halfdan kierulf : presentert av thorvald lammers

 

– i boken : «Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter». Under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929.

 

Halfdan Kjerulfs (15. sept. 1815 – 11. aug. 1868) betydning måles best ved en sammenlig­ning av hvad den norske musikklitteratur var før ham og hvad den var efter ham. Før ham hadde vi enkelte spredte musikkverker; efter ham var vår musikklitteratur grun­net, og især eide vi ved ham en sangskatt som vi  med stolthet kunde fremvise for verden.Tonekunsten er ny i Norge. Visstnok har vårt folks musi­kalske sans alltid vært levende og gitt sig utslag i egenartede, karakteristiske folkevisemelodier og danser hvorav mange viser sitt utspring fra gamle dager. Men kunstmusikk og dermed en norsk musikklitteratur fikk vi først i det siste forløpne århundre.
Det første norske musikkverk er Waldemar Thranes musikk til Bjerregaards sangspill «Fjelleventyret» fra 1825; men det blev i mange år vårt eneste musikkverk av betydning. De voldsomme brytninger i 1830- og 40-årene kunde vel virke manende og eggende; men i musikalsk henseende var det en fattig tid, de kunstneriske forhold elendige. De musikalske selskaper som fra tid til annen stiftedes i landets hovedstad, førte en kjempende tilværelse. Alt utførtes av dilettanter; kunstnere kunde ikke leve her. Fremmede kunstnere som kom herop, forlot som oftest landet efter ganske korte ophold. I disse forhold levde Halfdan Kjerulf sin barndom og ungdom.

Født i en embedsmannsfamilie, bestemt for embedsbanen blev han student i 1834 og tok derefter fatt på det juridiske studium på samme tid som han fikk ansettelse som kopist i finansdepartementet.

Men musikken drog ham med sterkere makt enn jus­sen. Den musikalske evne hadde han fått i vuggegave fra sin mors, Elisabeth Marie Lassons, slekt. I denne musikkinteresserte familie vaktes tidlig den unge Halfdans sans, og tidlig fikk han også undervisning i musikk. Med det juridiske studium gikk det som det kunde. Om høsten 1839 falt han i en farlig sykdom som han visstnok overstod, men dog aldri helt overvant; den satte sitt merke på ham for livet, og hans helse var fra den tid alltid svakelig. For å komme sig efter denne sykdom foretok han det følgende år — våren 1840 — en sjøreise til Frankrike og besøkte på denne reise også Paris. Ved sin hjemkomst om høsten bestemte han sig til å opgi det juridiske studium og velge musikken som livskall. Grundig undervisning i musikk fikk han dog først fra 1847 hos den tyske musiker Carl Arnold som i det år bosatte sig i Kristiania. I 1850 reiste han med offentlig sti­pendium til Kjøbenhavn og Leipzig hvor han studerte hos den bekjente teoretiker Ernst Friederich Richter. Efter sin hjem­komst i juni 1851 optok han sine musikkinformasjoner og levde siden som pianolærer i Oslo. Hans liv frembyr bare få ytre oplevelser; om offentlig fremtreden, om store ytre kunst­neriske hendelser er det i hans liv sjelden tale. Hans liv førtes i verdig tilbaketrukkethet delt mellem musikkundervisning og komposisjonsarbeide. I sommerferien gjorde han ofte reiser til utlandet; sommeren 1868 tilbragte han ved Grefsen bad (ved Oslo), og her døde han, 53 år gammel.

Kjerulfs første sanger utkom i 1842; mens hans egentlige produksjonstid begynner først 1851, — det samme år som han kom hjem fra Leipzig. Det hele antall av hans sanger for én stemme med pianoakkompagnement beløper sig til omkr. 115. Herav er omtrent halvparten offentliggjort i Kjerulfs levende live; resten er efterlatte arbeider. Om der også blandt disse finnes mangen perle, så er det dog i de sanger hvis utgivelse han selv besørget, at hans personlighet uttaler sig kraftigst. Kjerulf var en tilbakeholden, stolt natur som bare lot det fullvektigste komme frem for offentligheten.

Kjerulfs fremtreden faller samtidig med den norske romantikks høisommer, og fra denne sfære har han hentet tekstene til sine fleste sanger; især da fra Welhaven som er den dikter som oftest har inspirert Kjerulf. Welhavens lyrikk var som skapt for musikk, og dens elegiske stemninger fant gjenklang i Kjerulfs gemytt, og av denne forening av skjønn diktning og skjønn musikk fremgikk en kunstskatt av høit og sjeldent verd. Her finner vi de mange kjære og kjente sanger så som: «Nøkken», Kjerulfs første sang, — «Min Elskte, jeg er bunden», også en av de tidligere, —- «Lokkende Toner» hvor han har funnet et skjønt uttrykk for skogensomhetens vemod, — «Hvile i Skoven» uttrykker en noe lignende stemning, — «En Sommersang» gir med sin gjennemkomponerte form et fulltonende uttrykk for diktets vekslende innhold, — i «Buesnoren» er en kraftig balladetone anslått; — «Elveløbet» er en inderlig, gripende avspeiling av hjertets stille liv; en noe lignende stemning kommer til orde i «Alfernes Hvisken». Freidigere klinger «Veiviseren synger», «Den friske Sang» og «Hjemfart». Av andre norske diktere har Wergeland, A. Munch, Jørgen Moe, Theodor Kjerulf, Kristofer Janson funnet sin musikalske tolker i Kjerulf som fint og poe­tisk har gjengitt flere av deres dikt. Hans musikk til Bjørnsons dikt hører til hans lykkeligste frembringelser, ingensteds fore­kommer han mig kraftigere og sundere enn her.

