glemmen blir industribygd : presentert i «glemmen bygdebok»

 

– «En bygd blir til by», utgitt av Glemmen kommune 1962.

– Glemmen var inntil 1918 kalt Glemminge og er en tidligere landkommune og et prestegjeld i Østfold. Fra 1. januar 1964 var sammenslåing med Fredrikstad kommune et faktum. Folketallet i Glemmen var den gang ca 16000,  mot 13 700 i Fredrikstad.

 

– her blir den næringsmessige omformingen på 1800-tallet gjengitt fra s. 250 –  :

Året 1860 danner skille i Glemmens historie. Det var dette året loven om opphevelse av sagbruksprivilegiene trådte i kraft, og denne loven kom til å forandre hele bygdas struktur. Det kan vi tydelig se av folketellingene.

Som tidligere nevnt spilte også oppsvinget i Fredrikstads trelasthandel en stor rolle for befolkningssammensetningen, og dette førte til byutvidelsen i 1867. Men den store økningen i arbeiderbefolkningen etter byutvidelsen skyldtes først og fremst industrien i bygda selv.

Vi har tidligere nevnt folketellingen av 1865, og vi skal nå se litt nærmere på den. Hvis vi sammenligner denne folketellingen med den fra 1801, ser vi at Glemmen er blitt en helt annen bygd i løpet av disse vel halvt hundre årene. For det første er bygdas befolkning øket fra 676 personer til 3899. Det er en ganske annen folkerik bygd vi nå møter. Og det er også en helt annen befolkning.

I 1801 var over halvdelen av befolkningen beskjeftiget med jordbruk, ca. en sjettedel var arbeidsfolk, ca. en syvendedel var sjøfolk og nesten tre prosent håndverkere. For alle gruppene er familiene regnet med. I 1865 var det ikke mere enn vel en tiendedel av befolkningen som bare var knyttet til jordbruket, og dersom vi også tar med dem som hadde et annet yrke ved siden av småbruket eller plassen, f. eks. arbeide på sagbruk eller et håndverk, kommer vi opp i 17,5 %, altså en relativt liten del av befolkningen.

Allikevel er jo antallet personer i jordbruket øket. Mens det i 1801 var 275 mennesker knyttet til jordbruket, er det ca. 680 i 1865. Av disse er ca. 420 bare beskjeftiget med jordbruk.

Men selv om jordbruksbefolkningen således er mere enn fordoblet, er dette en ubetydelig fremgang sammenlignet med arbeiderbefolkningen. Det var 44 arbeidere i 1801, og med familiene utgjorde det 111 personer. I 1865 er det ca. 500 arbeidere, og regner vi familiene med, får vi en arbeiderbefolkning på ca. 1900 mennesker. Og det er meget mulig at dette tallet er for lavt.

Det kan godt være at en del av de smeder og snekkere som er oppført under håndverkerne, har hatt arbeide på sagbrukene, og derfor skulle regnes sm arbeidere, ikke håndverkere.

Men i de tilfelle hvor det ikke er gitt noen spesifikasjon, er de i beregningen tatt med blant håndverkerne. Tallet på arbeidere er derfor kanskje noe for lavt, og tallet på håndverkere noe for høyt.

Tømmermenn og sypiker er her regnet med som arbeidere. Nesten halvdelen av befolkningen i 1865 hører til arbeiderklassen. Dersom vi ikke regner med dem som driver litt jordbruk ved siden av, får vi allikevel igjen ca. 44%.

Håndverkerne med familier utgjør ca. 11 % (9,5 % uten jordbruk). Dette er en stor økning siden 1801, men som sagt et tallet antagelig noe for høyt. Det er i alt 120 håndverkere, og av disse er det 27 svenner og Iæregutter. Hva sjømannsfamilene angår er derimot den forholdsmessige økningen ikke så stor, bare fra 14 til 18,5 % (nesten 17 % uten jordbruk ved siden av).

Den absolutte økning er derimot ganske stor, fra 96 til vel 700. Og mens det var 35 sjømenn i 1801, er det nå 220. De aller fleste sjøfolkene bor på Nygårds og Trosviks grunn og det er mest matroser. Men det er også blant annet 18 skippere.

