john wesley – et 200 års minne : forfattet av pastor odd hagen

– den senere biskop i Metodistkirken i Norden; gjengitt i tidsskriftet “Kirke og Kultur” – med redaktør Eivind Berggrav – Hefte nr. 5 – Mai 1938;

– fra s. 282 – 291 :

 

JOHN WESLEY

NOEN ORD I ANLEDNING ET 200 ÅRSMINNE

Av pastor ODD HAGEN, Øverås.

Den 24. mai dette år er det 200 år siden metodismens stifter hadde sin eiendommelige oplevelse i det lille kapell i Aldersgate Street, og det er ganske naturlig at metodismen verden rundt feirer begivenheten. Men eftersom det som fødtes hin gang ikke fikk betydning bare for metodismen, men også for det engelske folk og den engelske kristenhet i stort, er det likeså naturlig at begivenheten skal feires også av den engelske kirke. Ti selv om det nok er så at metodismen også i England omsider fremtrådte som eget kirkesamfund, så kom virkningene av John Wesleys Aldersgate-oplevelse aldri til å bli innkapslet og uten betydning for det liv der fantes utenom den snevrere metodistiske ramme.

Skjønt — snever kan man jo ikke egentlig kalle den ramme som idag favner henimot 50 millioner mennesker.

Henry Bett har i en nylig utkommet bok med tittelen The Spirit of Methodism, gitt en ganske god skildring av Wesleys bidrag på de forskjellige områder. Jeg skal i den senere del av artikkelen nevne de viktigste av disse. Her i begynnelsen har jeg bare villet gi et litet inntrykk av breddevirkningene.

Bett påstår — og jeg tror med full rett — at det er vanskelig å finne nogen mann i kirkens historie der i den grad har øvet en så direkte og vidstrakt innflytelse som John Wesley. Det betyr ikke at man stiller f. eks. Wesley over Luther. Som vi nedenfor skal få se, stod jo Wesley indirekte under sterk innflytelse av Luther.

Man tenker på at Wesley i sin tid kom til å fylle en plass, som ingen annen tilnærmelsesvis kunde ha gjort det, og på den utrettelige virksomhet han utfoldet i henimot 60 år. Da han som en 88 år gammel mann la sverdet ned i 1791, kunde han se tilbake på store resultater av sitt arbeide. Den metodistiske bevegelse var grunnfestet i England, den første metodistiske kirke i U. S. A. var i full blomstring og impulsen til den verdensvide, misjonerende metodisme var gitt.

Visstnok har ikke metodismen spillet nogen særlig stor rolle i vårt land. Men da der er flere likhetspunkter mellem haugiansk-luthersk kristendom og metodismen som den oprinnelig var, kan det ha sin betydning at også vi søker å forstå Aldersgate-oplevelsen og det som ellers var med og dannet den Wesley som fikk kirke- historisk betydning.

I sin kirkehistorie gir Holmquist en kort men klar redegjørelse for de viktigste faktorer man må regne med om man skal forstå Wesley og metodismen. I perioden før oplevelsen i Aldersgate Street var Wesley, efter fullførte studier, en tid universitetslærer, en tid sin fars hjelpeprest og en tid misjonær i Georgia, han var blitt grepet av religiøst alvor kort tid efter han hadde begynt sine studier.

Kristendommens krav var blitt levende for ham og han karakteriserer sig selv som en der søker hellighet. I denne sin søken kommer han under innflytelse av anglikansk høikirkelighet, som jo bl. a. hans far var en utmerket representant for.

Fra forbindelsen med denne retning, særlig som den utfoldet sig blandt en del av de såkalte non-jurers, fikk Wesley for en del sitt syn på sakramentene og gjorde sitt til at den senere metodisme i hei grad blev alter- centrisk.

Her bør det også tilføies at den oprinnelige metodisme var temmelig langt fra å være zwingliansk i sin sakrament-opfatning. Videre var Wesley i ganske hei grad preget av den innflytelse som utgikk fra William Law, særlig m. h. t. opfatningen av helliggjørelsen. Denne mann forkynte en slags pietistisk-asketisk helliggjørelsesopfatning, med stor vekt på planleggelsen og gjennemførelsen av et kristent liv, som på en avgjørende måte kom til å prege Wesleys senere teologi.