I «Synnøves sang», «Ingrids vise», «Solskinsvisen», «Venevil», «Over de høie fjelde», «Aftenstemning», «Søvnen», «Dulgt kjærlighed», «Vidste du bare», «Ved søen» o. s. v. har han funnet slående uttrykk for den rikdom av stemninger som disse dikt rummer. Som noen av Kjerulfs vakreste sanger må enn videre nevnes «Længsel», «I Skoven» og «Du kommer» til ord av de danske diktere Christian Winther og Carl Ploug. Høist eiendommelig er «Det var då» og «Saknaden» (tekster av Runeberg). Til en rekke dikt av Em. Geibel, Victor Hugo og Thomas Moore har også Kjerulf skrevet musikk, og flere av disse hørte til de mest yndede av Kjerulfs sanger. — Endelig må ved siden av disse her eksempelvis nevnte sanger stilles hans duetter for to sangstemmer fullt jevnbyrdig med de beste frembringelser i denne genre.

I Kjerulfs sanger møter vi en høit kultivert, men på samme tid særpreget personlighet. Hans kunst er fornem, fjern så vel fra hverdagslighet som fra kunstlethet og åpenbarer en fin og dyp ånd. Hans rike opfinnelsesevne lar ham alltid finne en uttrykksmåte som er diktets naturlige, men egenartede musi­kalske gjengivelse.

Vi beundrer hans melodiers personlige preg på samme tid som vi gripes av deres skjønnhet. Forenet hermed er et akkompagnement som illustrerer og utdyper teksten. Ek­sempel herpå finner vi i «Lokkende Toner» hvor akkompagne­mentet på en vidunderlig måte gjengir hvad jeg vilde kalle «skogtonen», — d. v. s. det eiendommelig hemmelighetsfulle trylleri hvormed skogensomheten forlener fjerne toner. — Like­ledes i «Hvile i Skoven». — Enn videre i «Venevil» hvor resig­nasjonen og den overgivne lettsindighet avvekslende er tref­fende malt. — Enn videre i «Ved Søen», efter min mening en av Kjerulfs aller vakreste sanger hvor sang og akkompagnement vever sig sammen til et deilig, stemningsmettet billede. Like­ledes i «Ingrids vise», «Solskinnsvisen» og «Uppå fjellet» med sin slåttelignende rytme. En fylde av stemninger strømmer oss imøte fra disse sanger. Det elegiske inntar en stor plass : resig­nasjon, lengsel, vemod, sorg, mildt alvor har Kjerulfs følsomme natur tolket som ingen annen; men også det glade, friske muntre og spøkefulle får hos ham sitt full-lødige uttrykk. Naturstemninger treffer vi ofte på; som noen av de vakreste av disse vilde jeg foruten de før omtalte nevne «Hyrdepigens Sang», «Skovbakken», «I Granskoven», «Alfeland», «Paa Fjeldet». — En sjelden kunstskatt har Kjerulf her skjenket sitt folk; med den blev norsk musikklitteratur grunnet.

Videst ut blandt vårt folk har Kjerulf kanskje nådd med sine sanger for mannskor, særlig ved «Brudefærden i Hardanger». «Brudefærden» som er fremstillet i dikterkunst, malerkunst og tonekunst, står for vårt folk som legemliggjørelsen av norsk romantikk. Den musikk som Kjerulf har skrevet til A. Munch’s dikt, er av en strålende skjønnhet. Den hører til de aller yp­perste av våre mannskorsanger, ja, meget få av disse kan nev­nes ved siden av «Brudefærden». Efter min mening var denne ene sang nok til å sikre Kjerulf en plass i vår musikkhistorie. Videre må her eksempelvis fremheves den prektige «Norges Fjelde» til Wergelands kraftige ord, den yndige «Solvirkning» med tekst av Welhaven, den innsmigrende femstemmige «Barcarole», den høitidelige «Jubilate» og «Livets Seilads», og endelig den overalt kjente «Serenade ved Strandbredden» for baryton-solo og kor. Her finner vi ennvidere en rekke norske folkeviser ypperlig utsatte; således «Ho Guro», «Tordiveln og flugua», «Døln», «Paal paa haugen», «E minnes væl den gong» hvor vi lærer Kjerulfs humoristiske evne å kjenne.

