fra boken “på heimveg” : syver johansen vender hjem til odalen : s. 50 – 72 :

-50-51-52-

Og bar meg heim til seg.

-53-

Je vil hematt.

En haustdag 1880 hadde jeg tatt landevegen fatt igjen. Treinet hadde ført meg fra Oslo til Kongsvinger. Og no var jeg på heimveg til Gardsteppa. Den forlorne sønn var på vegen heim att.

Jeg hadde reist ut og vilde leve i synden. Men i mitt ville jag møtte Gud meg og gjorde alt nytt. Det folk jeg for hadde vært redd, var no mine kjæreste venner. Min bror, Johannes, hadde jeg fått inn på samme veg. Den Gud no hadde lagt hardt innover meg, var far. Det var mest med tanke på ham jeg reiste heim. Jeg visste satan hadde tak i ham. Brennevinet stjal hans kraft og pengene han skulde kjøpe mat for.

Mor ble vel glad da hun så gutten sin langt borte på den smale gardsvegen. Heime hadde de naturligvis fått greie på at jeg var blitt frelst. At jeg også var blitt Metodist hadde gitt dem bange anelser, særlig var far rystet.

Etter den lange 3 mils marsjen kom jeg fram ut på ettermiddagen. Mor fortalte om et møte som skulde holdes i nærheten samme kveld. Det var en del yngre, friere venner som hadde møtet. Der var visstnok ikke egentlig noen predikant, sa mor. men de vitnet og bad hvem som helst. Jeg tenkte det skulde bli gildt å gå dit og få avlegge mitt vitnesbyrd mellom dem.

På veg til motet traff jeg far. Jeg stanste ham og hilste. Han kjente meg som en av lærerne i bygda og kalte meg

-54-

med hans navn. Da lo jeg. «Nei, men kjære», sa han, «det e full itte han Siver ?»  Det var helskjegget jeg hadde lagt meg til i Oslo, som hadde gjort meg ukjennelig.

På møtet var det en litt eldre kvinne som tok til å be. Skjønt bønn var det vel ikke, men nærmest et belærende foredrag hun holdt for Gud. Hun bad at hun ikke måtte bli for mye rettferdig, for det var så farlig, så farlig. Under den lange bønnen tenkte jeg at ryktet hadde gått føre mannen og at ordene nok var myntet på meg. Da hun var ferdig med å be, ble møtet avsluttet. Det var ikke fritt jeg var litt skuffet da jeg gikk heim.

Heime tok jeg først og fremst sikte på å vinne far tilbake til livet i Gud. Det merkelige var at sjøl om han hadde tapt livet og kommet bort fra Kristus, holdt han fast på bekjennelsens ytre skall. Han trøstet seg med at alle mennesker var svake og skrøpelige, men i Kristus var de rettferdige og hellige. Gud så dem reine i Kristus, at de var ureine på jorden var det bare menneskene som så. Og like ivrig jeg var å få ham heilt over på Herrens side. like ivrig var han etter å overbevise meg om at jeg var på gal veg. Det gale bestod i at jeg var lykkelig og trudde jeg var frelst. Om disse tingene kunde det bli samtaler dagen lang.

Mor gråt.

En dag hørte jeg uforvarende en samtale mellom mor og far.

«At du aldri kan la den gutten være i fred», sa mor, «je vart så glad da han kom heim som et nytt menneske. Og når je ser ham i senga om morgenen, e det som je har en engel liggende der. Og så skal du gjera det slik at je berre får gå og gråte».

Da svarte far :

«Je e så bange for gutten, så je kan itte tala om det. Han e så hildet i villfarelsen, han kjenner itte sinna (synden)».

Det var en livssak for ham å få meg til å erkjenne at jeg var en like stor synder i dag som den gangen jeg levde i

-55-

verden. For meg var det blitt en livssak at far måtte få så mye nåde fra Gud at han kom ut av syndelivet.

Under samtalene tok han fram Bibelen og leste for meg. Det store kapitel i Bibelen var Romerne sju : «Jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». I dette ordet lå summen av fars livssyn. Slik var det med Paulus, sa han, slik måtte det være for alle sanne kristne.

Jeg leste videre av Romerne åtte for ham : «Det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav skulde bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden».

«Ja», sa han, «det står mye gildt der, men det forstår je itte, det ligger for høgt. Men det sjuende kapitel forstår je. for når je går til meg sjøl. så finner je at det e så».

