– les bokens innledning her :
– 134 –
SANNHETEN TRU I KJÆRLIGHET.
«Min tru på dåpen er at den gjenføder oss og gjør oss til Guds barn», sa en emissær under en samtale.
Jeg tillot meg da å holde fram mitt syn om at sjølve gjenfødelsen ikke finner sted i dåpen, men at dåpen er et tegn på den. Ellers vil dåpen fordunkle Kristi frelsesverk ved å tre i dets sted. Dåpen skal tale til oss om det fullbrakte verk og være et pant og et segl på det som skjedde på Golgata. Da får dåpen sin rette plass i forhold til forsoningen. Vatn er en laus grunn å bygge frelsen på. Golgata-klippen er tryggere.
Etter skriften kan dåpen ikke være mer nødvendig til salighet enn andre nådemidler Gud har gitt oss, og som der også er knyttet løfter om frelse ved : nattverden (Joh. 6, 54), menigheten (de helliges samfunn) (Mat. 18, 17—20), Guds ord (Joh. 5, 24), bønnen (Ap. gj. 2, 21), læren og forkynnelsen (1. Tim. 4, 16, Rom. 10, 14), vitnesbyrd og bekjennelse (Rom. 10, 9—10), samtale og sjelesorg (Mat. 18, 15, Jak. 5, 19—20).
Problemet om de udøpte som dør, har ført noen inn på den tanken at Gud for dem har et ekstra frelsesmiddel. En statsprest kom inn på dette spørsmål i et dåpsforedrag. Ifølge læren var det lite håp for de små udøpte. Men for å gi en trøst kunde presten tenke seg muligheten av at Gud i sin kjærlighet hadde andre midler som vi ikke kjente til frelse for de udøpte små. Men dette måtte for
– 135 –
alt ikke fordunkle det reine lutherske dåpssyn om «frelse i dåpen».
Slik tale forundret meg. Har Gud andre midler til frelse som ikke er åpenbart for oss i ordet ? Og kan vi feste lit til noe slikt ? Skriften kjenner intet annet middel til frelse enn forsoningen i Kristus. «Og det er ikke frelse i noen annen, for det er heller ikke noe annet navn under Himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst» (Ap. gj. 4. 12).
Jeg trur at dette middel gjelder for alle og er tilstrekkelig for alle, også for de udøpte barn som dør.
I Golgata-verket aleine ligger menneskeslektens gjenfødelse. Som Adams syndefall trengte igjennom til alle, gjelder Kristi oppreisningsverk alle. «Altså», sier Paulus som vil ha et ord med her, «altså : likesom en manns fall ble til fordømmelse for alle mennesker, således ble også en manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker» (Rom. 5. 18).
Og da Kristus har sagt sitt mektige «fullbrakt» på korset, fødes vi ikke som djevelens, men som Guds barn. Med lammets røde prent er barnet opptegnet i livsens bok. Dette sier Kristus klart : La de små barn komme til meg, hindre dem ikke, for Guds rike hører sådanne til» (Luk. 18, 16). Dette sa Jesus alt før sin død. Forsoningen har tilbakevirkende, nærværende og framtidig kraft. Halleluja.
Læren om at barnet alt ved fødselen hører Gud til, sier ikke at barnet i seg sjøl er uskyldig, reint og fullkomment. Da skulde barnet bli frelst på grunn av disse egenskaper, da var det ikke av nåde, og frelsesverket var dermed overflødig for dem. Men no er det slik at trass i arvesynden, trass i at vi «av naturen er vredens barn», fødes vi som Guds barn i kraft av forsoningen. Dette er nåde over nåde.
Men ikke alle vedblir å leve under nådens velsigning. Som den tapte sønn går de bort fra heimen og forviller seg i verden. Vi for alle vill som får. Arven fra Adam forfaltes. Gaven fra Kristus ødes.
