fra boken “på heimveg” : syver johansens barndomsår : s. 1 -23 :

Gardsteppa.

På østre siden av Glåma ligger Gardsteppa vakkert til oppunder skogkanten. Der så jeg dagens lys for første gang en kald novemberdag i midten av forrige århundre.

Far min var født på samme stedet, men i ei lita jordhytte, en menneskebolig som delvis var gravd inn i bakken. Her bodde han med mor sin som var av finneslekt.

Da noen beruste ungdommer en gang kom inn i denne jordhytta, så de at den var svart innvendig på grunn av røyken fra det delvis åpne ildstedet. Dette fikk en av disse oppløpne ungdommene til å komme med følgende bevingede utrop : «bekhølet skal denne jordhytta kalles».

Siden måtte min far på folkemunne bære dette smedenavnet. Det grodde slik fast ved hans person at han ikke var kjent under noe annet navn i visse kretser. Jeg fikk den ære å arve navnet etter far, og det skulde også følge meg gjennom lange tider.

Min fars mor var født på svensk side der sjøen Røgden renner ut. Til hun var 8 år gammal kunde hun ikke tale eller forstå noe annet språk enn finsk. Siden lærte hun svensk og kom til Norge som ung og søkte tjeneste i Grue. Her ble hun gjerne kalt Svenske-Britta.

Mine aner i Norge kan jeg lede tilbake til den gamle såkalte Grøset’n, som skal ha vært en stor spilloppmaker (se årbok for Glåmdalen 1943). Han hadde en datter, Olea, mor til Ola Forkerud, som var min bestefar. Gamle Groset’n blir

-8-

således min tippoldefar, og gjennom ham tilhører jeg en av de eldste slekter i Grue.

Da far giftet seg, bygde han ei ny lita stue lenger opp på bakken. Det ble barndomsheimen min. Derfra hadde vi en vid og åpen utsikt over bygda. Og så langt øyet rakk, så stor trudde jeg jorden var. Drømmende stod jeg mange ganger og så mot fjellene på den andre siden av Glåma. Så langt til, tenkte jeg i barnlig fantasi, der gikk himlen ned. Når jeg ble stor, skulde jeg gå dit og ta på himmelkvelvingen med en stokk. Jeg var liten, og verden var liten i mine øyne.

Harde tider.

Far var husmann under garden Gard. En streng kontrakt hadde han skrevet under : Han skulde arbeide på garden når det forlangtes for 8 skilling dagen (27 øre). Vi skulde ellers leve av det vi kunde avle på det vesle hemmet. Skogen stod tett og grådig like inn på oss. Langt inn i jordet grodde småskogen opp. Det ble bare noen få åkerlapper vi orket holde oppe. Sjøl om ikke barneflokken ble av de største, var det likevel mange ganger vanskelig å holde fattigdommen utafor dørsvilla.

Vintrene kunde ofte være av hardeste slaget. Da frøs både kornet og potetene før det ble berget i hus. VI måtte leve vesentlig på velling. Etter beste evne delte vi med hverandre og slikket fatet etterpå. Om våren spedde vi på kosten med furuskatt. Om sommeren åt vi rausyre.

Leiekontrakten far hadde gatt inn på ble likevel ikke strengere enn at han kunde drive som skomaker ved siden av. Han sydde skoene rundt om på gardene og kunde være borte i lengere tid om gangen. Da måtte jeg som den eldste gutten ta de tyngste takene heime. Om vinteren var det veden som måtte hentes fra skogen på draslede.

Jeg drog på vedlass så stjernene spratt fra øynene mine, mye snø og lite mat som det var. Å, hvilket slit. Om våren skulde potetene i jorda uten hest og uten leid mannskap.

-9-

Mors halmhatter.

For å spe på inntektene lærte mor seg å arbeide halmhatter. Med dette hjalp jeg henne. Jeg sprang rundt på gardene og plukket rughalmpiper til hattene. Toppledd, mellomledd og rotledd plukket jeg av. Toppleddhattene som var de fineste, fikk hun 12 skilling for, mellomleddhattene 10 skilling og rotleddhattene som var grovere, 8 skilling.