Dernæst bør det nevnes at Wesley mottok ganske store inntrykk fra den kvietistiske mystikk. Flere av dens heste representanter i Spania, Italia og Frankrike så han hele sitt liv op til som store idealer. Men for å forstå betydningen av den erfaring Wesley hadde i Aldersgate Street, må man også vite at Wesley tross det han fikk del i fra disse retninger, likevel hadde klart for sig at det fattedes ham noget vesentlig. Han var i sin første periode å ligne med en der søkte, men som enda ikke hadde funnet. Vi kan kort uttrykke hans stilling ved & si at han kjente kristendommens krav, men lian kjente ikke dens gave. Og dette hadde når alt kom til alt en nokså forståelig årsak. Vi må kort se på dette.

Wesley var i sin første periode fremmed for læren om rettferdiggjørelsen ved troen. Det hadde nærmest sin årsak i hele den kristelige og kirkelige situasjon i datidens England. Virkelig evangelisk religion var man fremmed for.

Det religiøse og moralske forfall var meget stort, og i de kretser hvor man var religiøst interessert, blev hovedvekten lagt dels på gjerningene, dels på sakramentene.

Fremmedheten overfor denne evangeliske lære var, som John Simon har vist i sin store Wesley-biografi, så stor, at da Wesley først blev stillet ansikt til ansikt med den, var han med en gang ferdig til å avvise den som sekterisk og kjettersk med den begrunnelse at den ikke blev hyldet av kirken !

Han vilde nemlig gjerne være kirketro. Men da han så studerte sin kirkes lære nærmere, fant han til sin egen overraskelse at også dogmet om rettferdiggjørelse ved tro fantes der, og så var faktisk en stor hindring ryddet av veien for hans videre åndelige utvikling.

Han blev kjent med denne centralt evangelisk-lutherske lære, dels ved lesning av pietistiske skrifter og dels ved personlig samvær og samtale med flere fremtredende herrnhutere, særlig da Spangenberg og Bøhler.

Han blev tidlig klar over at disse hadde noget av dette som han selv saknet, frimodighet og glede i sitt kristenliv, frelsesvisshet vilde vi si. Da Spangenberg ved en leilighet stillet Wesley dette spørsmål : «Vidner Guds ånd med din at du er et Guds barn ?» — og han ikke hadde noget klart svar å gi, følte Wesley at det tydelig rørtes ved noget meget vesentlig. Visstnok trodde John Wesley, men han var på samme tid klar over at han med sin tro ikke eiet det frigjorte, forløsende og glade som han fant hos herrnhuterne.

Nogen ord fra hans Journal viser klart hvilke tanker som var vekket hos ham : «Den tro jeg ønsker er en klar fortrøstning og tillit til Gud om at mine synder er mig tilgitt for Kristi gjernings skyld og at jeg kan leve under Guds velbehag hvor Ånden selv vidner med vår ånd om at vi er Guds barn».

Vi ser at han var uten det moment av fortrøstning i troen, som Luther talte så klart om. Hvordan skulde han vinne frem til dette ?

Løsningen blev ham gitt da han av herrnhuterne lærte at man rettferdiggjøres ved troen — ved troen alene !

Og da han hadde lært at mennesket må rettferdiggjøres før det helliggjøres ! For i sin streben efter helliggjørelse hadde Wesley ganske langt vært inne på gjerningenes vei. Det stod som en hindring for ham.

Men så blev han vist frem til det ekte evangeliske — sola fide. Og uten denne lære vil John Wesleys Aldersgate-oplevelse ikke bare ha vært uforståelig, men også umulig !

Og det er nettop dette at han, tross store kamper, tilslutt omfattet denne lære, som gjør at han med rette kan kalles den evangelisk-lutherske læres anglikanske oversetter. Det siste som hindret Wesley før han helt kunde omfatte læren som den forelå hos pietistene, var at han hadde vanskelig for å tro at mennesket kunde rettferdiggjøres på et øieblikk.