Som vi ser er arbeidsfolkene den største gruppen, og av disse er det igjen trelastarbeiderne som dominerer. Trelastarbeiderne med familier utgjør nesten en tredjedel av hele befolkningen, og over to tredjedeler av arbeiderbefolkningen. Dette er hare den delen av arbeiderne som vi vet med sikkerhet var knyttet til trelastindustrien. Men opplysningene i folketellingene er ikke alltid så nøyaktige og endel personer er oppført som arbeidere eller dagarbeidere uten nærmere spesifikasjon.

Det er sannsynlig at en del av disse også har vært knyttet til trelastindustrien.

Teglverksarbeiderne derimot utgjør bare en mindre gruppe. Dette kom av at det i teglverkene ble benyttet en stor mengde sesongarbeidere som kom om våren og reiste igjen om høsten. Disse kom selvfølgelig ikke med i folketellingen. De fastboende som arbeidet på teglverkene året rundt, var ikke så mange.

Antallet arbeidere i bygda var altså ca. 500. Derav er det minst 325 som er trelast arbeidere, og ca. 100 som bare er oppført som arbeidere eller dagarbeidere. Foruten teglverksarbeiderne er det ca. 20 bryggearbeidere og ca. 20 tømmermenn, og dessuten noen steinarbeidere o. a.

Flertallet av alle disse arbeiderne er innflyttere. Ikke fullt en tiendedel av arbeiderne er født i Glemmen, og regner vi bare trelastarbeiderne, er prosenten enda atskillig lavere. Dette vil ikke si at alle de øvrige er flyttet til Glemmen i voksen alder da de begynte i arbeidslivet. En del av dem har nok som småbarn fulgt sine foreldre til bygda og vokst opp der, så de som voksne har regnet Glemmen som sin hjembygd. 

Å prøve å regne ut hvor mange dette gjelder, vil imidlertid bli for vidløftig, og vi vil derfor bare holde oss til fødestedet. Betegnelsen «født i Glemmen» omfatter også Kråkerøy, da det ikke lar seg gjøre å si i hvilken del av det daværende herredet vedkommende er født.

De aller fleste av innflytterne kommer fra Østfold. Ca. 300 arbeidere er født i Østfold utenom Glemmen, og de fleste er fra bygdene. Bare 27 er født i Østlandsbyene. Av de 300 er nesten halvparten født i nabokommunene Onsøy, Tune (med Rolvsøy), Borge og Fredrikstad. Blant de øvrige er det hele 67 svensker og også et par andre utlendinger.

Den nest største gruppen utenom østfoldingene er fra Drammensdistriktet. Herfra kom 34 arbeidere og de fleste av dem var trelastarbeidere. De har sannsynligvis fulgt med da Drammensfirmaene opprettet sagbruk i Fredrikstad-distriktet. De øvrige kommer ifra andre deler av Østlandet : Vestfold, Buskerud, Akershus, Hedmark og Oppland.

Som rimelig kan være er det blant arbeiderne vi finner de fleste innflytterne. Blant sjøfolkene f. eks. er det forholdsvis mange flere hjembygdinger. Over en tredjedel av sjømennene er født i Glemmen. Og ser vi på befolkningen som helhet, finner vi at en knapp tredjedel er født i Glemmen.

Av de ca. 500 arbeiderne er ikke alle bare arbeidere. Noen er også husmenn eller driver litt gårdsbruk for egen regning, men dette gjelder bare 26 arbeidere. Blant disse er ikke regnet med de arbeiderne som hadde litt utsæd av poteter og holdt en gris eller kanskje en sau eller to, og heller ikke de som hadde en ku, men ingen utsæd.

Foruten 12 husmenn er det 14 arbeidere som har et lite småbruk med ku og oftest indre husdyr, og som har utsæd av både korn og poteter. En enkelt av dem driver enda såpass stort at han har 4 kuer. Det kan være et skjønnsspørsmål om disse skal regnes blant arbeiderne eller jordbrukerne, de stod i en mellomstilling mellom jordbrukerne og den vanlige arbeiderbefolkningen.

Også blandt sjøfolkene og håndverkerne finner vi noen med husmannsplass eller småbruk. For dem alle gjelder det vel at det ble konas og barnas oppgave å passe jordbruket.