Rundt om på låvene satt jeg hele dagen, ofte uten mat, og plukket til ryggen ble stiv. Enkelte steder forbarmet de seg over meg og bad meg inn pa garden til et måltid mat. Det verste med halmplukkingen var den grådige loppen som holdt på å ete meg levende opp. Mor ble glad da jeg kom heim om kvelden og så hvor flink jeg hadde vært. Hennes glade ansikt var den beste lønnen for strevet.

I en ulvetid.

Ulven var nærgående i de dagene. Særlig i de kalde vintrene i 60-årene var det alminnelig at den var framme. Den gikk like inn på husene. En natt hadde ulven stått med forlabbene på vinduet til det rommet jeg lå og sov i. I måneskinnet hadde den tittet inn på den vesle gutten som sov så trygt i senga si. Om morgenen fulgte jeg ulvens spor på vegen til skolen. En annen natt hadde 7 ulver vært på gardsplassen hos oss. Vi så sporene deres dagen etter. Beistene hadde så nær gnagd seg inn i fjøset. Også denne gangen fulgte jeg i sporene til ulveflokken på veg til skolen gjennom skogen.

Da jeg en kveld i skumringen stod i vedskjulet og hogg ved, så jeg ulven rett utafor. Den lusket tvers over gardsplassen. Det var den eneste ulven jeg har sett.

Til jordmora.

Søskenflokken auket. Da jeg var blitt ti år gammal, var

-10-

det meg som måtte avgårde og hente jordmora. Mor lå og hadde smerter. Her måtte det handles hurtig. Jeg fikk lånt hest og spente for. Det var en halv mils veg til jordmora pa Mo. Da jeg kom dit, måtte hun først gjøre seg i stand. Med tanke på mor sum lå heime, syntes jeg det varte en hel evighet.

Endelig ble hun ferdig. Det var seint på kvelden. Himlen stod i en mektig illuminasjon ved kornmoen som flammet i nord. Dette synet i den kalde vinterkvelden glemmer jeg aldri. Og heime lå mor.

Da vi vel var framme, var’n Jakob, bror min, alt kommet. Han kunde ikke vente til jordmora kom, han. Vi bie alt 6 brødre og en søster, som var eldst.

På denne tiden bodde vi sammen med en annen familie i det vesle huset. De flyttet seinere til Fjøseteppa i Brandval etter at de hadde fått en datter de kalte Sofie.

Når nøden er størst.

Det hendte ikke sjelden at far lå sjuk. 3 ganger svevde han mellom liv og død i lungebetennelse. En gang lå han med brukket bein, en annen gang med brukket arm. Han led også av hjerteklapp. Da måtte han ligge på stedet han falt. 

Mens far var sjuk, kunne det bli smått stell med det vi skulde leve av. En gang hadde vi vært uten mat i 2 dager. Vi var tatt til på tredje dagen. Tidlig om morgenen, før jeg var stått opp, ble det rusket kraftig i døra. Inn kom tjenestegutten på en herregård. Jeg husker så tydelig han stod i døra og se frem erendet sitt : “Jeg skulle hilse fra frua og spørre om du vilde ta på deg i være hennes skomaker en del år framover. Hvis du kan det og dersom du kan ta betalingen i landprodukter, så vil hun betale på forskudd for flere år. Jeg vil kjøre opp varene med hesten  — og læret med — så kan det ligge her hos deg i disse årene”.

«Jeg er sjuk», sa far.

«Dette er intet som haster. Det dreier seg om en del år. Men betalingen får du med det samme».

-11-

Jeg lå i senga og så og hørte alt sammen.

Da tykte jeg gutten hadde slike pene skaftestøvler på seg. Siden har denne episoden alltid stått så levende for meg når jeg har lest ordet i Bibelen : “Hvor deilig er deres føtter som forkynner fred og et godt budskap». Noen timer etter kom han kjørende med lær og mat av flere slag, mjøl, kjøtt og flesk.

Vi la våre undrende hpder sammen og tenkte på hva det kunde være som gjorda denne frue så snill. Hun var alminnelig kjent som det største troll i bygda. Far trodde hun var kommet i syndeanger og vilde gjøre litt godt for oss fattige. Men det var nok ikke så.

