker på gressets veke strå. Han dyrket livet, han tilbad natu­ren, han hørte jordklodens hjerte slå. Og hele denne altom­fattende samfølelse er det som lever i hans diktning og gir den slik uendelig rikdom.

Overalt hvor der var liv, der var han med. Og først og fremst der hvor livet grodde. Han hadde vigslet sin diktergjerning med det mektige verdensdikt som skildret hele menneskehetens utviklingshistorie fra slektens fødsel og inn i den gryende fram­tid. Han trodde på slektens evige framgang, og hans hjerte var med alle som stred og arbeidde for den. Han sang om Sydamerikas befrier Bolivar, om spanjolenes oprør, om Polens og Grekenlands frihetskamp; George Washington og Lafayette var hans helter. Men han vilde ikke bare synge; hans sang skulde være opsang, han vilde selv være med å stri for frihet og framgang. Han vilde realisere — i livet likeså vel som i diktningen. Det var ikke form han vilde; det var sannhet, virkelighet. Nettop derfor blev han den norske litteraturs grunnlegger, — fordi han bygde et nytt Norge. Han var i spissen for alt det nye som brøt fram i vårt folk omkring 1830; hans navn er knyttet til hver en stor tanke som eftertiden har arbeidd med, han blev høv­dingen over alle høvdinger i landet, den samlende skikkelse i alt norsk ånds- og samfundsliv.

Han lever i vårt minne som såmannen, — han som likte å gå med skogsfrø i lommen og strø det ut på nakne flekker, han som på dødsleiet moret sig med å sende urtefrø til bygde­folket sitt i Eidsvoll. Han var en åndelig såmann også; han fikk i stand folkeboksamlinger i bygd og i by, han holdt fort­settelsesskole for voksen ungdom, han skrev lærebøker og oplysningsskrifter for almuen, — han vilde gjøre folket åndelig myndig.

Vi ser ham i vår tanke med flagget høit i hand, det rene norske flagg smellende i vinden, manende til norskhetsstrid. Han blev jo for folket den som «innstifta» 17de mai, og hans kamp blev å innfri 17de-mai-grunnlovens store løfter. Et selv­stendig Norge vilde han, — selvstendig i ytre former og i indre liv: norske farver i flagget, norsk preg på mynten, norsk titel for kongen, norsk styre i staten, norske klær på kroppen, norsk tale på teatret, norsk mål i litteraturen. Alt skulde være norsk i Norge.

Men hele dette norskhetskrav var i virkeligheten bare et uttrykk for en tanke som gikk langt dypere: det var selve det store folk som skulde vinne sin rett i landet. Henrik Wergeland skulde slett ikke synes født til å ta op denne strid; far hans, presten Nicolai Wergeland, hadde vært en lidenskapelig for­kjemper for borgerstandens gamle sociale forrettigheter; på morssiden hørte han til innvandrede embedsmanns- og kjøbmanns- slekter. Men faren hadde koncentrert i sig all den antipati mot Danmark som fantes i den norske borgerstand, og striden mot danskheten måtte til slutt bli en kamp for norsk folkemakt.

Opveksten på Eidsvoll helt fra det niende år kom liksom til å binde Henrik Wergeland til landets største frihetsminner. Der blev han draget inn i et sterkt og selvbevisst bondesamfund, og ungdoms-oplevelser bragte ham i personlig strid med den makt­havende embedsklasse; det er betydningen av hans tolv-års pro­sess med prokurator Praém at han selv fikk kjenne en del av underklassens lidelser og kom til å gjøre sig selv til ett med den.

Likevel må det sies at hvor mange slike momenter vi så kan dra inn, så blir det dog til slutt hans personlige anlegg som blir hovedsaken, — den mektige dikteriske medfølelse som gjorde alle mennesker til hans søsken. Slik som hans evner var, var han født demokrat. Han gikk i ilden for alle bondepolitikkens demokratiske krav; han slo lag med John Neergaard og Peder Soelvold, Ueland og Fauchald. Men han gikk videre enn bonde-politikken; han tok ikke bare bøndene, han tok hele folket med i sitt demokrati. Han var tidlig, alt før 1830, blitt berørt av de saintsimonistiske samfundsidealer; han gav sig snart til i selve bondepolitikkens organer å agitere for en husmannsreisning, og fra 1839 viet han en stor del av sin kraft til arbeidet for å løfte hele arbeiderklassen til samfundsrett og selvstendighetsvilje.