Noen bøker og blad hadde jeg med meg fra Oslo. Bl. a. Kristelig Tidende og ei bok av pastor Martin Hansen : «Fem foredrag om Statskirkens og Metodistkirkens lære». Jeg sa til far at jeg ikke var kommet heim for å diskutere religion eller få ham til å bli Metodist. Men om jeg kunde lede ham til levende tru på Kristus, var målet mitt nådd. Vilde han derimot diskutere religion og få kjennskap til hva samfunnet mitt lærte, kunde han lese disse bøkene og bladene jeg hadde med. Men far voktet seg vel for å ta dem i sine hender, langt mindre lese dem. Jeg lot dem likevel ligge der. Og en dag hadde han uforvarende kommet til å lese noe i Hansens «Fem foredrag». Siden leste han alle foredragene og erkjente dem for gode.

-56-

Møte  med de gamle leserne.

Noe av det jeg mest gledet meg til da jeg var kommet heim, var å besøke dem jeg trudde var personlig troende.

Det var ikke mange av dem, men disse vilde uten tvil sette pris på at jeg var blitt frelst. De kjente til mitt tidligere ville liv i synden. No vilde jeg fortelle og vise dem at den forvillede yngling i dobbelt forstand var kommet heim att.

En søndag formiddag drog jeg av sted til Lars Gardmoen. Sola skein. Jeg kjente meg glad og lykkelig som fugl på kvist. Jeg gikk ned vegen langs skogen hvor jeg sprang som gutt og fanget trost i snare. Sjøl hadde jeg vært en fugl i snare, men no var jeg fri. Den som Sønnen får frigjort, er virkelig fri. Slik kjente jeg det.

Jeg banket på døra og steig inn. Der satt Lars og røykte tobakk. Det var bare han og den voksne datteren som var heime. Hun hadde strødd bruse på golvet og han satt og spyttet svære tobakksklyser i en halvrunding om seg. Han tagde stilt lenge og svarte ikke på min hilsen. Det syntes jeg var litt underlig og tok til å ane uråd, og den glede jeg hadde kjent på vegen truet med å avta. Han ser drygt på meg før han spør :

«Hå lenge var du i Helvete ?»

Dette var velkomstordet jeg fikk. Men jeg forstod hva han mente og svarte :

«I ti dager og ti netter».

Han mente hvor lenge jeg hadde vært i syndeanger, så

-57-

jeg ikke ved noen beinveg hadde tatt til trua. Jeg fortalte ham om min omvendelse.

«Finn fram pipa og ta deg en røyk, du au», sa han.

«Nei takk, jeg har lagt pipa vekk».

«Å, det e itte verdt du gjer deg likere hell du e», sa han med et ironisk grin. «Fariseer», fortsatte han med harmdirrende stemme, «går og legger tunge bører på andre, sjøl rører de dem itte med en finger».

Dermed var han ferdig med meg. Jeg forsøkte å si ham at jeg ikke hadde lagt noen bør hverken på ham eller andre. Men da Gud gav meg nåde til å gi avkall på tobakken, løste han meg fra en slem ting som Lars ikke skulde lokke meg til å ta opp att. Det ble ikke sagt mer. Jeg kjente en kald gufs og ei stengt dør. Med tungt hjerte gikk jeg derfra.

Ut pa vinteren søkte jeg en annen familie som jeg helt sikkert visste var troende. Det var møller Pettersen og kona ved Tjura. Mens jeg var i Oslo hadde de flyttet til Hofoss i Brandval. Dit var det om lag to og en halv mil. En fin vintersøndag drog jeg av sted. Jeg gikk pa skøyter langs sjøen Nuguren som strekker seg fra Nor stasjon og søretter mot vegen som går til Sverige. Det var blåst sand på isen enkelte steder, og et fint snølag dekket sanden. Følgen var at jeg falt mange ganger og var overvarm før jeg endelig nådde fram til den gjestfrie heimen. Det skulde bli godt å få litt mat i skrotten etter den slitsomme turen.

Da jeg kom inn, forsvant kona som sunket i jorda. Pettersen og jeg ble aleine. Han hadde hørt ryktet om min omvendelse, fortalte han, og begynte med en gang sin misjon med å lede meg bort fra den tru at jeg kunde bli hellig. Den gamle Adam var hans kjære kjepphest. Vi kunde aldri bli herre over ham. Vi snakket att og fram om disse tingene, men kunde vanskelig komme til noen større enighet.

Ilden i ovnen sloknet. Jeg ble også kald. Gråten stod meg i halsen da jeg skulde si farvel og gå. Da var det noe

-58-

som stakk ham. «Vent litt, Syver, du skal få litt å styrke deg på før du går». Han gikk bort i skapet og kom fram med en karaffel som han satte fra seg på bordet. hentet han et sukkerfat fullt av klipt toppsukker, og to drammeglass. 