Det samme gjelder om hans fortreffelige utsettelser av flere av Bellmanns sanger. En rekke gamle franske og italienske sanger er også mesterlig bear­beidet av Kjerulf. Kjerulfs firstemmige sats forekommer mig fullendt. Hver stemme er melodisk ført og ligger bekvemt til rette for sangeren. Den skjønne melodi, den naturlige og vellyd- fylte harmonisasjon og den avslepne form danner et hele som gir de utførende de takknemligste opgaver. Især ved «Brudefærden» har våre sangforeninger vunnet prisen så vel ved innen­landske som ved utenlandske stevner.

For blandet kor har Kjerulf bare skrevet én komposisjon, nem­lig «Troubaduren» for tenorsolo, blandet kor og piano. Dette verk hører til Kjerulfs efterlatte arbeider og er således av ham selv ikke funnet verdig til offendiggjørelse. Intet viser bedre hvor nøieregnende han var med sig selv; for dette verk vil over­alt finne beundrere, båret oppe som det er av en innsmigrende melodi og en stemning som fulltonende gjengir det Welhavenske romantisk-elegiske dikt.

Med en anselig rekke komposisjoner for piano beriket Kjerulf også vår fremspirende instrumentale musikklitteratur. I musi­kalsk verd står disse pianokomposisjoner ikke tilbake for Kje­rulfs øvrige arbeider; likesom disse utmerker de sig ved edel melodi, rik harmoni og fullendt form. Disse yndige, stemnings­fulle tonebilleder burde være alle pianospillende et kjært eie og holdes høit i ære. I de nordiske land var det fornemmelig ved sangene at opmerksomheten blev festet ved Kjerulfs navn; i andre land, f. eks. Tyskland, har også hans pianokomposisjo­ner vunnet stor anerkjennelse, og flere av dem er utkommet i tysk forlag. Det er utvilsomt at alle fremskredne pianospillende vil finne glede ved å gjøre sig kjent med disse arbeider.

I denne forbindelse må vi også erindre Kjerulfs bearbeidelser for piano av norske folkeviser og danser. Disse to arbeider: «Norske Folkeviser, satte for Piano», — og «25 udvalgte norske Folkedanse for Piano», er utmerkede. Her ser vi hvor fortrolig han var med norsk folkemusikk, hvis påvirkning ikke sjelden kan påvises i hans egen produksjon. Mange av hans sanger er na­sjonalt særpregede; eksempler herpå er sangene til de Bjørnson- ske tekster. Disse sangers hele anlegg med den faste, knappe form som til tross for melodiens uttrykksfullhet dog gir den et anstrøk av tilbakeholdenhet, akkompagnementets ofte markerte rytme, alt dette gjør at de må i særlig grad kalles «norske». Lig­nende eksempler finner vi i hans pianostykker, således i «Caprice» op. 12, nr. 4, «Humoreske» op. 12, nr. 1 og «Spring­dans» op. 27, nr. 2.

Ved siden av sitt komposisjonsarbeide virket Kjerulf også som pianolærer. Som sådan var han efter elevers sigende ene­stående; hans undervisning gikk ikke alene ut på det tekniske, men fornemmelig på å klargjøre musikkstykkets åndige inn­hold. «Hvad der ligger bak notene, er det viktigste» — pleiet han å si. En sådan undervisning gjør sinnet åpent og mottage­lig og vekker sansen for god kunst. Når han spillet for sine elever, — offentlig optrådte han aldri som pianist, — var hans foredrag i høi grad uttrykksfullt, om enn noe tilbakeholdent; men efter hvad en fremragende elev av ham har meddelt, kunde han nok like at hans unge elever lot det stå til for fulle seil. Stor var den hengivenhet og beundring hvormed han blev om­fattet av sine elever. I det hele gjorde Kjerulf inntrykket av en distingvert, overlegen personlighet; «hvert ord han sa var vektig». I direkte kontakt med det store publikum kom Kjerulf kun ved ganske enkelte leiligheter; en sådan var det da han i 1857 sammen med musikeren J. G. Conradi grunnet de så­kalte «Abonnementskoncerter», hvorved der opførtes større både vokale og instrumentale verker. Dette foretagende, som blev møtt med stor tilslutning, måtte dog innstilles i 1859, da Kjerulf av helbredshensyn måtte frasi sig all befatning dermed. Kjerulf var også Studentersangforeningens første dirigent; fra denne stilling, som han tiltrådte 1845, trakk han sig også efter noen års forløp tilbake. Hans ømtålige, nærtagende natur skydde offentligheten.

Allikevel var den innflytelse han ved sin stille lærervirksomhet og i privat samkvem øvde, av stor rekkevidde. Og liketil uberegnelig betydning for vårt musikal­ske og åndelige liv i det hele har hans kunst hatt. Ti om denne kan det sies, at ved den trådte vårt land i musikalsk henseende inn i kulturlandenes rekke. Derfor vil hans navn leve så lenge der finnes norsk tonekunst.

Stengt for kommentarer.