– 136 –
Men Gud vil likevel ikke slippe taket på oss frafalne. Natt og dag kaller han på oss, og omvendelsens og gjenfødelsens mulighet står åpen for den enkelte. Den bortkomne gutten kan etter den djupe syndserkjennelse vende om til livet i heimen hos far.
«Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg», er Paulus’ vekkerrop og herlige forgjettelse til det menneske som satan har drept i misgjerning. Det en gang for alle fullbrakte Golgata-verk skjer på ny når en synder vender om til Gud.
Men er det da nødvendig å døpe det vesle barnet ?
Til det er å svare at menigheten har ingen rett til å nekte en himmelens borger noen av de velsignelser og gaver Gud vil gi. Heller ikke dåpens.
Men barnedåpen er ikke omtalt i skriften, sier andre av våre troende venner. Vi må derfor forkaste den.
Jeg er ikke helt sikker på om dette er riktig. Når det står klart og tydelig at hele familier og husstander ble døpt i den apostolske tid, har vi ingen rett til å slå fast at barna av disse kristne ble holdt borte. Hvor skulde i tilfelle aldersgrensen settes ? (Se bl. a. 1. Kor. 1. 16 og Ap. gj. 16. 15). Menigheten kan trøstig la barna sine døpe. En ting er sikkert : Bibelen forbyr det ikke.
Men skal ikke dåpen skje ved hel neddyppelse, og er ikke vi bundet til denne form ?
Skriften har ikke bundet oss til noen bestemt form hverken når det gjelder dåp eller nattverd. Det karakteristiske ved Det nye Testamente er at det nettopp gir oss frihet i bokstaven og formene, men binder oss i det indre og egentlige : vår tru på Kristus og vår kjærlighet til brødrene og menigheten (Rom. 2. 28 29 ; 7, 6: 2. Kor. 3. 6; Gal. 5. 6.).
Gjentatte ganger er jeg blitt formant til å ta gjendåp. Og jeg hadde for lenge siden gått den vegen om jeg ikke skulde hatt mitt eget samfunns klare, evangeliske syn på dåpen.
– 137 –
No har jeg kunnet vise all tale om gjendåp fra meg med godt humør.
I pausen under et stevne jeg overvar, kom en mann bort til meg og vilde prate om dåpen. Han slo meg gemyttlig på skulderen og spurte :
«Er det du som har vannskrekk ?»
«Vannskrekk er noe jeg aldri har hatt», svarte jeg mannen og la til :
«Men bruk no ikke så mye vatn at dere slokker Ånden».
En jeg tidligere hadde kjent som en god broder og kristen kom inn og besøkte meg på verkstedet. No hadde han vært borte et annet stod og hadde fått et nytt syn på dåpen. Overfor meg gav han straks uttrykk for sin glede over å ha gått «hele vegen med Jesus» og mente jeg også burde gjøre det samme. Jeg sa jeg var oppriktig glad over å høre dette, og spurte hvor langt han var kommet med Jesus på den vegen.
«Jeg har gått med Jesus i Jordans-floden», sa han, «jeg er blitt døpt».
«Men kjære deg», måtte jeg si til ham, «er du ikke kommet lenger, det var jo der Jesus begynte».
Barnedåpen er ofte blitt angrepet og forkastet idet det lutherske syn om «frelse i dåpen» og faddervesen er blitt lagt til grunn. Men de som har angrepet barnedåpen, har ikke alltid hatt kjennskap til den store skilnad det er mellom Statskirkens og Metodistkirkens dåpslære og praksis. Når derfor barnedåpen i sin alminnelighet er blitt angrepet, har jeg tillatt meg å gjøre en innvending.
På et møte kom taleren med iver inn på dåpen. Han gikk til sterkt åtak på barnedåpens berettigelse og betydning. Hans konklusjon var denne som han slynget ut over forsamlingen :
«Jeg gir ikke 5 øre for hele barnedåpen».