«Skjenk ikke til meg», sa jeg idet han skulle fylle glassene, «jeg har sluttet med å drikke den slags». Men det lange fjeset han synte fram kan ikke beskrives, det måtte en ha sett.

«Men i all verden, det er da Guds gode gaver». Og jeg måtte ikke forakte det, mente han.  «Jeg har drukket av de gavene», sa jeg, «og far min likeså og du veit sjøl følgene. No har jeg sagt nei».

«Drikke seg full, ja, drikke for mye, en skulde drikke passe», var hans syn på saken. Men jeg var av en annen mening. «Jeg vil være sikker. Jeg smaker det ikke, så er jeg viss på at jeg ikke blir full».

«Er det slik hellighet dere har», sa han, «så er den fullkomne kjærlighet så dårlig at den ikke kan styre seg bedre ?»

Jeg vilde imidlertid Ikke styrte meg i fristelse og spurte ham så hvordan en sann kristen skal være. Det svarte han på slik at han godt kunde ha lest det hos John Wesley eller Fletcher for den saks skyld.

Jeg spurte ham videre om det var mulig å bli slik.

«Ja, det er mulig», svarte han.

«Men si meg», sa jeg, «kommer ikke den gamle Adam og legger seg imellom ?»

«Den gamle Adam, hm, den gamle Adam —-», han tygde på det ei stund, han syntes reint å ha glemt den gamle Adam. «Nei»,  svarte han, «da skal alt den gamle Adam få lov å bli etter».

«Jeg har ønsket å bli slik, men du har sagt at den gamle Adam går føre og hindrer meg og gjør det umulig for meg å bli en sann kristen».

Da falt denne kraftig bygde skikkelsen sammen som var han blitt skutt. Han hadde dømt seg sjøl. Vi samtalte ikke mer. Du han fulgte meg ut sa han :

-59-

«Jaha, Syver, det er alt bra du har vørti en kristen, men je hadde likt det bære om du hadde vørti Lutheraner».

Jeg hadde et fotografi av meg i lomma og spurte om han vilde ta imot det. Det gjorde han med takknemlighet. Hustruen var og ble borte. Siden brakte jeg i erfaring at det var hennes måte å gjøre det på. Hadde hun bydd meg velkommen til huset, hadde hun blitt delaktig i min villfarelse, ifølge 2. Joh. 1, 9—11.

En god tid seinere besøkte jeg heimen der på ny sammen med far. Fotografiet jeg hadde gitt fra meg var det første jeg så da jeg kom inn. Dette undret meg litt. I en fin ramme hang det rett under speilet. Jeg uttalte min undring over at bildet hadde fått slik en fin plass.

«Ja», sa mor i stua. denne gang forsvant hun ikke, hun braut litt på det svenske, «det har gitt anledning til mangt et samspråk om dej. Alle seier du e gudelig å snäll, men det e så gæli at du e Metodist. Då har jag tagit parti før dej å sagt att det e då bätre att vara en snäll å gudaklig Metodist än en ogudaktig å lei Lutheran. Jag tykte jag måste seia såpass. Å det skulde inte mera til, for då teg dom».

Og hermed var jeg kommet inn gjennom ei av de stengte dørene.

Jeg tok straks til å arbeide som skomaker på gardene både i bygda og innover på Finnskogen. Enkelte steder var det gamle troende etter «Kasa-guttene»s virke. Sjøl om jeg var den første Metodist på disse trakter, kjente de forlengst til at det var noe som kaltes så. I Vinger og Odalen var det alt i 1863 stiftet en metodistmenighet under C. P. Ruuds virke da han kom heim fra underoffiserskolen i Halden. Ved vekkelsen som braut ut hadde han fått oppført 2 gudshus, et på Galterud og et i Slåstad. En av menighetens forstandere hadde, som tidligere antydet, vært i Grue og hatt et møte. Men alle mente det måtte være noe galt med disse menneskene. Jeg var den første Metodist de hadde sett på

-60-

nært hold, og alle søkte etter beste evne å få meg på rett spor igjen.

Jeg tok til å arbeide i Tvengsberget, den største garden på Skogen. Snøen Iå kvit og tung over det mektige skoglandskap. To av gjentene i huset tisket og hvisket seg imellom.

«Trur du han blir frelst når han itte e ta dei rektie ?»

«Men han e snill», sa den andre.

«Å, det hjelper nuk itte hå snill han e når han itte e tå dei rektie», slo den første fast.

Mens jeg sitter og arbeider der, kommer en av de gamle troende inn. Har er munter og snakksam.

«Se en friski, dalvella denna penna», hilste han huset med (det er frisk vinter i dag).

«Nin, se on friski pakkenen nut», var svaret han fikk (det er frisk kulde no).