Hun var nylig blitt enke, og det hadde hun ikke så lite skyld i sjøl. Hennes mann hadde vært inkassator og auksjonarius. En kald mann forresten. Han uttalte gjerne at den skjønneste musikk hans ører hørte, var kvinners og barns gråt under tvangsauksjonene når han solgte alt som var i huset.

Stevninger og tvangsauksjoner var nemlig svært alminnelig i de dager. De tok alt. Til og med sengklærne. Etter at presten om søndagen hadde talt evangeliet, stod lensmannen utafor porten og leste i sine papirer om tvangsauksjonene som skulde holdes i bygda. Et trist evangelium for dem det gjaldt. Men loven påbød at disse tingene skulde «kirkebakkleses».  Det var den tids gapestokk.

Men denne mannen som kunde fryde seg over disse sakene, hadde sin Xantippe.

Han skulde en kveld ut i selskap. Det var kalde vinteren. Før han gikk fikk han ordre av sin bestemte hustru : Hvis han ikke var heime på klokkeslettet, fant han døra låst. Det verste hendte… Han kom heim berust, Døra var Iåst. I den kalde vinternatta sovnet han ute på verandaen, våknet og frøs og fikk sterk lungebetennelse med det samme. Bare noen dager etter døde han.

No hadde bladet vendt seg. Det stod dårlig til med regnskaperne. Frua ventet at øvrigheten skulde komme og holde eksekusjon i alt som var etter ham. Listig som hun var, sikret hun seg i tide skotøy for en del år framover, sendte

-12-

læret til skomakeren og betalte mens hun hadde noe å betale med. På denne måten kom «ravnen» med mat til de fattige.

På fattigkommisjonen.

Men det hendte ikke bestandig at ravnen kom med mat når far var sjuk. Det hendte også at vi måtte gå til fattig kommisjonen på kommunelokalet ved Kirkenær. Dit måtte jeg gå en gang som gutt mens far var sjuk.

Der var mange fattige samlet. De var delt i roder med hver sin rodeforstander. Rode for rode ble ropt inn. Langt ut på ettermiddagen ble den roden jeg tilhørte, kalt inn. Alle ble krysseksaminert, og alle fikk lærdommer om hvordan de skulde greie seg uten å legge seg inn på fattigkommisjonen. En gammal mann fikk den lærdommen at han skulde gjøre sopelimer og selge.

«Je eier itte ei eineste bjørk», sa han klagende, «je har noen lauvkjerr, men tar je dom så dør sauene mine». Han fikk litt.

Så kom a Stina. Hun hadde ei korg med feslinger på ryggen. Over korga var det bundet et klede. Hun var kjent av alle, alminnelig kalt «Svenske-Stina» eller «Gælen-Stina». Gal var hun ikke, men hun var i det lykkelige hjørne at hun kunde gjøre spøk og moro av alt, sjøl det verste.

«Nei, der kommer Stina», sa ordføreren i kommisjonen. «Hva har du i korga di da, Stina ?» Han var utsøkt elskverdig.

«En tröskareonge», sa hun.

«En tröskareonge ? Hva er det ?» Ordføreren var et stort spørsmålstegn.

«Jo, se her, detta er tittskåpet mitt», sa hun strålende og synte fram korga. «Ska ni titta på ? en tröskareonge — en vakker gossa. Jo, ser ni, jag kom hit til landet, forstås, och søkte tjänst på en herrgård, och der var också en tröskare, en norrmann, forstås, och tröskaren och jag vart venner, altför goda venner forresten. Och så gick det så

-13-

at jag fick denna gossen med honom. Och tröskaren forsvann. Jag vet inte vart han tok vägen. Och sa får jag ga her med tröskareongen. Jag er hans mor, och jag kan inte springa ifrån honom».

«Ja, og hva vil du da, Stina ?»

«Jag vil ha litt hjalp til mat».

«Du er så kjekk en kvinne, Stina, du greier deg nok når du ikke har flere enn den ene».

«Å, e det det som e felet med mei att jag har för litet, da skal det nog allt bli flera, hei finns flera norrmänn som står til tjänst». Dermed gjorde hun som hun vilde gå.