Går vi fra folketellingen i 1865 over til den av 1871, ser vi at utviklingen mot industribygd er gått enda et skritt videre. Befolkningen er nå øket til 4979 mennesket til tross for at over 2000 ble innlemmet i Fredrikstad ved byutvidelsen i 1867, og den gruppen som viser den største økningen er arbeiderbefolkningen som teller atskillig over 5000 mennesker. Denne gruppen utgjør over tre femtedeler av befolkningen. Fremgangen er enda større enn selve tallet kan gi inntrykk av, for svært mange av de mennesker som Glemmen mistet ved byutvidelsen, var nettopp arbeidsfolk.

Nesten tre fjerdedeler av arbeiderbefolkningen er trelastarbeidere med familier. Men ser vi bare på antallet arbeidere, dominerer de ikke fullt så sterkt. Av de ca. 1070 arbeiderne som nå er bosatt i Glemmen, er det litt over 700 trelastarbeidere. Blant de andre arbeiderne finner vi nemlig temmelig mange enslige. Særlig gjelder dette sypikene. Av de 33 sypikene er det bare to sm har et barn å forsørge. De fleste er unge kvinner og mange av dem er døtre som bor hjemme hos foreldrene.

Også blant jernbanearbeiderne er det atskillig enslige. Arbeidet med Smålensbanen var nå i gang og dette hadde trukket endel arbeidere til Glemmen. I 1875 er det 45 jernbanearbeidere der, og ingen av dem er født i bygda. Mange er yngre, ugifte menn, og det er et sterkt svensk innslag på 31 mann. I det hele tatt er det mange svensker i bygda. 30 av alle arbeiderne er født i Sverige. De dominerer sterkt blant teglverksarbeiderne og steinhuggerne, og litt over en sjettedel av trelastarbeiderne er også svenske. Og selv om atskillige av disse svenske arbeiderne er enslige, finner vi allikevel at en sjettedel av hele befolkningen i Glemmen i 1871 er født i Sverige.

30 % eller under en trediedel av befolkningen er født i Glemmen. Også i andre yrkesgrupper treffer vi svensker. Det er ikke så få handverkere blant dem, og omtrent en tiendedel av sjøfolkene og nesten en fjerdedel av de vel 200 tjenestefolkene i bygda er født i Sverige.

Mens arbeiderbefolkningen er øket sterkt i dette ti-året, ser v en tydelig tilbakegang når det gjelder sjøfolkene og deres familier. Disse utgjør nå ca. en tiendedel av befolkningen. Dette er ikke urimelig siden så mange sjømanns- familier på Trosvik grunn ble innlemmet i Fredrikstad. Selve antallet sjømenn er imidlertid bare ubetydelig mindre (213 mot før 220), men tilbakegangen blir såpass stor fordi det nå er langt flere hjemmeværende sønner og færre familiefedre blant dem.

Også for jordbruksbefolkningen er det tydelig tilbakegang. Nå er det ikke mere enn en femtendedel eller ca. 6,5 % av befolkningen som bare er knyttet til jordbruket. Sammen med dem som driver litt jordbruk ved siden av annet yrke, utgjør de ikke fullt 12 % av innbyggerne j bygda. Os det er ikke bare en forholdsmessig tilbakegang. Det er færre mennesker beskjeftiget i jordbruket nå enn det var i 1865.

Folketallet stiger jevnt utover siste fjerdedel av 1800-tallet, og i år 1900 har bygda en befolkning pi 9383 mennesker, det vil si ikke så langt fra en fordobling i løpet av disse 25 årene. Forholdet mellom de største befolkningsgruppene er ikke så vesentlig endret. Sjømannsfamiliene er forholdsmessig gått noe fram og arbeiderbefolkningen litt tilbake, men denne forskyvningen er ikke stor. Blant arbeiderne dominerer fremdeles sagbruksarbeiderne, og i bygda bor nå ca. 1000 arbeidere som er knyttet til trelastindustrien. Men vi finner også atskillige arbeidere i andre bedrifter. Det er blant annet ganske mange steinhoggere, og de og deres familier utgjør ca. en tiendedel av arbeiderbefolkningen. Som vi senere skal se er steinhuggerindustrien på denne tiden vokset fram til å bli en betydelig næringsvei i bygda.

Jordbruket beskjeftiger omtrent samme antall mennesker som i 1875, og jordbruksbefolkningen er derfor gått ned til bare 6 % av innbyggertallet.

Stengt for kommentarer.