jonas lie : presentert av karen grude koht

 

– i boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter». Under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

Jonas Lie (6. november 1833 – 5. juli 1908) er fantasimennesket blandt våre store realistiske diktere. «Han var det hjerter eneste og fantasifulleste i min ungdoms mangfoldighet», skriver Bjornson. Som barn levde han sitt eget liv i sin egen verden, og dette liv fikk rik næring av de omgivelser han vokset op i.

Som 6 år gammel gutt var han flyttet fra Eiker op til Tromsø, og heroppe — med en sommer full av sol og tindrende lys, en vinter full av storm og ul og uhygge, med draug og troll og skrymt, — med havet og alt havets brokete liv innpå sig — tok han inn i sin sjel inntrykk så dype og sterke, at de blev en del av hans natur. Denne nordlandske arv utviklet hos ham en sans for de mystiske makter i livet, som lite hører hjemme i den realismens tid da han levde sine manndomsår. Men arven satt ham i blodet og gav ham en psykologisk forskertrang som allerede kommer til syne i hans første fortelling «Den Frem­synte» (1870). Den driver ham frem til en dyp sjelegranskning som fører inn til de skjulte lønnganger i menneskesinnet, til underbevissthetens hemmelighetsfulle rike, hvor spiren ligger gjemt til menneskenes underlige handlinger og gåtefulle vesen.

Det var som Jonas Lies store øie så langt utover den materielle verden og inn i en lønndomsfull tilværelse. Denne seer-evne skapte den ulykkelige unge gutt i «Den Fremsynte», og mange år senere hjalp den ham til å forme «Lindelin» og «Dyre Rein»; den preger «Onde Magter» og finner til slutt sin geniale utløs­ning i en tylvt eventyr hvor han skildrer «Trold» som «de ligger inde i personligheden og binder den som urørligt fjeldstykke, lunefuldt hav og ustyrligt veir — store og smaa ubeister — fra det enkelte vældige bjerg- eller havtrold, der kan lægge sig med sin vilje ind i livsstrømmen, til nøkken, alven, tomtegubben eller nissen, der huserer og sætter sine lunefulde indfald, pudser og krumspring ind i folk».

Det er det dypeste i hans natur, det genialeste i hans begavelse — denne nordlandske arv.

Det var naturlig at det var Nordland som dukket frem for ham, da de mislykkede skogspekulasjoner og.den ødelagte sakførerpraksis oppe på Kongsvinger endelig hadde lært ham, at det ikke var i det praktiske liv han skulde finne form for sine syner og se sine planer realisert. Det var i diktningens verden han hørte hjemme.

En fantasi som hans måtte ha store dimensjoner å regne med. Han måtte ha det veldige, det umåtelige, det uberegnelige. Der­for blev Nordland og havet de felter han fant først. Og herfra hentet han emner til de bøker som med en gang gjorde ham til folkets dikter. Nordland drog mektig og eventyrlig inn i den norske bokverden. Og Jonas Lie blev først og fremst Nordlands-dikteren.

Og havet, det lunefulle, uberegnelige — Vestfjorden i storm og stille, — Vetteskjærene med solblanke skvulp, —- Storeggen med millioner av torsk, -— Vestlandsfjorden boblende av sild -— hvor har han ikke frydet sig ved det overmenneskelige i havet og havets rikdom. Fugl og fisk, båt og skib, storm og sjø — det satte hans fantasi i sving; han «stakk håven ned» og bragte rik fangst op. Han blev havets dikter — sjøfolkenes dikter.

Som Bjørnson hadde ført den norske bonde inn i litteraturen, kom nu Jonas Lie med sjøgaster i følge. Men de var ikke så søndagsklædde som Bjørnsons bønder. Ti foruten sin veldige fantasi hadde Jonas Lie et par øine som så virkeligheten; han hadde fra sin trønderslekt en sterk virkelighetssans. Det er den annen side av denne merkelige dobbeltnatur. Det var denne virkelighetssans som bragte ham til å velge jus som studium, som også gjorde ham til en dyktig journalist og en interessert politiker.

«Man er født med et tredje Vindu i sin Sjæls Hus foruden de to seende Øine, et Vindu, der vender ud til en Verden, som andre kun aner, men som en selv er fordømt til, naar Drag­ningen kommer, at maatte gaa hen og se ud af det: det lader sig ikke tilstoppe med Bøger eller af nogen forstandig Reflection, ikke gjenmure selv her midt i den «oplyste Hovedstad», høist kun formørke en Stund med Glemselens Gardin». Med disse ord i «Den Fremsynte» gir Lie oss nøklen til sitt eget vesen. Gjennem det «tredje vindu» så han inn i en hemmelighetsfull verden, bak og under de ytre former; med sine «to seende øine» så han på den virkelige verden.