Han innvarslet alt Johan Sverdrups politikk og pekte enda lenger fram. Det var ham en livsens trang å sette all sin evne inn for det samfund han levde i; hans fedrelandskjærlighet var en lidenskap.

Intet var for smått for hans hjelpsomhet og offervilje, og intet for stort til at ikke han skulde våge sig på det. Han unte sig aldri hvil i sitt virke for folket, og en blir rent overveldet av hvad han makt et i sin korte livstid. Ikke bare at han skrev bøker av alle slag, sørgespill og sangspill, dikt og farser, stridsskrifter og lærebøker; han redigerte også en rekke politiske tidsskrifter, — «Folkebladet», «Statsborgeren», «For Arbeidsklassen»; han skrev i alle Christiania-bladene, og han tøide sig endog til Dram­men, Tønsberg, Kristiansand, Lillehammer, Trondhjem. Meget av det kunde bare ha verdi for døgnet; men han så alltid det små i lyset fra det store, og det blev en part av hans livsverk.

Så utadvendt som all denne strid nødvendigvis måtte være, så hadde den for Wergeland alltid sitt mål i menneskets indre. «Sannhet» var hans største krav, — fullt samsvar mellem form og innhold. Derfor er det ingen selvmotsigelse i at han — anti-romantikeren, virkelighetselskeren — innledet meget av den na­sjonale selvfordypelse som blev norsk romantikks hovedgjerning.

Han var en av dem som begynte arbeidet med å finne fram våre folkeviser og folketoner, han var med og grov i folkemålets malmgruver, han gjorde huldra til nasjonal diktskikkelse, han hjalp til å dra fram minnene fra den gamle storhetstid, og det største av alt — han gav først av alle en historisk forklaring på vårt folks skiftende skjebne, dets nedgang og dets nyreisning. I historien — den videnskap som er nærmest i slekt med dikt­ningen — kunde hans synske livsforståele finne ned til de dulgte dybder hvor utviklingsmaktene skjulte sig, og han blev også her en brytningsmann for framtiden.

I gransker-arbeid av dette slaget, i fordypelse i fortiden, var det drømmeren i Wergeland som helst måtte styre ham. Og der var en drømmer i ham. Men hans drøm gikk likevel heller mot framtiden enn mot fortiden. Når han i sin merkelige avhand­ling om «Historiens Resultat» hadde pekt på den historiske lov at enhver kultur som bare var overklassekultur var dømt til undergang, så drog han straks slutningen derav for det praktiske samfundsarbeid. Han var først og fremst en aktiv natur, han vilde realisere, og han tok fortidsdrømmen til hjelp i sin strid.

For strid måtte det bli. Hans kunst-ideal, hans dikterprogram, måtte virke som en sprengkraft i det bestående samfund, og hans liv blev en kamp fra ende til annen. Men han bøide aldri unda, — han kunde ikke bøie unda. Da livet var sårest for ham og striden tyngst, da skrev han:

Vær i Et og Alt dig Selv !

Det er Sejrens Kunst, min Sjel !

 

Hans valgsprog var: «Beint fram», og til symbol tok han løve­tannen, «den urt der gror, jo mer den trædes». Men det som kanskje er mest å legge merke til i all denne striden, det er det uryggelige gode humør som han alltid hadde til eie; hans lystige halvbror «Siful Sifadda», farsemakeren, sviktet ham aldri, og han bevarte alltid sin evne til å le fritt og friskt.

Det var troen på livet som gav ham styrke. Hvorledes skulde det være mulig å bli mistrøstig for den som kjente sig i forbund med all naturen, med hele menneskeheten, med alle fram­stegets evige makter? Han var i Gud, og Gud i ham. Herrens egen røst fylte hans bryst med storm, og han fulgte kallet. Han trodde og han elsket, — det var hans liv. Og så sterk var han at han seiret over døden.

Døden hadde aldri vært for ham annet enn en form av livet, et nødvendig ledd i den store livssammenheng, en overgang til nye livsformer. Og da døden kom forferdende tidlig over ham selv, da blev han ikke forskrekket. Han sang i døden, han dik­tet om den, og han diktet om livets allmakt, om vårens krefter, om sommerens herlighet. Nu var han enda mer enn før selve Norges folkeånd; han lå — som dansken Goldschmidt sa — på lit de parade henover Norges fjell. Hans dødsseng var seieren for all livsstyrken i det norske folk, — seieren for hans egen tro og hans brennende kjærlighet. Hans liv blev hans skjønneste diktning. I folkets liv er han evig med.

 

Stengt for kommentarer.