Inne i den store røykestove hvor jeg satt og arbeidet, var også husets folk samlet. Og da denne gamle mannen kom inn, begynte han en samtale med dem på finsk. Jeg forstod lite av det de sa. Men jeg la merke til at de ble mer og mer interessert. Så avsluttet han samtalen slik :

«Mina atteled boho sodarin dansa». Jeg forstod det gjaldt meg (jeg ønsker å tale med skomakeren). Han tok en stol og satte seg like inn til meg.

«Jaså, dette e Syver som sitter her», sa han med munter, litt tilgjort stemme. «Og du har vøri i byn au no», fortsatte han. Jeg svarte bekreftende på alt dette. Så sa han med låg, hviskende stemme, de andre måtte ikke høre det :

«Og du har vørti medotist»

Et slikt ord måtte ikke sies høgt Han syntes åpenbart det var leit å si noe så stygt om meg, vanskelig å uttale rett var det visst også.

«Ja, je e Metodist au», var svaret mitt.

«E det geinere veg til Guds rike dettane hell dettane vi har ?» No forstod jeg hvilken gate han vilde borti og jeg svarte : 

-61-

«Nei, vegen dere har er gein nuk, det er itte det som er galt med den».

«Håssen kan det da vera at den itte duger åt deg au, når den har dugt åt oss i så många år ?»

Her var det best å smøre tjukk smørning på, tenkte jeg og svarte :

«Jo, det er det at den fører itte til Guds rike, den fører til fordervelse».

«Jaså, e det så», sa han, «så e dom i helvete no Luther og Mellanton og Hans Nilsen Hauge og alle disse som hadde det slik som vi har det».

«Nei», mente jeg, «de e nuk i Guds rike, men de hadde det slik som Metodistene har det. Det var en heilt annen flokk som hadde det slik som dere har det».

«Håkke var det ?» spurte han. Dette var en underlig tale han hørte.

«Det var prester og lensmenn og lensmannsmadammer og lettsindig ungdom. Noen anklagede, noen førte i fengsel og andre stelte til dansemoro. Og så spelte dom og dansa og drakk og hadde moro når de fikk leserne i fengsel. Det var den flokk som hadde det slik som dere har det».

«Vi lærer itte så», skreik han.

« Nei, dere lærer man itte skal gjera så, men gjer det trass i det, og da blir det itte bedre for det. Du for din del og kanskje noen få med deg gjer det itte. Men heile den store flokk du er i lag med lever så. Det e itte nuk at den er gein den vegen dere har, den e brei au, det e mange som går på den».

«Ja, om ein skal sjå på det som e utapå», svarte han, «men det e vel hjertet Gud ser på».

«Gud ser hjerte og nyrer og alt som inne i oss er, men han ser også det som er utapå. Når alt kommer til alt er det vel itte så mye du kan være ansles i hjertet enn du e det utapå. Hadde folket på Hauges tid elsket Gud og hans venner i hjertet sitt, kunde de umulig utapå satt

-62-

leserne i fengsel, stelt til dansemoro og holdt spott og spetakkel med dem. Det forstår nuk du like godt som je, berre du vil tilstå».

Han gikk bort i det andre hjørnet av den store røykestova der kvinnene hadde arbeidet sitt. De hadde holdt opp med arbeidet under samtalen og stod bare og lydde. Dersom vi au kunde vera så sikre i trua vår som han e i si», sa han til dem. «Ja», svarte de, «han e itte så heilt god å omvende fra grundingene sine, denne kæren, og så e det vi som har rekti og han som har gæli».

Gamle Mattis Lauvhaugen (Bakola-Matti) var også en av dem som var vunnet gjennom Kasa-guttenes virke. Da jeg kom til garden hans første gangen og skulde sy sko, sa han til meg : «No skal vi fortelle med hverandre åssen det gikk til då vi vart frelst». Jeg fortalte ham min omvendelseshistorie. «Dette passer itte med mitt», sa han bestemt. Så fortalte han hvordan han kjempet og bad, men ikke fant fred. Men så hadde han fått se det sjuende kapitel i Romerbrevet.

«Å, da je fekk sjå dettane, forstod je at når Paulus som var slik ein kær itte var bere, kunde itte Gud vente ta mæ at je som var en fattig, uvitande finne, skulde være bere. Då je fekk sjå dettane, vart je så glad».

Bakola-Matti var en grei kar, rettferdig og pålitelig. Han minte litt om en patriark. Men det var enkelte ting han også strevde med. Av og til kunde han bli berust, og andre ganger flygende sint. Men mellom hver gang leid han over dette og bebreidet seg for det. Derfor fant han også sin beste trøst i Romerne sju.