Og det han der så, formet sig ved hans kunst til billeder, så klare, så sterke, så individuelle, at vi synes de mennesker har vi møtt, deres hjem har vi sett. Han blev i kraft av sine to «seende øine» en av våre store realistiske diktere. Hans sjø­folk og hans embedsfolk hører hjemme i en streng virkelighet; men til tross for den intime sammenheng der er mellem disse mennesker og deres omgivelser, er hans personer ikke så naturbundne som hos naturalistene. Hans fantasi trenger gjennem virkelighetsbilledet, og innerst inne i dem finner han et eller annet litet «troll» som plutselig kan gjøre en kollbøtte.

Han så sig omkring med sine to seende øine — han så inn i hjemmene. Med kloke, kjærlige øine betraktet han «de smaa Familiekværne den ene ved Siden af den anden»; — og han undres på «hvad der kommer ud af det, hvorpas nær hinanden de to Møllestene maa skrues, for at de ikke skal male tomt, eller ogsaa naar det er for tæt bare slide paa hinanden …. det er et Spørgsmaal. — — Og saa det som kommer ud af det …. den næste Generation !» Og Jonas Lie ser på mann og hustru, på foreldre og barn og viser oss hvad som sliter og tærer, og hvad som bygger og nærer i hjemmet og samlivet der. Disse små samfund gjenspeiler den ånd, den opfatning som er rådende i det store samfund. Her viser menneskene sig som de virkelig er, her møter vi dem — ikke som enkeltmennesker, men i forhold til andre, her ser vi dem som samfundsmennesker — i videste betydning.

Meget gammelt og forvokset fant Lie i det norske samfund. Meget som stengte for unge krefter, meget som tæret på livs­motet og livslysten. Megen sorg og kvide, urett og lidelse ser Lie i hjemmene; men i alt han skriver om dem klinger en varm, dyp tone. Han elsker disse «sterke hjem»; derfor vil han lege de sår som tærer; han tar dem frem og viser oss dem, mildt og kjærlig, men usvikelig sant. Det er hjertelaget som er så ungt hos Jonas Lie. Det bankende, levende hjertelaget for alt ungt som strever frem i frisk vekst, for alt fint og veikt som blir tråkket under fot, for alt hjelpeløst som skriker efter hjelp. Derfor blir han «tendens-dikter», samfundsreformator — uten ytre påklistring, uten doktriner og teorier, men bent frem gjennem sitt rike sterke hjertelag.

Han var «realist», skrev ut av selve livet, og da meldte samfundsspørsmålene sig. «Livsslaven» og «Maisa Jons» er begge en sterk anklage mot de rådende i samfundet, mot overklassemennesker og overklassetanker. Samfundsspørsmål blev for ham de hjemløse, vergeløse barn, — «tag dem, opdrag dem, og gjør dem til nyttige og hæderlige Mennesker: Kommunen vil staa sig paa det Udlæg; ellers faar den dem igjen senere». Samfunds- spørsmål var i høi grad kvinnenes stilling — i og utenfor ekte­skapet. Diskusjonen om dette gikk høit — Lies bøker kom gang på gang med innlegg. Jonas Lie har en sterk tro på kvinnene. Han gir oss en rekke prektige skikkelser. De ligner ellers hver­andre nokså meget, så en får en mistanke om at bak alle disse staute, trofaste, kjekke kvinner står én levende. Og det er ikke ukjent at denne ene er fru Thomasine, hans hustru og med­arbeider. Det er kameraten, vennen, mer enn elskerinnen han tegner. Et stortenkt, varmhjertet, helstøpt menneske er hun, Jonas Lies kvinneideal. Sin elskedes medhjelp vil hun være, stå last og brast med ham i medgang og motgang — ikke vokse op i «hans kjærlighets ly» men være med og ri stormen av.

Der vokser op av hans skildringer fra ekteskap og kjærlig­hetsforhold et billede av to hele mennesker, som hver for sig må gi og ta imot, skal samlivet bli lykkelig. Derfor er ikke kvinnesak noe for sig selv, et løsrevet fenomen; det er bundet sammen med hele hans syn på enkelthjemmet og på samfundshjemmet.