Det var greie ord for pengene. I den betydningsfulle pausen taleren laget etter denne kraftsats, reiste jeg litt på meg og sa opp til ham : «Den er heller itte til salgs».
– 138 –
Menigheten er Kristi legeme (Rom. 12, 5, 1. Kor. 6. 15 og 1. 27, Kol. 1, 24.) Etter sitt prinsipp er den samfunnet av de troende som har skilt seg fra verden. (Ap. gj. 2. 47. 2. Kor. 6, 14—18.) Den oppbygges ved gudgitte nådemidler og holder fast ved den rette bruk av dem. (Ap. gj. 2. 41—42.)
Det skulde derfor være innlysende at et hvert troende menneske lot seg forene med en menighet som var bygd opp på «apostlenes og profetenes grunnvoll» og hvis «hjørnestein er Kristus Jesus sjøl». Aleine på denne måten kan vi bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden». (Ef. 2, 19—22.)
Men i land hvor det herskende menighetsprinsipp er stats- eller folkekirkesystemet, har folk — også de troende — lett for å la seg binde av gammal tradisjon og forlorne fordommer. Det synes å være mer viktig å ta vare på «den tusenårgamle kirkelige tradisjon» enn på den to tusen år gamle urkristne menighet.
Da en ung kvinne var blitt opptatt i menigheten, møtte hun dagen etter en av lederne i indremisjonen. Denne hilste henne med dette oppmuntrende spørsmål :
«Har du blitt noe likere no, hva ?»
Tilsynsmann Abraham Andersen besøkte menigheten ved et høve og skulde også ha et møte i Kongsvinger. Jeg fikk i oppdrag å ordne med lokale og gikk til formannen for bedehuset — en emissær og spurte om vi kunde få leie det til møtet. Han stod en stund og betenkte seg for han svarte beint «nei».
«Jeg vil ikke gjøre det», sa han, «fordi pastor Johan Hansen opptar medlemmer i sitt samfunn».
Overfor et slikt merkelig argument kunde jeg bare spørre tilbake :
«Opptar ikke dere medlemmer i Statskirken og indremisjonen, da ?»
Her stod jeg atter overfor en av de mange stengte dørene
– 139 –
i mitt liv. Men som Kristus gikk gjennom stengte dører, må også hans legeme i dag, menigheten, gjøre det samme. Vi fikk et herlig husmøte den dagen, og flere søkte frelse.
Trass i motstand og liten forståelse har den frie kirke og menighet i Norge gått raskt fram. Her tenker jeg ikke bare på min egen kirke, men på alle de frie menighetssamfunn som i tru har tatt opp den hellige og bibelske arv fra den urkristne menighet. Men vi skal endelig huske at det en engelsk historiegransker har sagt om metodismen, gjelder for den frikirkelige rørsle i sin alminnelighet også i vårt land : det minste ved dens resultater er medlemstallet. Det største er den åndelige kraft og velsignelse denne rørsle har tilført vårt kjære fedreland.
Jeg har alltid holdt fast ved den menighet og det kirkesamfunn jeg ble knyttet til gjennom omvendelsen. Ikke bare fordi jeg der ble ført fram til bevisst liv i Gud og fikk en avgjort frelseserfaring, men mest fordi dette samfunn gjennom hele mitt liv har tilfredsstillet både mitt ånds- og tankeliv. Her er jeg blitt oppbygd på min aller helligste tru og kjent velsigningen fra en åpen himmel. Her har jeg også hatt høve til å virke for min Frelser med den nåde Gud har gitt meg. Det er i dag min djupeste overbevisning at Metodistkirkens lære og kirkeordning er i den nøyeste sammenheng med Bibelen og har sin rot i den.
Men sjøl om jeg har hatt mitt bestemte kirkelige syn, har jeg alltid søkt å være en broder blant brødre og stå på en god fot med annerledes tenkende uten derfor å sette mitt eget lys under skjeppen.