Jeg hadde mange samtaler med ham. For meg var han ærlig og tilstod alt. Du skulde aldri drikke meir, Mattis, og brennevinet skulde du stenge ute fra huset ditt». Han vedgikk at det nok kunde være bra. Men en ting var han redd i samband med et slikt radikalt tiltak : «Je kunde komma

-63-

inn på egenrettferdighetsvegen då, og bli fariseer og tenke å bli rettferdiggjort ved gode gjerninger. Og det duger itte. Da kunde det siste bli verre enn det fiste».

Jeg tillot meg likevel å åtvare ham fra å ha brennevinsankeret stående på bua. «Dit har barna dine og tjenerne dine adgang alle dager og til alle tider på døgnet. Ta bort brennevinet før noe skjer som du vil angre». På dette svarte han ikke, og mer ble ikke sagt mellom oss om den saken.

Året etter kom jeg igjen til Bakola. Da jeg tok til å pakke ut verktøyet mitt, stod gamle Mattis ved siden av meg. Plutselig tok det til å hulke i ham. Han kunde ikke beherske seg, kjempeskikkelsen skalv. Mellom hikstene kom det sårt fra ham :

«Du hadde rett lell, du, det var je som hadde det gali».

Da hadde det hendt visse ting som hadde åpnet øynene hans.

Brennevinet var på den tiden like alminnelig blant de ufrelste som hos de troende. Synd var det å si «nei takk» dersom noen bød glasset fram og vilde skjenke. På alle større garder hadde de til hver tid en brennevinsdunk stående. Det kunde til sine tider være mye fyll både blant høg og låg. Men brennevinet var ingen synd, bare en passet måten og ikke ble full.

I en finere heim var en gammal, koselig føderådsmann. Han syntes alvorlig synd på meg, min stakkar. Jeg var blitt for sterkt religiøs, mente han og de andre, fordi jeg holdt det for synd å ta meg en dram. Det måtte bli en alt for stor forsakelsens byrde for meg å bære.

En dag hadde gamle Håkensen vært i begravelse. Han strålte da han kom heim og fikk se meg. En gledelig nyhet hadde han å fortelle. «No veit je noe du au kan drikke, noe som itte e synd. Du kan drikke akevitt». Jeg spurte hvor han hadde fått den kunnskapen fra. «Presten sa det i gravølet i går». «Nei, sa presten det», skreik begge døtrene i kor. Jo da, idet presten skulde godgjøre seg med nok et

-64-

glass, pekte han på etiketten på akevittflaska med sin feite pekefinger og belærte gjestene at det som stod der betød «livets vann». «Og du kan da skjønne», sa Håkensen, «at det itte e synd å drikke livets vatn».

«Trur du vi kjøper «livets vann» hos brennevinshandlerne for en mark og fire skilling, du da ?»

«Etter som han, presten, sa, skulde det være så», mente føderådsmannen.

«Jeg veit nok at det som står på akevittflaska betyr «livets vann». Men det er et falskt navn. Ut fra Guds og lammets trone renner livets vatn, og det er fritt, og på begge sider av elva vokser deilige trær. Med omsyn til det andre, det i flaska, kommer vi sanningen nærmere når vi sier : Ut fra Lysholms trone flyter en kilde med dødens vatn, og på begge sider av denne flommen høres skrik, eder og forbannelser, og kvinners og barns fortvilte gråt etter klær og mat strømmer imot oss».

-65-

Kristentru og overtru.

Overtrua satt enno fast i mange sinn. Hos somme kunde overtru og verdslighet være fløkt inn i kristentrua.

Da jeg var tatt til med å holde enkelte småmøter bortover i heimene, var det en gammal kvinne et sted som fikk godhug for meg. Hun gjorde mye for meg. Det beste huset formådde, skulde jeg ha. På turene mine i de traktene skulde jeg alltid bo der. Men en dag oppdaget jeg at jeg hadde tapt hennes nåde. Hun ble kald mot meg. Av en annen kvinne fikk jeg greie på hva det var. Jeg hadde syndet grovt. Da jeg hadde bodd der i huset ei natt, hadde den gamle kvinnen om morgenen sett sitt snitt til å undersøke om jeg kledde på meg på en kristelig måte. Til sin store forferdelse oppdaget hun at jeg hadde trukket strømpa på venstre foten først.

En tid etter fikk jeg undervisning av en annen gammal kvinne angående den kristelige påkledning. «Veit du ikke at han som klær på venstre foten først, har ingen makt over den onde. Har du aldri hørt åssen det gikk der den onde grasserte som verst. De måtte hente sjølve presten om den onde skulde bli drevet ut av huset. Men den onde nektet å gå på prestens ord. «Du har dratt strømpa på venstre foten din først i dag», ble det sagt. «Jeg skal gjøre det om att», sa presten. Han tok strømpene av og tok dem riktig på. Da kom han i full makt. Han tvang den onde ut gjennom et ørlite knappenålshull i blyet på ene glaset. Den ende

-66-

skreik og jamret fælt for seg. Men ut måtte han. Så stor betydning har det at en klær seg på en kristelig måte».