Dog fant han omsider ut at det måtte være riktig. På den annen side ble Wesley aldri med på den slutning som en del radikale pietister drog av dette : At man bare kunde opleve å bli en kristen ved et øieblikkelig gjennombrudd. Det som gjør at metodismen har fått ord på sig for å kreve en øieblikkelig omvendelse, skyldes vel delvis at metodismen senere fikk en pietistisk periode. Men påstanden om at omvendelsen skal skje øieblikkelig og efter en bestemt metode, er altså ikke metodistisk-wesleyansk.

Det er erkjennelsen av læren om rettferdiggørelsen ved tro alene, som er den nødvendige forutsetning for Wesleys erfaring den 24. mai 1738. Kan man i det hele tatt tenke sig at det er mulig å opleve nogen frigjørelse, glede eller visshet i gudsforholdet, om ikke på dette grunnlag ?

Kan frelsesvisshet bestå på nogen annen grunn enn denne — sola fide ? — Vi gjengir nu hvad Wesley selv sier i sin Journal om denne minneverdige aften : «Om kvelden gikk jeg meget uvillig til en forening i Aldersgate Street, hvor én leste Luthers fortale til Romerbrevet. Omtrent et kvarter før ni, mens han beskrev den forandring som Gud virker i hjertet vod troen på Kristus, følte jeg mitt hjerte forunderlig opvarmet. Jeg følte at jeg virkelig fortrøstet på Kristus, på Kristus alene til frelse. Og en forvissning blev mig gitt om at han hadde tatt bort mine synder, nettop mine, og frelst mig fra dødens og syndens lov».

— Man har forsøkt å påpeke det sted i Luthers fortale til Romerbrevet som Wesley sikter til. Forskerne er enige om at det ikke kan være tale om mere enn ett sted. Det er så interessant at det bør gjengis. Jeg oversetter her efter den engelske tekst, men det er meget mulig at det var den latinske eller tyske tekst som lestes hin aften.

Man vet at taler på latin eller tysk ikke var uvanlige i en del av de religiøse foreninger.

Avsnittet lyder således : «Å fullkomme loven, er å gjøre de ting som loven påbyr med et glad og villig hjerte. Man skal frivillig og av egen drift leve for Gud og leve rett, som om det ikke fantes nogen lov. En slik glede, beredthet, villighet og ivrig tilbøielighet kan ikke komme til våre hjerter på nogen annen måte enn ved Åndens fornyelse og ved Hans tydelige tilskyndelser og formaninger i vårt sinn. Nu gis Ånden bare ved tro på Kristus. Troen kommer ved å høre evangeliet, ved hvilket Kristus predikes for oss, som død, som begravet, som opstanden for oss. Derfor er vår rettferdiggjørelse av Gud. Også troen og Ånden er av Gud : De kommer ikke fra oss selv. La oss derfor dra den slutning at troen alene rettferdiggjør og at troen alene fullkommer loven. Troen bringer oss ved Kristi fortjeneste Den hellige Ånd, den Ånd som gir oss nye hjerter, som opliver oss, som opmuntrer og varmer våre hjerter, så at vi kan gjøre de ting som loven befaler villig og av kjærlighet. Når alt kommer til alt er det slik at de gode gjerninger fritt springer frem av den tro som arbeider så kraftig og som er så levende i våre hjerter. Dette er det tredje kapitels mening. For skjønt han (Paulus) helt har fordømt lov- gjerningene og det ser ut som om han har avskaffet og ophevet loven ved sin forkynnelse av læren om tro, avverger han denne opfatning med disse ord. Vi vil ikke (sier han) ødelegge loven, men heller stadfeste den. Det vil si : Vi lærer at loven kan bli virkelig opfylt ved tro, d. v. s. ved tro på Jesus Kristus».

— Jeg tilføier her at det var et annet lutherord (fra Galaterbrevs-kommentaren) som et par dager tidligere hadde bragt den frigjørende erfaring til John Wesleys bror, Charles, han som blev metodismens sanger.