«Nei, vent litt, Stina», ropte ordføreren etter henne, «om du får litt penger no med det samme, går du da ?»

«Om jag går när jag får pengar, ja, jag skal springa med».

Kommisjonens medlemmer la sammen penger og gav henne. Hun fikk handa full med halvdalerstykker. Da sprang Stina så korga på ryggen guvset opp og ned.

«Å takk, å takk, å takk», sa Stina inntil hun nådde døra. Da lo de ellers så alvorlige herrer i kommisjonen.

Så kom turen til meg. Jeg bad om å få litt. De spurte hvordan det var heime. Jeg forklarte at far var sjuk. De spurte på kryss og tvers om sjukdommen.

«Ligger han da», spurte de endelig til slutt.

«Om natta så», svarte jeg.

De ble med ett alvorlige og stramme i ansiktet. Så kom en stor mann, tok meg hardt i armen og fulgte meg over golvet til døra.

«Du får gå heim», sa han.

«Får jeg itte noe, da ?» spurte jeg.

«Nei».

Med det måtte jeg gå. Jeg gikk hele vegen heim og grunnet på hva jeg kunde ha gjort eller sagt som var galt. Min arme krok. Hva skulde de si heime når jeg ikke hadde noe med meg.

-14-

En tid etter kom fattigforstanderen opp til far med litt hjelp. Han fikk anvisning på en kvartel havrekorn som skulde hentes på en gard en mil fra heimen var. Far spurte hvorfor ikke jeg fikk anvisningen.

«Vi måtte kaste ham ut. Han var grov i munnen», var svaret.

Jeg kom litt seinere til fattigforstanderens heim. Der spiste tjenestefolket middag i kjøkkenet, mens sjølfolket spiste i kammerset innafor. Døra dit inn stod på gløtt. I kjøkkenet spiste alle av det samme, store trauget. Det var suppe, som var i stadig opprør. De sloss alle med skjeene sine for å finne en ert eller en kjøttbit på bunnen. Tjenestegjenta og tjenestegutten holdt et stadig kjeik og kjekl med hverandre. Gutten gav henne ymse spørsmål. Til alt svarte hun det samme : «Om natta så».

Da gikk det opp et lys for meg i min vesle hjerne. Gåten fra Fattigkommisjonen løste seg. Der hadde de trudd at jeg vilde kjekle med dem slik som denne gjenta gjorde med gutten sin.

Hos skolemesteren.

På skolen gikk jeg to dager i uken. Om vinteren måtte jeg gå heimefra lenge før det ble lyst. Vegen gikk gjennom skogen, og det hendte som før nevnt, at jeg fulgte i sporet etter ulvene.

Det første jeg oppdaget på skolen var at jeg hadde sa vanskelig for å lære. Jeg tok til å frykte for at jeg aldri kom til å lære noe. Mor hjalp meg litt. Hun var snill og god og forsøkte så godt hun kunde å forklare med sine egne ord hva alt betydde. Språket voldte oss store vansker. Det var slik stor skilnad mellom talespråket og det dansk-norske skriftspråket.

Om våren fikk vi en ukes potetferie. Far var borte på bygda og arbeidet. Jeg måtte derfor gjøre våronnarbeidet

-15-

aleine. Brødrene mine var enno for små til å være med og hjelpe. Gjødsla trillet jeg ut på ei trillebår, og måkte med en trespade. Med en sløv hakke grov jeg opp fure for fure i potetlandet, strødde gjødsla i, satte potetene og grov over igjen. Det var tungt for den vesle karen, og en gang imellom måtte jeg legge meg flat på bakken og hvile. Da uken var gått, var ingen lekser lært. Kunde jeg vel orke med det også ?

«Hva har du gjort når du ikke har lært leksa di», sa læreren morsk i stemmen da jeg kom på skolen igjen.

«Jeg har satt poteter», svarte jeg.

«Hvor mye har du satt ?»

«Seks skjepper».

«Har du holdt på med det hele uken ?»

«Ja», svarte jeg.

Da kom han bort til meg, tok en del hår ved øret mitt og kjervet det rundt pekefingeren og løftet opp. Au, au, så vondt det gjorde.