En av dem jeg også kom og arbeidet for, var gamle skolemesteren min. Han bodde den gang på Åsen. En danselærer var kommet til bygda. Og mens skolemesteren kjørte til skolen i embets medfør, ble barna hans sendt til danseskolen. Det var særlig de fine som hadde råd til slik luksus. Ellers lærte ungdommen seg sjøl å danse. Da jeg arbeidet der, ble det dans både ute og inne i alle ledige stunder, i fjøset og i gamle stua, der jeg satt og sydde sko. En dag kom frua til meg : «Jeg syns jeg har det for meg at det ikke er synd å danse».

«Jeg har det samme for meg», jeg så lurt opp på henne. «Når du blir så glad i Vår Herre at du har vanskelig for å stå stille, så bare dans du. han blir ikke vred på deg for det». Hun svarte ikke, men strauk snøgt ut fra skomaker- stua.

På en annen gard på samme tid hadde de også et svare strev med å lære barna å danse. Der kom også frua til skomakerbordet og vilde gi en forklaring : «Du må ikke tru det, Johansen, at jeg er slik en hedning som er likeglad med mine barns frelse. Nei, det er jeg ikke. Det første jeg gjør når jeg har kommet til såpass krefter etter nedkomsten er å besørge barna mine for himlen».

Jeg undret meg på hvordan hun gjorde det. «Det første jeg foretar meg er å gjøre korsets betegnelse over barnet, både over dets ansikt og over dets bryst. Dernest sørger jeg for at barna så snart som mulig blir brakt hen til dåpens hellige bad og gjort til Guds barn. Og under konfirmasjonen følger jeg dem fram til alterets hellige sakramente». Dermed var det tilstrekkelige antall magiske frimerker satt på og barnet postet for himlen.

En grovarbeider satt i en annen heim og svertet og bante og skjelte et menneske som var fraværende, huden full. Det var en kvinne det gjaldt. Hun hadde fått et barn uten å

-67-

være gift. Men det var ikke så galt, det verste etter hans mening var at ungen døde uten dåp.

«Det var pene greier», tordnet han, «der satt dettane helvetes svinet og let ungen døy uten å sørje for å få døpt’n». Dette dogme hadde iallfall grodd fast i denne mannens sinn at dåpen var aldeles nødvendig til salighet og at barnet uten dåp gikk fortapt.

Da Seved Hansson var forstander for menigheten og bodde på Galterud, kom en kvinne fra skogslia en dag til ham i et alvorlig ærend : «Å, kjære pastor, kom og døp barnet mitt, det dør fra meg». «Jeg har ikke lov til det», måtte han svare. «Men hva skal jeg gjøre, barnet dør, og jeg har ikke fått døpt det». Det kom i stor angst fra henne.

«Men det er vel ikke så farlig om barnet dør uten dåp», forsøkte Hansson å trøste henne.

«Det går jo fortapt». Kvinnen skreik det. Hun var fortvilet, øynene stod stive av skrekk. At presten stod her og ikke visste det forferdelige, kunde hun ikke fatte. Seved Hansson så ned i et bunnløst djup. Var dette kristen tru eller overtru ? Dette dåpsdogme hadde den katolske kirke gjennom mange hundre år svidd inn i den norske folkesjel som har vært så mottakelig for mystikk og vill overtru.

Siden hadde den lutherske statskirke fortsatt denne kirkelige tradisjon. For øvrig et mektig redskap til å få makt i menneskesinnet og vende det til kirken i absolutt avhengighet.

«Jeg trur ikke på det der. Men jeg skal likevel komme og døpe barnet for din skyld». Hansson syntes usigelig synd på den stakkars, hjelpelause kvinnen.

En tid etter ble Hansson anmeldt av soknepresten og måtte møte for sorenskriveren.

«Men veit ikke De, pastor Hansson, at De ikke har lov å døpe et barn som tilhører lutherske foreldre», tok sorenskriveren til med sin eksaminasjon.

«Det veit jeg meget godt, herr sorenskriver, og jeg gjorde det ikke til fordel hverken for meg sjøl eller for metodistene, men utelukkende for å gjøre moren en tjeneste. Hun var

-68-

nemlig utrøstelig. Hun trudde akkurat som soknepresten og De, herr sorenskriver, trur, at barnet gikk fortapt hvis del ikke ble døpt».