Hvad innebar nu denne oplevelse for John Wesley ? Man har ganske ofte fått høre den omtalt som Wesleys omvendelse. Det finnes også visse uttalelser av Wesley selv som kan tas til inntekt for denne anskuelse.

Kort tid før denne minneverdige dag, skrev han følgende om sig selv i sin dagbok : «Jeg reiste til Amerika for å omvende indianerne, men hvem skal omvende mig ?»

Dette skulde kunne tydes i den retning at  han anså sig selv som uomvendt for Aldersgate-oplevelsen. Men de som hylder denne anskuelse overser et meget viktig punkt. Nogen år senere, da Wesley så det han hadde oplevet på det åndelige livs område i en bredere sammenheng, tilføiet han på det samme sted i dagboken nogen ord i margen om at han ikke var så sikker på at han var uomvendt i sin første periode !

Saken forholder sig vel således : I tiden like for og under selve krisetiden var Wesley under sterkt pietistisk-herrnhutisk meningspress. Og eftersom hans venner på det hold nok betraktet ham som uomvendt, fordi han ikke hadde det helt på samme måte som dem, så kom han selv helt ubevisst til å opta samme tanke. Men da han senere frigjorde sig fra dette press, kom han til å se sakens sanne sammenheng meget klarere. Og vi som bedømmer saken nu, kan ikke annet enn hevde at selvfølgelig var Wesley, ifølge ordets bibelsk-psykologiske mening, blitt omvendt på et meget tidligere tidspunkt.

Det var også den modne Wesleys egen opfatning. For å finne en passende betegnelse for oplevelsen i Aldersgate Street, har en del grepet til uttrykket : John Wesleys evangeliske omvendelse. Jeg kan av flere grunner ikke akseptere det uttrykk heller. Først kan jeg ikke finne at Wesley nogen gang, tross interesse for katolske kristne, har villet være noget annet enn en evangelisk kristen. Og selv om han som sådan i sin første periode var temmelig ufullkommen. så var han iallfall rent teologisk blitt helt evangelisk flere måneder før Aldersgate-oplevelsen.

Tilstått må det sies at når det gjelder denne oplevelse, er det bedre å skildre den ut fra dens innhold, enn å forsøke å gi den noget skilt. Og Wesleys skildring av hvad han oplevet er vel nokså klar ?

Erfaringen karakteriseres best ved ordene : «En forvissning blev mig gitt —- “.

Erfaringen synes å være en personlig oplevelse av syndenes forlatelse, d. v. s. visshet om syndenes forlatelse. Jeg vil derfor helst si at vi her møter en oplevelse av frelsesvisshet, barneskap hos Gud, eller hvad fagmessig betegnelse man nu vil gi den.

Wesley hadde fått opleve hvad han en gang tidligere hadde uttalt ønsket om : å få en tro som fører det med sig at Ånden vidner sammen med vår ånd om barneskap hos Gud. Om man analyserer teksten i det fra dagboken gjengitte avsnitt, skal man finne hvor nøiaktig disse to tanker henger sammen. Først : Fortrøstet på Kristus, på Kristus alene til frelse. Og dernæst : En forvissning blev mig gitt. Som en vakker blomst springer plutselig Åndens vidnesbyrd frem på den grunn som vi kaller «ved troen alene» !

Dette er det innerste i John Wesleys Aldersgate-oplevelse. Alt det som han før hadde trodd, blev på en mektig måte personlig virkelighet for ham. Wesley gir selv et betydningsfullt uttrykk for hvad som hadde skjedd i disse ord : «Jeg hadde tro også før, men bare som en tjener, ikke sum en sønn».

— Det er i denne oplevelse av bamekårets ånd at metodismen og den evangeliske vekkelse i det 18.  århundre er født.

Men hvad betød oplevelsen i bredere sammenheng ? Den kom til å innebære en gjennemgripende fornyelse av det som John Wesley kalte for erfaringsmessig religion. Det betød da i særdeleshet at John Wesley kom til å gjøre den tredje artikkel aktuell i en tid som næsten helt hadde forbisett den.