Samarbeidet mellom troende fra forskjellige samfunn har jeg således vært mye med på. Da telegrafinspektør Myhre som tilhørte Frikirken, kom og spurte om vi kunde gå i gang med møter i Øvrebyen, var jeg straks med på det. Dette fellesarbeidet tok til med små husmøter, og Guds signing fulgte med. Møtene tiltok både i antall og kraft. Venner
– 140 –
av alle retninger ble med. Vi kjente den ene Ånd over oss og hadde bare ett begjær : å opphøye Herrens navn og lede sjeler til Gud. Synlige frukter fikk vi se.
Det kom hardt over meg at jeg trengte mer kraft fra Gud. Jeg gråt og bad om Den hellige Ånd. Men for meg var det som det ikke var mer ånd å få. Men under min kamp kom Gud sjøl min skrøpelighet til hjelp. Jeg hadde en tid gått med den tanken at åndens fylde og dåp måtte skje på en ekstraordinær eller overnaturlig måte. Men no kom Gud og talte til meg :
Du søker på en bakvendt måte. Det er ikke det som er i vegen med deg at du ikke har fått Den Hellige Ånd. Jeg vil heller gi deg min Ånd enn du er villig til å gi barna dine gode gaver. Det er ikke du som søker Den hellige Ånd. Det du føler, er Åndens søken etter deg. Det er Han som vil ha en tjener. Og no er spørsmålet :
Skal han få deg ?
Jeg svarte ja.
Skal han få alt ?
Ja, svarte jeg.
Skal han få bo i deg og disponere over deg ?
Igjen svarte jeg ja.
Er du villig til å la ham være en lidende Ånd innen i deg ?
Jeg forstod hva det betød, men jeg svarte like fullt ja.
Siden den dagen har dette spørsmålet om Den Hellige Ånd ikke plaget meg. Stilte noen meg spørsmålet «har du fått Den hellige Ånd no ?» så har jeg ved Guds nåde kunnet svare :
Den hellige Ånd har fått meg.
– 141 –
SNØ – SOL – SJØ.
I sin tid tok jeg del i det kommunal-politiske liv, satt i bystyret og var tilsynsmann i skoletilsynet. Jeg var også med og stiftet en handverkerforening der jeg fungerte som formann en tid. Det som hadde min største interesse etter det kristelige arbeid, var avholdssaken.
Helt siden jeg ble en kristen, har jeg vært total avholdsmann. Med glød tok jeg derfor del i kampen mot samlaget. Omkring folkeavstemningene især gikk stridens bølger høgt. Det var vel enkelte som ble rasende på meg. Men for meg var det bare en ting det gjaldt : å redde mitt kjære land og folk fra drikkeondets forbannelse. Jeg hadde sjøl opplevd litt av kong Alkohols djevelskap og på mange steder som kristen vært vitne til hans fryktelige herjinger. Derfor svor jeg denne mørkets fyrste et evig og uforsonlig fiendskap. At jeg på min ferd har møtt troende mennesker som har bøyd kne for denne kongetyrann, har smertet meg usigelig. Kristendom og alkohol kan etter mitt livssyn aldri forenes.
Under et stort folkemøte i friluft holdt en prest foredrag om «avholdssaken i kristelig belysning». Etterpå ble det tillyst ordskifte. Og som den ivrige avholdsmann jeg var, nyttet jeg sjølsagt høvet. Mine synsmåter kom visst litt på tverke for foredragsholderen, for mens jeg stod på talerstolen, tok han til å nappe i frakkeskjøtene mine. Jeg tok ingen notis av det, men holdt fram med mitt innlegg og greip et kraftig tak i talerstolen i tilfelle av flere åtak bak-
– 142 –
fra. Ganske riktig. Det tok til å røyne både på meg og skjøtene på den nye diplomaten jeg hadde tatt på for anledningen. Men jeg holdt stand like til jeg kjente et kraftig tak i nakken. Og «avholdssaken i kristelig belysning» endte med knall og fall fra det høge stade for mitt vedkommende.