«Trur jeg —», skreik sorenskriveren og ble rød i fjeset.

«Ja, unnskyld», fortsatte Hansson, «jeg trudde sorenskriveren som norsk embetsmann trudde den evangelisk-lutherske kirkes lære».

«Ja, den trur jeg».

Så veit sorenskriveren hva han trur». Hansson tok opp den Augsburgske konfesjon av lomma si og viste hva der stod i en av artiklene at dåpen er aldeles nødvendig til salighet.

«Men det er da aldeles forskrekkelig hva man lærer og trur», utbrøt sorenskriveren igjen og så forundret på Hansson og vilde ha greie på hva han lærte. Det fikk han. Men så tok han seg sammen og sa : 

Men hvorledes har De tenkt å komme Dem unna dette da, pastor Hansson ?»

«Jeg har på ingen måte tenkt å komme fra det. Jeg er overtreder av norsk lov, og ifølge Deres egen lære består min forbrytelse deri at jeg har revet et barn ut av djevelens strupe og gitt det Gud til eiendom, slik Luther sjøl har uttalt seg. Kan sorenskriveren domme meg for det, tar jeg villig den straff jeg får».

«Gud fri og bevare meg fra å dømme Dem for det. Gå heim De, Hansson, jeg tenker nok det ordner seg».

Det lå en gammal, sjuk mann i grannelaget og ventet på døden. Han var ikke frelst, og jeg gikk derfor til ham. Han var ærlig og grei og vedgikk at han var på en gal veg. Men han trudde ikke han kunde bli frelst sånn uten videre. Han måtte bli frisk og omvende seg «på den riktige måten». Jeg holdt andakt for ham, men måtte gå uten å se noe synlig resultat. Da jeg besøkte ham en dag seinere og kom bort

-69-

til senga hans, var han ikke til å kjenne att. Han var kald, nærmest sint fordi jeg kom, og umulig. Jeg kunde ikke riktig forstå dette og spurte hvordan det stod til.

«No er det bra», sa han tvert og så mot veggen.

«Det var gildt», sa jeg, men kjente meg litt urodd og spurte hvordan det hadde gått til.

«Presten var her, og da fikk je».  Og da var det ikke mer å snakke om.

«Hva fikk du ?» spurte jeg og var spent.

«Je fikk brød og vin, je», sa han, det måtte jeg vel forstå uten å spørre, det var jo det presten alltid kom med når livet ebbet ut. Det var noe usigelig sårt og trist som seig innover meg. Jeg kjente meg maktlaus og veik i knærne. Jeg følte at her stod jeg overfor noe ugjennomtrengelig. Da jeg kom til krefter igjen, vilde jeg likevel forsøke å bryte en veg igjennom.

Det var godt å høre at presten har vært her. Men du er ikke blitt frelst med brød og vin». Jeg forsøkte å si det mildt og vennlig til den stakkars, sjuke mann.

«Presten kunde vel aldri gi meg brød og vin hvis det var så galt med meg som du vil ha det til, han måtte da vel vite det». Jeg så i øyet hans noe som minnet om fortvilet angst. Var det en druknende som greip etter et halmstrå ? Det gikk for seg en åndens kamp over senga. For jeg gikk spurte jeg om jeg skulde be.

«Je for min del har itte noe imot det», svarte han, «men det får være, skulde presten få vite det, blir det så galt».

Skulde vel presten ha noe imot at det ble bedt til Gud for en døende mann ? Jeg kunde ikke tenke det, derfor foldet jeg mine hender og vilde be. Da vendte han seg tvert mot veggen. Var dette fra Gud eller… Jeg bad en stille bønn. Det ble et djupt sukk.

Siden fikk jeg greie på at presten hadde formant den sjuke til ikke å ha noen befatning med meg. Mannen levde noen dager og døde i samme tilstand — med brød og vin.

-70-

Vitnesbyrd og bønn.

To ting hadde jeg foresatt meg da jeg reiste heim etter min omvendelse. Jeg vilde nytte et hvert høve til å avlegge vitnesbyrd for min Herre, privat eller offentlig, og aldri slutte noen dag uten å bøye mine kne i bønn til Gud før jeg la meg til ro. Det var det samme hvor jeg var og hvem jeg bodde sammen med. Dette trur jeg var en hjelp for meg når det gjaldt å bevare mitt åndelige liv friskt i Gud.

På grunn av min åpne bekjennelse kunde det mange ganger røyne sterkt på når åtaka satte inn med voldsomhet og kraft.