Luther hadde med friskhet talt om Åndens vidnesbyrd og kraftig tatt avstand fra dem som mente at man ikke kunde vite om man stod i nådens stand eller ei. Men protestantismen var, bortsett fra pietismen, kommet temmelig langt bort fra Luther når det gjaldt dette punkt.

Med Wesley kom så fornyelsen, som selvsagt i første rekke berørte England. Naturligvis møtte Wesley og den første metodisme også teologisk motstand. Man angrep metodismen og sa at det var ikke erfaringsmessig religion, men følelsesmessig religion den representerte.

Den blev beskyldt for å lære frelse ved følelser. Denne beskyldning er riktig for så vidt som metodismen, i likhet med pietismen fremstod som en reaksjon mot rasjonalismen, og enhver reaksjon blir gjerne ytterliggående.

Likevel er beskyldningen ikke helt riktig. Wesley var i hele sin kristendomstypus nokså intellektualistisk, og vi må erindre at ord om følelse ikke alltid må forståes altfor psykologisk-snevert. Videre er det interessant å se at Wesley når han taler om frelsesvissheten, tross at han bruker ord om følelse, likevel fremst taler om denne visshet som en trosvisshet.

Naturligvis kunde man også angripe den nye bevegelse ved å si at den var subjektivistisk. Det var også riktig på en måte. Men Metodismen hadde også sans for det objektive. Et morsomt bevis på det har vi i dette : Topladys herlige salme : Klippe du som brast for mig, — som var skrevet som protest mot subjektivisme og arminianisme blev på ganske kort tid en av metodismens yndlingssalmer !

Jeg har i det foregående søkt å vise at Wesley fikk den mest avgjørende impuls fra Luther. Med sola fide står Wesley på samme grunn som Luther. Tross store teologiske interesser, var ikke Wesley nyskapende som teolog.

Det kommer av at det ikke var en ny teologi han søkte, men erfaringsmessig religion. Teologisk blev han i grunndragene alltid anglikansk, nærmest med en liten dragning til lutherdommen.

Dr. Paul W. Hoon, som er en av U. S. A. beste Wesleykjennere og som i anledning jubileet har samlet materiale til an avhandling om Wesleys soteriologi, skriver til mig at han kom til det resultat at Wesley er mere lutheraner enn man i almindelighet regner ham for å være. Visstnok bryter Wesley med Luther derved at han erklærer sig for å være arminianer.

Han gjør Arminius ord til sine egne og sier at han ikke kan forstå at nåden blir mindre nåde om tiggeren strekker ut sine hender for å ta imot den. Viktigst er det imidlertid å legge merke til at hans arminianisme først og fremst må sees som protest mot den benhårde predestinasjonslære som en tid ved George Whitfield, holdt på å få innpass i den metodistiske bevegelse.

Kun i denne protest hadde Wesley noget felles med arminianerne, ikke på andre punkter. Nevnes bør det også at Wesley og den oprinnelige metodisme dypest sett hadde samme syn på kirken som Luther. Kirken blev betraktet som en frukt av evangeliet, som noget der er skapt og holdt oppe av Gud gjennem ord og sakrament. Dessverre har den senere metodisme ikke alltid holdt dette klart for øiet.

Om vi sier at Wesleys to første viktigste bidrag i religiøs-teologisk forstand er fornyelsen av den erfaringsmessige religion, noget som rent teologisk gjorde ham til «erlangenteolog» lenge før Hoffmann, og dernæst hans avgjorte nei til pre-destinasjonstanken, så må man si at hans tredje og kanskje mest originale bidrag, var hans lære om helliggjørelsen.

Dens innerste impuls var også luthersk. Efter at Wesley hadde lært at man måtte rettferdiggjøres ved tro, gikk det op for ham at også helliggjørelsen må skje ved tro. Ved troen kan hjertet forvandles, ja så helt renses, at Kristus blir dominanten for alle motiver og hensikter. Det er dette Wesley sikter til med sitt uttrykk om kristelig fullkommenhet, et uttrykk som var ganske uheldig, eftersom Wesley i realiteten ikke siktet til nogen fullkommenhet eller visste om nogen ferdig kristendom.