Etterpå kom den nevenyttige presten med en forklaring.
«Du skjønner det», sa han, »at jeg som luthersk prest og du som metodist, kan aldri få det samme syn på avholdssaken».
Ikke det samme grep heller, tenkte jeg. Han mente at han hadde så mange flere å ta omsyn til og måtte snu kappa — i dette tilfelle — etter vinen.
Som handverker på Finnskogene og som evangelieforkynner i de breie skogsbygder har jeg hatt høve til å dyrke den nyttige gangsport. Moltemyrene innover de avsidesliggende skogsfjell har jeg hvert eneste år gjennomstreifet. Også i år var jeg av sted en tur til Granberget ved Odals Værk.
I de siste årene har jeg herjet folk i distriktet om Kongsvinger med bøker og blad. Om morgenen starter jeg på mine lange turer med fullstappede vesker. Den ene henger i ei reim over skulderen. Den andre bærer jeg i handa. Og så har jeg min trufaste venn, kjeppen, med meg også. Fra dør til dør, fra grend til grend går min veg. Over alt kjenner de’n Syver Johansen på gangen og på — skjegget. De siste par årene har jeg solgt 8000 bøker og hefter. Mine favorittblad har vært «Julefryd» og «Påskefryd». Jeg går i den tru at det skrevne ord som på denne måten blir sådd ut, skal bære frukt for Guds rike.
A gå rundt og besøke sjuke, gamle og døende har vært min kjæreste gjerning. Jeg har søkt å peke på Han som utsletter all vår synd og misgjerning ved sitt blod. På ham kan vi stole i liv og i død. Jeg har det håp å treffe noen av de sjuke i himlen. Kanskje alle ? Gud gi det.
– 143 –
Mena jeg har gått slik rundt fra hus til hus, har jeg ofte fått mange underlige spørsmål om både tid og evighet. Enkelte har tilsynelatende betraktet meg som et orakel som kunde gi svar på litt av hvert. Derfor er det mange som har visst å fortelle at Syver Johansen har sagt det … Hva har han sagt ? Jo, at krigen skal være slutt da og da.
Han hadde sett det i bibelen, og hvis det ikke skjedde, så skulde han kaste bibelen sin. Så sikker var han i sin sak.
Men bibelen til ’n Syver er nok mer dyrebar enn som så.
Et sted traff jeg en mann nær gravens rand. Jeg talte med ham om Gud. Men et djupsindig spørsmål måtte han først få løsning på. Nemlig dette :
«Håkken e det som e far tel Gud, du ? Det e mange her som har grunda på detta. Kan du sei oss det ?»
Jeg mente han hadde begynt å grunde i gærne leia. Han skulde først få greie på om Gud var hans far, og han barn av Gud Det vilde i alle fall være på tide at han tok til å tenke på dette.
Når jeg har stått overfor slike gamle, trege sjeler som tilsynelatende har vært helt tillukket for Guds ord og åndelig påvirkning, har disse ordene ringt sterkt i ørene mine :
«Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lir mot de år hvorom du vil si : Jeg har ingen glede av dem, for solen og lyset og månen og stjernene formørkes» (Pred. 12, 1).
Har du noen gang prøvd å bade i snøen i 30 graders kulde ? Det kan du tru er friske greier. Jeg var en tid plaget av kalde føtter og trudde det å bade beina i snøen skulde hjelpe. Jeg merket snart at det hjalp. Så tenkte jeg at det som var godt for beina også måtte være det for hele kroppen. Om kveldene kledde jeg av meg inne og sprang ut i snøen. Men kvelden kunde ikke være den rette tid. Det beste måtte være om dagen å gå ut i skogen, kle av seg der og rulle seg i snøen. Dette dreiv jeg på med
– 144 –
gjennom mange år. Det er ikke så mange årene siden jeg sluttet med det.
