kirkelig rasjonalisme

– les her om :

Norsk ånds- og kulturliv opplevde under især annen halvdel av det 18. århundret å bli sterkere preget av de nyere rasjonalistiske strømninger som preget samfunnene lenger sør i Europa. Disse rørelser såes klart i det politiske liv, der de nedarvede strukturer var i ferd med å rokkes ved.

Også kirkeliv og teologi ble påvirket. Den middelalderske ortodoksi i lærespørsmål som omsluttet både den katolske og de protestantiske kirker var under press i retning av kritikk av de grunnsannheter som var oppfattet som mer urokkelige.

Norsk kirkeliv var intet unntak, og flere kjente kirkehistorikere på 1800-tallet har forsøkt å beskrive hva rasjonalismen betød i de sammenhenger der disse trekk kom tydelig fram.

Omkring århundreskiftet 17-1800 var rasjonalismen omtrent blitt enerådende blant det norske presteskap som tolkningsgrunnlag for den kristendom som ble forkynt og praktisert.

Men denne rasjonalistiske forkynnelse fra prekestol og annetsteds maktet verken å skape eller nære noe kristelig liv, er det sagt. På denne tid ser vi også at religiøs indifferentisme brer seg i de høyere samfunnslag. I det brede lag av folket, derimot, syntes det som situasjonen var en annen. Noen vil hevde at Pontoppidans forklaring som ble basis for den nylig innførte konfimasjonen i 1736 og Kingos salmebok fra århundret forut utgjorde et bolverk som holdt rasjonalismen ute blant det brede lag av folket.

Folkeopplysning i form av et alment skolevesen var det foreløpig smått bevendt med, enda de rasjonalistiske prester som regel arbeidet for et bedre skolevesen, noe som må tale klart til den nye generasjon av presters fordel. En ofte klar hindring mot at opplæringsvesenet ikke tidligere fikk det oppsving som mange blant prestestanden ivret for, finnes i det faktum at bondestanden i mange steder strittet imot, fordi det ble for kostbart.

Forholdene på det kirkelige området var omtrent de samme overalt i landet. Trondhjems daværende biskop, P.O. Bugge (f.1764-d.1849 – biskop 1804-42), sier hos Daniel Thrap : “Biskop dr. theol. P.O. Bugge”, s. 186, at “Den almindelige Tilstand i vor Kirke og vort Folk var visselig alt andet end glædelig den nærmeste Tid efter 1814. — Folket savnede sand Opbyggelse, og hvad det hører er ikke istand til at berolige Hjertet”.

Og i visitasberetningen for sognet Grytten i Romsdal i 1819 skriver samme biskop : “Her visiterede jeg den 27de Juni. Sognepresten er en gammel, retskaffen Mand (Hans R. Astrup) og hans Prædiken christelig av Indhold, men hans Gaver vare ikke behagelige. Ungdommen syntes mig ikke anbragt til Tænksomhed, endskjøndt Skoleholderne ikke vare uefne. I det avholdte Møde bleve 1) de befalede Protokoller undersøgte og befandtes rigtigen førte. 2) Det blev anmærket at stor Ryggesløshed spores, fornemmelig paa Prædikedage, i Heens og Eids Annex-sogne, hvor Almuen ofte samles efter Gudstjenesten til Drik og Slagsmaal, endog de, som selvsamme Dag have gaaet til Alters. – Jeg formanede — Derhos tilkjendegav jeg mundtlig Sognepresten, at han paa mit An- og Tilsvar frit maatte holde saadanne ryggesløse Mennesker fra Herrens Bord, indtil de bedrede deres Levnet (Visitasberetninger, Riksarkivet).

Skriv inn søkeord..