«Vil du la være å lyve», sa han og strammet taket i håret

«Je ljuger itte», sa jeg og bet tennene sammen.

«Vil du påstå at du har holdt på hele uken med å sette seks skjepper poteter ?» Han rykket til så det sved i hår- rota.

«Ja», kom det temmelig ynkelig fra meg.

«Jeg satte to tønner poteter», fortsatte skolemesteren, «og det satte vi på to timer», her var ikke flere vitner behov.

«Men je kunde itte gjøra det fortere», fikk jeg stammet fram under gråten som kom. Da slapp han tvert. Muligens gikk det opp for ham at jeg ikke hadde pløyd dem ned med hest og mannskap som han.

Det var særlig religionsundervisningen det ble lagt brett på. Jeg kunde nesten ikke regne eller skrive da jeg gikk ut av skolen. Noen historiske eller geografiske kunnskaper fikk vi heller ikke stort av. Men far og mor var enige om at det var godt nok det vi lærte. Visste jeg bare hvordan

-16-

jeg skulde gjete kuene og sauene mellom åkerlappene der heime, var det unødvendig å vite hvor andre land og byer lå. Og kunde jeg bare regne sammen de penger jeg skulde tjene ved skomakeriet, så var det overflødig å kunne de andre regneartene. Det var deres syn på saken. Skolen var dertil stor med mange barn og bare en lærer. Han sulla og drakk litt, og sov gjorde han iblant.

Gode mennesker.

Vonde og gode mennesker blir det stor skilnad på i vanskelige tider. Jeg traff på noen gode. Fru stortingsmann Schulze var en av de snille. Fru sakfører Andersen var den snilleste av dem alle. Schulze bodde på Møystad. Han var dikter og stortingsmann. Sakfører Andersen bodde på Møllerud ved Tjura. Han ble siden sorenskriver i Vinger og Odalen.

Jeg ble bedt til Møllerud på middag hver dag jeg hadde vært på skolen. Fru Andersen hadde stor interesse av å snakke med meg og spurte meg ut om alle verdens ting. Antagelig var jeg en raring og svarte litt pussig og originalt.

På Møllerud satte de fram god mat. Der hadde de mange kuer, og iblant kom digre traug med deilig tjukk mjølk på bordet. Men jeg torde ikke forsyne meg slik jeg gjerne vilde. Mor hadde nemlig sagt bestemt fra at jeg måtte spise pent.

«Er det synd å ta mye mjølk på skjeen», hadde jeg spurt mor en dag.

«Ja, det er synd å være hundskelig, gutten min», sa hun, «du får tygge i deg brød». Og hos sakfører Andersen torde jeg ikke spise anderledes enn som mor hadde lært meg heime. Derfor gikk det smått med meg og det digre mjølkefatet. Jeg tok bare litt på skjespissen. Både frua og husjomfrua forsøkte å lære meg. De holdt i handa mi og tok skjeen full. Men jeg tømte det ut igjen. Det som var synd skulde ingen få meg til å gjøre. Men det hadde jeg ikke frimodighet til å si.

-17-

På fiske og trostefangst.

Jeg begynte tidlig å dra ut på sjøene for å fiske. Det gjaldt jo å skaffe mat til huset. Fisking ble mest en lidenskap hos meg som har fulgt meg like opp i de grå år. Jeg drog heimefra tidlig om morgenen og kjente meg fri og frank mens jeg løp langs sjøene gjennom skogen til fiskeplassene. Det var en herlig avveksling i hverdagens slit.

Johannes, bror min, fulgte med fra han var liten. Vi to var forøvrig meget forskjellige. Jeg var en skravlekopp som pratet i veg om alt med alle. Han var mer taus og innesluttet Men vi var de beste venner og kom alltid godt overens.

Trostefangsten om høsten hørte også til mine kjæreste gjøremål. Jeg ble den ivrigste trostefanger. Sjøl laget jeg doner (snarer) og fanget den i. Fangsten solgte jeg til min venn, sakfører Andersen. 2 skilling for de små og 3 for de store.

