w.f.k. christie : presentert av halvdan koht

 

– fra boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter», under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

7. desember 1778 – 10. oktober 1849.

Det største statsmanns-evne som Norge fostret i første halv­del av 19de århundre, — det var Wilhelm Frimann Koren Christie. Den gjerning som gjorde hans navn udødelig, blev fullført på mindre enn en måned; hele hans stats- mannsvirksomhet er samlet innenfor det korte tidsrum av fire år. Han var lik en av disse stjerner som brått luer op på him­melen og stiger til det sterkeste lys, men så med én gang igjen dølger sig i nattemørket.

Det er noe lonndomsfullt både ved hans plutselige fremtreden og ved hans næsten likeså hurtige tilbaketreden, — noe som vi vanskelig forstår og som derfor legger romantikk over hans storhet. Prøver vi så å trenge inn i hans evne, finner vi der nettop den sammensetning av framtids- drøm og virkelighetssans som skaper den store statsmann, og undringen blir til sorg: hvorfor fikk vi ikke ha ham lenger til høvding ?

Han var av fremmed ætt. av en innflyttet kjøpmannsfamilie, og likevel blev han i særegen mening en nasjonal foregangsmann. Han blev den ypperste kjempe for vårt lands selvstendighet i farens stund, og han var blandt de første til å løfte den hjemlige folkearv. Han samlet i sin person liksom hele folkerepresenta­sjonen, han blev for alle tider «Presidenten» — stortingets og folkets. Og han kjente ansvaret i dette; han var virkelig fri og overlegen nok til å heve sig over alle standsinteresser, så han i stortinget satte sin stilling og sin kraft inn på kampen for hele folkets rett, for å virkeliggjøre grunnlovens løfter, — en kamp mot klasseprivilegier og for et nytt demokrati.

Kanskje var det motstanden og nederlagene i denne kamp som brøt hans krefter og drev ham ut av politikken?

Han var ikke mer enn 35 år da krisen i 1814 kalte på hans evner. Men han var tidlig modnet og vel rustet. Fra sin fødeby Kristianssund var han ti år gammel kommet på latinskolen i Bergen og blev student før han hadde fylt sitt 16de år. 21 år gammel var han juridisk kandidat og gikk straks inn i departe­mentstjenesten i Kjøbenhavn. Det var utvilsomt hans ypperlige departements-utdannelse som siden hjalp ham til å mestre så fullkomment de parlamentariske former. Og han fikk alt i de­partementet, i det danske kancelli, leilighet til å utvikle selv­stendig organisasjons-evne; han blev i 1807 sendt til Norge for å forberede en nyordning av karantene-vesenet, og han gjorde også i stand et fullstendig forslag som bare krigen med England hindret i å bli satt ut i livet.

Hugen drog ham til Norge, en kjærlighetssorg drev ham bort fra Kjøbenhavn, og i 1809 fikk han slå sig ned i sin barndoms andre hjemby, Bergen; han var blitt sorenskriver i Nordhord­land. Fra nu var han bergenseren, og Bergen gjorde ham til sin. Da folkets ombudsmenn for første gang blev innkalt til å møtes, ikke som standsrepresentanter som i gamle dager, men som nasjo­nens menn, — da riksforsamlingen på Eidvoll skulde gi det nye Norge sin frihets-grunnlov, — da valgte Bergen sorenskriver Christie til sin Iste representant.

Han blev Riksforsamlingens sekretær. Det var et hverv som mer holdt ham tilbake enn førte ham fram; men det opøvde hans formelle evne, og han kunde underhånden gjøre sin mening gjeldende. Han var varm selvstendighetsvenn; derfor sendte Christian Frederik ham på den fåfengte sendeferd til England som skulde søke engelsk støtte for Eidsvolls-programmet, og der­for var han en av de fire representanter som Bergen valgte til stortinget høsten 1814 med pålegg om å stemme imot enhver union med Sverige.

Det var på dette storting Christie med én gang blev høvdingen. Det blev fort klart for ham likeså vel som for de andre tingmenn, at unionen var uundgåelig, og likevel blev det ikke unionsvennen Wcdel, men den strieste selvstendighetsmann som tok ledelsen.

Han blev først valgt til sekretær, men alt på femte dagen, den 11te oktober, til president, og han var president tingsamlingen ut. Det var han som førte ordet for stortinget ved alle de vanske­ligheter i disse høst-uker, — ved sammenstøtet mellem de stridende opfatninger og makter, mellem folkesuverenitet og kongedømme, mellem frihetsrett og erobringsrett, mellem Norge og Sverige. Og alltid talte han med en takt og et måtehold som jevnet motsetningene, -—- med en sikker ro og en ubøielig fasthet som betvang all motstand. Det hadde vel sitt å si også at han eide så meget godt humør; med en spøk eller en brander kunde han mildne megen bitterhet.

Unionen var nødvendig; men det spurtes om vilkårene. Stor­tinget hadde valgt en komité til å forhandle med de svenske kom­missærer; men formannen, professor Treschow, var ikke rak nok til å kunne stå sig imot det svenske trykk, — det var fare for at grunnloven skulde gå svekket ut av striden. Da blev komi­téen forsterket, og Christie overtok forhandlingene. Det var han som hadde vært hovedtalsmannen for det standpunkt stortinget hadde stillet sig på, at kong Carl av Sverige ikke skulde få bli Norges konge før stortinget selv hadde fastsatt vilkårene. Og i komitéen avviste han straks det svenske utkast til ny grunnlov; det var Eidsvolls-grunnloven han vilde bygge på, — bare de nødvendigste forandringer måtte bli gjort.

