fra boken “på heimveg” : syver johansen : “det fjerde hjørne” – side 146 – 147

 

– les bokens innledning her :

 

– 146 –

Ved gravene til mine kjære har jeg ofte stått og filosofert over livet og døden. Våren vekker naturen til liv. Blomstene spretter fram, trærne knoppes.

Og gjennom sommerens løp utfolder naturens fargeprakt seg på en nesten overnaturlig måte. Det er guddommelig. Men mot hausten falmer det hele etter en kort kulminasjon i de hektiske haustfarger. Vi vasser i lause blad som har tapt sitt feste i livet. De som hang så høgt, trakkes ned under menneskets og dyrets fot.

Er dette livet : å blomstre en stakket tid og siden rives bort i døden og trampes ned ? Dette skulde minne oss om det forgjengelige som skriften holder så alvorlig fram for oss.

Men Bibelen taler ikke bare om det som brytes ned og faller, men også om det som bygges og reises i døden. Ved grava fylles derfor alltid mine tanker om livet og døden med Paulus’ ord :

«For meg er livet Kristus og døden en vinning».

Dette ord var min unge, nyfrelste sjels fanfare. Det ble min manndoms urokkelige livssyn. Og no er det oldingens visdom.

Hver gang jeg besøkte gravene, gledde jeg meg over det fjerde hjørne som var ledig i firkanten. Der er min plass, tenkte jeg. Der skal jeg få legge meg til kvile sammen med mine kjære som har gått foran. Snart vil vel også min vandring være endt.

– 147 –

Da jeg en dag så til gravene på ny, vilde jeg ikke tru mine egne øyne. Det fjerde hjørne var blitt opptatt. Der lå en jordhaug med visne kranser på.

Da talte jeg til Herren :

Skal jeg ingen grav ha ?

Et lyn skaut fram i mitt indre. Jeg vendte hodet mot himlen og talte atter til Herren :

Eller skal jeg snart få oppleve å høre den siste basun som skal kalle de døde fram uforkrenkelige ? Skal du snart hente den siste rest av din stridende menighet på jord og rykke den opp til den triumferende i himlen ? 

Ja. Herre, du veit det.

 

Stengt for kommentarer.