Johannes var med meg en dag ute i skogen. Det var forresten ikke så langt fra jordet vårt. Der kom vi over en gammal fuglestokk. Den gildret jeg opp (satte den slik den skulde være). Et stykke lenger borte fant vi et taggelsnare (storfuglesnare). Det var festet i den ene enden om en pinne som var en meter lang. Det skulde vi også sette opp, så fikk vi et hver, Johannes og jeg.

«Det snaret skal være mitt», sa Johannes og var glad.

Vi fant en veg i nærheten av ei furu. Ved foten av furua hadde fuglen vært og badet i mokkelen. Der satte vi snaret så godt vi kunde og stengte på begge sider så fuglen ikke skulde gå utenom.

Imidlertid glemte vi disse tingene med det første. Og heime hendte en katastrofe. Johannes hadde vært så uheldig å slå i sund ei vindusrute. Den kostet 12 skilling, som var store penger på den tid. Han fikk stadig den trøst at når far kom heim lørdag, skulde han få sin bekomst for ruta.

-18-

Han led i de dagene. Av og til var han borte og så på den knuste ruta og satte stykkene sammen slik de skulde være, men det ramlet sammen, og tårene rant.

Lørdag formiddag fikk jeg plutselig det innfall å gå til skogen og se etter fuglestokken. Storfuglsnaret trudde jeg ikke stort på. Stokken fant jeg slik jeg hadde gildret den opp. Ingen fangst. Jeg gikk også om snaret skjønt jeg ingen fangst ventet å få der heller. Der fant jeg at snaret og kjeppen det satt på, var borte. Jeg så det var blitt sparket atskillig rundt om, avrevne fuglefjær var der også. Jeg gikk og så meg omkring en stund. Dette var litt merkelig. Plutselig fikk jeg se noe brunt under ei gran med tette kvister, og da jeg fikk viklet dem vekk, lå en stor, pen årfugl der med snaret om halsen. Den hadde viklet seg fast i kvistene og var død. Jeg kom til å tenke på Johannes og den nød han var i.

Da jeg kom heim med fuglen, og Johannes så meg. sa han snøgt :

«Var det i snaret mitt ?»

«Var det i snaret hans Johannes, så ljuger du itte», sa min litt eldre søster veslevoksen.

Men så glad Johannes ble, han kunde mest ikke styre seg. Mor kom heim, og Johannes fikk springe til sakfører Andersen med fuglen. Det ble 12 skilling, akkurat det ruta kostet

Julebokk.

I julehelgene hadde vi den største moro av å gå «julebokk». Vi kledde oss ut i de merkeligste kostymer, og det kunde være en ganske stor guttebande som drog avsted fra hus til hus. Enkelte steder ble vi godt mottatt. Da kunde det vanke et eller annet traktement. Ellers kunde vi også bli mottatt med både skjenn og spenn. Men alt tok vi med godt humør. Jo verre det gikk, dess mer brølte vi etterpå.

Da vi en gang kom skrålende og støyende til et hus, møt-

-19-

te vi mannen sjøl i dora. Han spurte idet han slo ut med armene og var morsk :

«Håkke medotister e dettane ?»

Det var et underlig ord jeg for første gang hørte i mitt liv. Det var ikke så underlig at jeg etter denne hendinga trudde at «medotist» og «julebokk» var det samme.

Den religiøse oppdragelse.

I heimen fikk vi en streng religiøs oppdragelse. Sjølve grunnlærdommen var denne : Alle snille kommer til Vår Herre, alle de leie kommer til den stygge mannen.

Jeg var livende redd for å gjøre det som ble stemplet for synd. Var det noe mor ikke likte vi skulde gjøre, kunde hun bare si at det var synd, og da trengtes ingen annen tukt til meg. Da vi en gang hadde spist heime, skulde jeg takke Gud for maten : «I Jesu navn så har jeg ett, av Herrens gaver er jeg mett.. Nei, mor, je e itte mett». Jeg trudde sikkert det var synd å si at jeg var mett når jeg ikke var det. «Du får få litt til da, gutten min», sa mor.

Det store ansvar jeg som den eldste gutten hadde, ble stadig innprentet : Jeg skulde passe de mindre, stelle godt om dem og hjelpe til med det forefallende arbeid heime.