I Revholtet (Svulryen) bodde en gudfryktig kvinne. Hun var kjent over hele Finnskogen for sin gudsfrykt. Også dit kom jeg omsider og sydde sko. Sammen med bror min kom jeg dit en lørdag kveld. Vegen hadde vært lang fra vårt forrige arbeidssted. Derfor kvilte vi der over helgen.

Søndag formiddag bad jeg om å få holde andakt. Det fikk jeg. Da jeg bøyde kne og bad til Gud, hørte jeg en rammel over hele huset. Alle drog på dor unntatt mor sjøl. Hun satt borte ved grua under bønnen. Etter jeg hadde reist meg kom de andre smygende inn att. Ingen var på den tid vant med at noen bøyde seg mens de bad. Siden ble det rolig i stua hele dagen til ut på kveldingen. Da kom det fullt av folk.

Mange tømmerkjørere lå i skogen og kjørte tømmer om vinteren. De lå i koier rundt om i skogen. Det var et hard-

-71-

balt liv. De veldige skogene strekker seg langt innover i Sverige. Og svenske tømmerkjorere kunde også ligge bortover i koiene sammen med de norske. På helgedagene samlet de seg gjerne i denne heimen, hvor det var en hel del ungdom som hørte heime. Og no hadde det ryktes at skomakeren, ’n Syver, var der.

Et lite søndagsskoleblad som lå der gav meg høve til å minne om et Pauli ord : «Eder for hvem Kristus er malt for øyet som korsfestet i blant eder». På bladet var nemlig et bilde av Jesus korsfestet.

«Gikk Paulus och kladde Kristus på papperbeter såher ?» sa en velvoksen svensk tømmerkjorer idet han pekte på bladet.

«Nei», sa jeg, «han prekte ham så livaktig som om de så ham».

«Varfor måste Kristus dø ?» vilde svensken gjerne ha greie på. Var det fordi Eva tok et eple ? Sier vi ikke at Gud er kjærlighet, og så satte han et epletre i hagen til fristelse, og fordi hun tok et eple, ble han så sint at han ikke atter kunde bli blid for han lot sin sønn slå i hjel. Og så sier man at Gud er rettferdig. Er noen av oss mennesker så onde at vi lar vår sønn slå i hjel for et eple ? Svensken fant ingen mening i dette. Og så fulgte en flom av spottegloser og eder på vaskeekte svensk som jeg i enkeltheter ikke kan nevne. De fleste i stua hadde samlet seg om oss under samtalen. Men mens banningen fosset fra svenskens munn, trakk de fleste seg tilbake til et annet hjørne i den store røykestove. De kjente mannen og fryktet en eksplosjon.

Svensken og jeg prøvde våre krefter på hver vår måte. Jeg kjente det gjaldt å forsvare sanningen og rettleie denne mannen som var gått vill, koste hva det koste vilde. Han tilstod til slutt at Kristus var det beste menneske som hadde levd på jorden.

«Men inte skal vi darfor gøra honom til en avgud, inte. Ti avgudadyrkan er den største synd som fins, den skal vi allt akta oss før.» Jeg bad om å få slutte dagen

-72-

med bønn. Men da skulde jeg først lese et helt kapitel, var svenskens svar, så vi kunde få en sammenheng av det jeg leste. Jeg fant fram Lukas 15 om den tapte penge, det tapte får og den bortkomne sønn. Jeg bøyde meg og tok til å be. Da spottet svensken og dreiv gjøn og harselas med det jeg hadde lest. Hadde noen hørt at den rikeste kvinne på Skogen stelte til selskap fordi hun hadde funnet igjen en tapt krone, eller at den største gardbrukeren på Skogen innbød Skogens beboere til gjestebud fordi han hadde fått tilbake en tapt sau.

Jeg reiste meg fra bønnen, og gjestene som var kommet til huset, trakk seg tilbake. De fleste hadde fått et alvorlig drag over ansiktet. Hos svensken lå det en flau spott i øyet, han søkte å skjule en viss irritasjon over at han ikke hadde fått det bifall av tilhørerne han var vant til. Men hans holdning for øvrig tydet på at han søkte å legge for dagen at han følte seg som «den stora segerherren» da han forsvant gjennom døra ut i mørket.

Mor i stua hadde vært taus. Da alt var blitt rolig, sa hun :

No er jeg tvungen å gå til bekjennelse. Jeg har vært redd skomakeren. Jeg trudde han var falsk, derfor har jeg satt meg imot at han skulde komme til vårt hus. Men no forstår jeg at det er reine sanninga han farer med».

På Finnskogen fikk jeg noen av mine beste venner. Det er neppe en heim på Skogen som jeg ikke har besøkt. Her har jeg sådd ut mange vitnesbyrd og bønner som jeg håper har båret frukt for evigheten.

Stengt for kommentarer.