Og det han der krever er frihet og sannhet. Han elsker livet — vilje, handling, kraft. Derfor må ingen bånd hindre den enkeltes fri personlige utvikling; derfor må intet hult, utenpåklint, tilgjort være livets lov. Tvang, doktriner og formdyrkelse, løgn og uærlighet er for ham de onde makter som legger livet øde og hemmer livsutfoldelsen.

År efter år sendte Lie en bok hjem til jul. Og «pater familias» kjøpte boken og la den fortrøstningsfullt på julebordet; for Lies bøker var så «koselige» — de var ikke som Ibsens forferdelige samfundsnedbrytende dramaer eller Bjørnsons fritenkerske ro­maner. Der var noe så lunt ved disse familieinteriører, disse mesterlige kulturbilleder fra det borgerlige hjem. Og «far» leste og «ma» og barna leste — de kappedes om Lies bøker. Han var hjemmenes «kjære gjest». Men disse lune bøker gav det over­levde, det gamle, det urettferdige dødshugg, og hjemmets «kjære gjest» drog som en sinnenes reformator, en revolusjonær samfundsomstyrter fra hus til hus. «Han var den lumskeste, leende nedbryter av det der stod i høi anseelse uten lenger å ha rett til plassen», skriver Bjørnson om ham.

Men man merket ikke lumskheten før bakefter, når virknin­gene begynte å melde sig som nyvakt kritikk, nyvakte tanker. Boken selv virket ikke som «tendens-diktning», for Lies dikt­ning spratt så ut av selve livet; det er ikke spørsmålene som interesserer mens en leser, — det er de levende mennesker og deres livsskjebne en sitter fanget av.

Og så var ikke uretten så oplagt klar alltid. Der var noe godt på begge sider. Den sociale urettferdighet er ikke så endefram å kartlegge, når en har med levende mennesker å gjøre. Og Lie forstår dem alle. Både de som gjør urett og de som lider urett. Han ser på livets vekslende spill og finner frem til de forhold som har vært med å skape både kapteinen på Gilje og kommandørfruen i Fredriksvern, både kapitalisten og «Livsslaven». Han har den store forståelse og derfor den store tilgivelse. Han lar sig ikke sette i bås, hverken når det gjelder kvinnesak eller ar- beidersak, hverken i politikk eller religion. Han er noe for sig selv: en rank, uavhengig personlighet, en fribåren hjertevarm menneskevenn.

Som han selv ikke lot sig innregistrere i noe bestemt parti, så er også hans form — hans stil og ordvalg — noe utenfor reglene. I hans senere bøker, hvor han gir sig selv uten avprutning, har hans stil en eiendommelig impresjonisme. Som en falk slår han ned midt i hovedsaken, og med store kraftige drag, ofte isprengt med lun humor, tegner han op for oss — men­nesker, omgivelser, hendelser. Med brede penselstrøk får han frem et levende billede, der det spiller i mange farver. «Et eneste heldigt Reflexlys innsparer Snese Sider Detalj».

Og i sitt sprog tar han med det han trenger hvor han så fin­ner det. «Jeg digter paa mit og plyndrer alle de Farver jeg kan af det andet», skriver han under den store målstrid i 1899. Han tar av det levende mål, og skjønt han i næsten 30 år bodde utenlands, har hans sprog holdt sig ungt, friskt, ofte besynder­lig, alltid malende. Han stod i stadig forbindelse med hjemlan­det; han suget inn det nye norske gjennem aviser, bøker og gjennem de mange, mange norske som i årenes løp gikk ut og inn i hans og hans hustrus gjestfrie hjem. Han elsket å samle norske om sig i utlandet. Norge var hans store kjærlighet, han trodde på det sunde livskraftige i folket, og drømte fagre drøm­mer om sitt lands fremtid. Norge og norsk jord, sjøen og kysten — han lengtet sig syk efter det. Så brøt han op og flyttet hjem noen år før han døde.

Det er i sine fortellinger Jonas Lie vil leve. Hans dramaer var dårlig bygget, hans vers ofte mangelfulle i rim og rytme. Men der er allikevel undertiden en eiendommelig skjønnhet over dem, — ofte en rik naturstemning, en fin etisk tanke. Det gir oss hans ideale streben, hans sterke samfundsfølelse, når han synger:

«Mig lokked den larmende Ære, et Navn med en prangende Klang,

nu ønsker jeg ikkun at bære blandt Sandhedens bølgende Hære

om blot et Frø i min Sang. Mer end en glimrende Stjerne

i Nathimlens Dunkelbed, —- et Led i din tænkende Hjerne

o, kjæmpende Menneskehed !»

Stengt for kommentarer.