Striden var hård. Det var den 3dje november om kvelden at en av de svenske kommissærer stillet Christie sitt ultimatum: fikk ikke kongen veto over stortingets rett til å naturalisere utlendinger, så var det krig. Christie kjempet om natten en tung kamp med sig selv. Men næste morgen møtte han til forhand­lingene, mælte ikke et ord om krigstruselen og var med å stemme ned det nye veto-krav. Svenskene bøide av, og kongen blev valgt på grunnlovens rettsgrunn.

Det var naturlig at Christie efter dette storting stod som folkets fremste mann. Og da han møtte på stortingene 1815—16 og 1818, var han selvskreven til president. I denne egenskap grunnla han vår parlamentariske praksis, og han var som skapt til president; han hadde, som en av hans tilhørere har skrevet, i utmer­ket grad den evne: «med koldt blod å overskue debattenes gang, og tross alle sidespring der gjøres, å holde tråden så fast at et lyst og fullstendig resultat av det hele kan fremsettes som norm for voteringen». Han var sindig og lun midt i det heftigste ordskifte; sikkert og greit ordnet han alle floker.

Men hans arbeidskraft og arbeidslyst blev utnyttet langt ut over bare presidentgjerningen; det var nær sagt som om intet kunde skje uten det hadde gått gjennem hans hender. På det første ordentlige storting var han medlem av 17 komiteer, derav formann i de 9; på det andre storting medlem av 22 komiteer, derav formann i de 15. På den tid var det gjerne formannen som skrev innstillingene for sin komité, og mange av de viktigste på disse storting var det han som forfattet.

I sine innstillinger likeså vel som i stortingsdebatten, gjorde Christie sig til stridsmann for et nytt socialt program, — til fører i bøndenes kamp mot overklassenes, særlig de store borgeres, særrettigheter. Han ledet bøndene i kampen mot sagbruksprivilegiene og i den voldsomme strid for almindelig verneplikt; han gav et av de vektigste innlegg på deres side i det store spørsmål om pengekursen, og han var deres talsmann i en lang rekke av mindre saker (stortingsdiet, brennevinsbrenning m. m.). Han seiret i sagbruksspørsmålet enda han her ikke straks kunde sette igjennem den fulle næringsfrihet som var hans mål. Men det lyktes ham ikke å vinne det nødvendige to-tredjedels-flertall for å oprettholde «Eidsvolls-garantien» for statens papirpenger, og heller ikke fikk han drevet fram den almindelige verneplikt for alle samfundsklasser. Det var nederlag for vesentlige ledd av hans politikk.

I disse spørsmål var det meget få av hans standsfeller som fulgte ham, og det varte da heller ikke lenge før han mistet den popularitet han før hadde nytt hos de herskende klasser. De så på ham som en «apostat», de mente han var en rev som vilde smiske sig inn hos mengden, og de kunde endog skjelle ham ut for «en av de største slyngler der lever på jorden». Han kom til å kjenne sig ensom, forlatt av gamle venner, og da dess­uten det overveldende arbeide hadde slitt hårdt på hans krefter og helse, drog han sig helt ut av politikken enda ikke 40 år gammel.

Vi vet ikke nok om Christies ungdom og utvikling til at vi fullt kan forklare oss hans bondepolitikk. Men vi ser at han tidlig kjente sig draget til den norske folkekultur.  Alt året efter at han var blitt sorenskriver i Nordhordland, tok han til å gjøre samlinger til en norsk dialekt-ordbok, og han holdt på med dette arbeide til ut i 40-årene; han samlet minst 20 000 ord av bygdemålene på Vestlandet, og han ordnet dem endog inn under en normal skriveform med grunnlag i oldnorsk, — han tok åpent sikte på et nytt nasjonalsprog for Norge. Han skrev også op gåter fra folkemunn, han grunnla et register over norske gårds­navn, han studerte runer, han samlet jordfunn fra oldtiden, han undersøkte gravhauger.

Og hele dette arbeide for å knytte sammenhengen i vår kultur munnet til slutt ut i grunnleggelsen av Bergens museum i 1825, — den institusjon som han derefter til sin død viet sin kjærlighet og sin kraft. Han hadde i 1815 latt sig gjøre til sftiftamtmann i Bergen, men hadde så i 1825 måttet ta avskjed på grunn av sin nedbrutte helse; i 1828 overtok han det makeligere embede som toIIinspektør i Bergen, og han kunde da fritt dyrke sine nasjonale interesser. I museums- og samlingsarbeidet fant hans nasjonale virketrang nytt avløp; for det gjorde han reiser i landet, og for det førte han et vidtløftig brevskifte. Han fikk endog i gang vårt første arkeologiske tidsskrift, «Urda» (1837—1847).

Han fikk snart hjelpesmenn på mange områder, menn som var bedre utrustet for arbeidet enn han selv, og virkelig videnskapelig metode avløste hans dilettantisme. Men en banebryter hadde han vært, og Christie er både politisk og socialt, kulturelt og nasjonalt en av det unge Norges grunnleggere.

Stengt for kommentarer.