Mange var interessert i snøbadene mine. En læge og en sakfører i Kongsvinger vilde bli med og se håssen det hele gikk for seg. De hadde sjøl funnet et sted jeg skulde bade, slik at fruentimmeme i gården like ved kunde se det selsomme badeopptrinn fra vinduet. Jeg luktet imidlertid lunta og henla oppvisningen til et sted som lå helt gjemt. Under badet var doktoren interessert i pulsslaget mitt. Han lyttet mens jeg lå begravd i snømassene og fotograferte meg i forskjellige stillinger.
Denne dagen var det bare 28 graders kulde. Men det varte og rakk før vi ble ferdig. Sakføreren fraus og ble utålmodig, trampet i beina for å holde seg varm under pelsen.
«Jeg fryser snart beina av meg», sa han til doktoren.
«Ja, jeg fryser, jeg også», sa han og bekreftet det med å slippe den siste fotoplaten i snøen fra sine frosne fingrer.
«Da får dere se å bli ferdig», sa jeg, «for no begynner det å kjølne på beina mine au».
Den «apostolske hobby», fiskinga, har fulgt meg fra gutt til olding. Mens jeg har bodd i Kongsvinger, har Vingersjøen vært et av mine kjæreste tilfluktsted. Dit ut søkte jeg ikke bare med fiskeredskapene, men også med tung sorg og bekymring. Ved den stille sjø var jeg aleine med min himmelske Far i ensomhet. For det å møte naturens mektige og reine skjønnhet var ikke nok. Bare den som søker Skaperen i skapningen, finner ro.
En gang ble jeg på en forunderlig måte berget fra en geværsalve midt i skallen. Tidlig en formiddag hadde jeg satt ut en ruse i sjøen. Solen steikte og stakk. Sjøen lå og bevret under solstrålenes heite makt. Et bad vilde friske godt opp på skomakerskrotten. Etter badet satte jeg meg ned mellom tuene og lot solen brune den bleike kroppen. A. hvor godt det gjorde. Jeg kjente meg gjennombora av
– 145 –
varme, kvasse stråler som reint bedøvde meg. Jeg trur jeg slumret. Plutselig var det noe som skreik at jeg måtte opp. Hva var det ? Jeg så et par sko heime på verkstedet som skulde være ferdig i løpet av dagen. Dette kom med en slik intens kraft at jeg spratt rett opp i været, skutt som av en kanon. Jeg kledde meg og sprang heim det snøggeste jeg vann.
Noen tid etter fikk jeg kjennskap til en historie som gav meg forklaringen på den plutselige innskytelsen jeg fikk. I en butikk i Kongsvinger hadde noen menn fortalt jakthistorier. Blant dem var en gardbruker som bodde i nærheten av Vingersjøen. «No skal jeg fortelle hvordan det gikk meg da jeg skulde skyte lommen ved Vingersjøen», sa han. «Jeg så en svart lurv på andre siden av bekken. Jeg la straks an for å skyte. Men i det samme jeg skulde trekke av, spratt den svarte lurven luks i været som en rakett mellom tuvene. Og da jeg skulde se etter, så var det skomaker Johansen».
Ved sjøen der jeg hadde den vesle båten min liggende, ble evangeliets Kristus så ofte levende for meg. Da ble Vingersjøen — Genesaretsjøen.
Han kom til meg ute på sjøen. Jeg så Ham. Han steig inn i båten min. Og mens Han truet storm og sjø i mitt liv, ble det dørgende stilt.
Jeg vilde gå ut til Ham på bølgene, men da sank jeg. Frels meg fra vantro og tvil, ropte jeg. Og med sin sterke arm drog Han meg opp på troens klippe.
Inne på stranda stod Han da jeg kom i land med mine svarte garn i mismot. Der møtte Han meg og gav nytt mot, nytt håp, ny kraft.
Over gloende glør på strandsteinene laget Han måltid. Han velsignet fisken og brødet, og jeg åt. Han velsignet koppen, og jeg drakk.
Hellige stund.