Han visste at selv om motivene hos et menneske kunde være rene, så var dets liv ennu langt fra fullkomment. Derfor hevder han frimodig på den annen side, i likhet med Hauge, en «velsignet nytestamentlig lovtreldom».

Han er ikke engstelig for å tale om gjerninger. Troen ophever ikke kravet på gjerninger, sier han. Man taler gjerne om at den troende er fri fra loven, sier han et andet sted, men med det kan man vel ikke mene at han er fritatt fra at gjøre gode gjerninger ?

På den annen side hevder han klart at kun troens gjerninger er gode gjerninger. I mange detaljer vil man finne stor forskjell mellem Luther og Wesley i læren om helliggjørelse, men likevel skal man, som særlig J. Agar Beet har påvist i sin romerbrevskommentar, finne en dyp underliggende enhet mellem dem.

Den det daglige livs helliggjørelse og den tale om gjerninger som man finner hos Hauge, er sterkt beslektet med Wesley. Han flytter helligheten fra klostret og ensomheten og inn i det daglige liv. Han var klar over at hellighet ikke var forbeholdt et fåtall kristne, men i dypeste forstand alle som tror.

Tilslutt bare nogen ord om en del andre resultater som kan tilskrives den fornyelse der kom ved John Wesley. Jeg gav i begynnelsen et lite billede av den merkelige bevegelses breddevirkning og har i det foregående redegjort særlig for det teologiske bidrag, spesielt som det må sees i forhold til lutherdommen.

Henry Bett taler om at metodismen også kom til å gi verdifulle litterære og sociale bidrag. Disse kan nevnes bare kort her. John og Charles Wesleys poetiske produksjon fyller tretten store bind. Det meste og det beste er fra Charles’ hånd.

Nogen karakteristikk av denne produksjon skal jeg ikke forsøke å gi. Jeg vil bare nevne at wesleysalmene i almindelighet både i sitt innhold og med sine billeder er sterkt forankret i Skriften, og at de nu er elsket ikke bare i hele den engelsktalende verden, men også langt utenom.

Tenk bare på disse to salmer : «O for a thousand tongues to sing»—og «Jesus, Lover of my Soul».

Johns beste poetiske bidrag er i grunnen oversettelser fra tysk. Særskilt fint har han oversatt Tersteegens : «Verborgne Gottes Liebe du».

Ellers foreligger det jo en veldig produksjon av annen art fra hans hånd. Viktigst er hans Journal, hans prekener og hans Notes til Det nye testamente. En hel rekke mindre teologiske arbeider, samt en rekke periodiske publikasjoner foreligger også, så wesleystudenten har materiale nok å gripe an med.

— Med hensyn til metodismens sociale betydning bruker man si at den forhindret en revolusjon i England, i likhet med den som brøt inn over Frankrike. Jeg vil heller si at den gjorde en slik revolusjon overflødig !

Dens åndelige innflytelse var så sterk. Forøvrig inngrep Wesley ved skrifter m.m. i de fleste av tidens sociale problemer. Han behandlet Englands forhold til U. S. A.s frihetskamp, han kjempet mot alkoholmisbruket og mot smugleriet, mot de mange misforhold i samfundet m. m.

Bare fire dager før sin død skrev han det berømte brev til Wilberforce, hvor han opmuntret ham i kampen mot slaveriet : «Hvis Gud er med Dem, hvem kan så være imot ? Er alle Deres motstandere sterkere enn Gud ? Å, bli ikke trett av a gjøre det gode ! Gå på i Guds navn og i hans veldige kraft og De skal se at det amerikanske slaveri (som er det skammeligste under solen) tilslutt må gi tapt !”

— Man har undertiden kalt Wesley for kristenlivets reformator. Det uttrykk rammer ikke det mest centrale i hans innsats. Det er at han var fornyeren av erfaringsmessig religion. Men ellers er uttrykket fullt riktig : Han blev med sin erfaring en fornyer av livet, både individuelt og socialt !

Og står som et viktig ledd i den hellige evangeliske suksesjon som vi alle har del i.

Odd Hagen.

Stengt for kommentarer.