kirkelig rasjonalisme

 

Les også om : 

Norsk ånds- og kulturliv opplevde under det 18. århundre å bli grepet av de sterke rasjonalistiske strømninger som preget samfunnene lenger sør i Europa. Også kirkeliv og teologi ble påvirket. Den middelalderske ortodoksi i lærespørsmål som omsluttet både den katolske og de protestantiske kirker var under press i retning av kritikk av de grunnsannheter som var oppfattet som urokkelige.

Norsk kirkeliv var intet unntak, og flere kjente kirkehistorikere på 1800-tallet har forsøkt å beskrive hva rasjonalismen betød i de sammenhenger der disse trekk kom tydelig fram.

Omkring århundreskiftet 1800 ble rasjonalismen omtrent enerådende i det norske presteskap. Men det rasjonalistiske syn maktet verken å skape eller nære noe kristelig liv. Da ser vi også at religiøs indifferentisme brer seg i de høyere samfunnslag. I det brede lag av folket, derimot, ble Pontoppidans forklaring og Kingos salmebok det bolverk som holdt rasjonalismen ute. Folkeopplysning var det smått bevendt med, enda de rasjonalistiske prester som regel arbeidet for et bedre skolevesen. Men her strittet bøndene imot, fordi det ble for kostbart.

Forholdene på det kirkelige området var omtrent de samme overalt i landet. Trondhjem’s daværende biskop, P.O.Bugge (f.1764-d.1849 – biskop 1804-42), sier hos Daniel Thrap :»Biskop dr. theol. P.O.Bugge» s. 186, at «Den almindelige Tilstand i vor Kirke og vort Folk var visselig alt andet end glædelig den nærmeste Tid efter 1814. – Folket savnede sand Opbyggelse, og hvad det hører er ikke istand til at berolige Hjertet».

Og i visitasberetningen for sognet Grytten i Romsdal i 1819 skriver samme biskop : «Her visiterede jeg den 27de Juni. Sognepresten er en gammel, retskaffen Mand (Hans R. Astrup) og hans Prædiken christelig av Indhold, men hans Gaver vare ikke behagelige. Ungdommen syntes mig ikke anbragt til Tænksomhed, endskjøndt Skoleholderne ikke vare uefne. I det avholdte Møde bleve 1) de befalede Protokoller undersøgte og befandtes rigtigen førte. 2) Det blev anmærket at stor Ryggesløshed spores, fornemmelig paa Prædikedage, i Heens og Eids Annex-sogne, hvor Almuen ofte samles efter Gudstjenesten til Drik og Slagsmaal, endog de, som selvsamme Dag have gaaet til Alters. – Jeg formanede — Derhos tilkjendegav jeg mundtlig Sognepresten, at han paa mit An- og Tilsvar frit maatte holde saadanne ryggesløse Mennesker fra Herrens Bord, indtil de bedrede deres Levnet (Visitasberetninger, Riksarkivet).

Stengt for kommentarer.