Helligmøtene.

Noe av det første jeg husker fra min barndom var de kristelige møter. De kaltes «helligmøtene», og de som gikk dit kaltes «lesere». Far ble en av dem.

De som holdt disse møtene den gang var tre brødre. Hans, Ole og Brynhild Kasa, alminnelig kalt «Kasa-guttene». De var fra et sted i Smålenene. Det fulgte vekkelse med dem og mange ble grepet.

Jeg var ikke mere enn tre år da jeg ble tatt med til disse møtene. Under et møte på Våler satt jeg på mors arm. Det var tett med folk. Så kom denne svartskjeggete Kasagutten forbi. I farten trudde jeg det var far, slengte armen om

-20-

halsen hans og kysset ham. Jeg ble skamfull da jeg oppdaget at jeg hadde tatt feil. Under talen husker jeg han nevnte denne episoden og sa :

«Gutten gjorde meg skamfull, for jeg er ikke så glad i min himmelske far som han er i sin jordiske».

Siden var jeg med på mange av helligmøtene. Jeg ble glad i disse «guttene». Og det som hørte Guds rike til, ble min største interesse. Synden var jeg redd. Jesus elsket jeg over alt. Det syntes jeg alle måtte gjøre.

Det var stadig mye folk på disse møtene som ble holdt i husene. Gjennom stor kamp ble mange omvendt. En sang som stadig ble sunget, var denne :

Ingen vinner fram til den evige ro som seg ei veldig framtrenger.

Sjelen må utstå en kamp for den tro hvorav vår salighet henger

Jeg spurte ikke mye om det som foregikk på møtene, men tenkte så mye mer. Jeg grunnet på hvorfor predikantene skulde svaie att og fram mens de talte. Det samme gjorde forresten de fleste i forsamlingen under den monotone og slepende sang. Jeg grunnet også på hvorfor de som bad skulde se rett opp i taket. Jeg kom til det resultat at det måtte være fordi Gud var i Himlen, og så vendte de seg til ham. Knelte gjorde de aldri. Men hvorfor de vrengte øynene slik at jeg så bare sjølve kviten i dem, fant jeg ingen løsning på. De som prekte, gjorde det med kraftig røst, stundom skar det som kniver gjennom forsamlingen. Det ble hamret løs på syndelivet i alle dets former.

Ilden slokner.

Men så slakket frammøtet av. Den brennende interessen kjølnet. De ildfulle predikanter reiste sin veg for denne gangen for kanskje siden en gang å komme tilbake.

Det var uhyggelig da vekkelsen gikk over og ebbet ut.

-21-

Bare bekjennelsens tynne, men harde skall ble igjen. Husandakten holdtes vedlike søndag formiddag. Den bestod i å synge en lang, trøttende salme og lese en avhandling pi en sju-åtte blad i en postille. Ingen fri bønn. Ikke noe liv. Det hele ble kjedelig og drepende. Ingen oppmuntring for ungdommen. Det ble en plikt. Gudfryktighets skinn, men ingen kraft.

Min far var forøvrig flink til å lese. Han likte godt svensk. Han hadde samlet flere årganger av det svenske tidsskrift «Pietisten», som var redigert av Rosenius, den betydeligste åndelige leder av det evangeliske arbeid i Sverige på den tid. At Rosenius var hjulpet fram til et sant evangelisk liv i Gud ved metodistpresten Scott, hadde far sjølsagt ingen greie på. Disse tidsskriftene hadde han bundet inn. Det var verdifulle saker. Han hadde også ei bok, husker jeg. om eller av John Asworth, visstnok ei engelsk bok oversatt av pastor Storjohan.

Brennevinet.

Alle mente det var fullt lovlig å drikke brennevin bare en ikke ble full. Brennevinet bruktes ved alle tilhøve.

Jeg husker et tilfelle fra jeg var smågutt. Ut på natta ble vi oppskremt av et stygt vræl. I vegen like utafor heimen vår drog en flokk beruste forbi. De skrålte og sang :

Og vil du være glad. da må du drikke, ti vinen slokker alle sorger ned.

Å leve uten vin det duger ikke, jeg til min grav tar flaska med.

«Nå fist går dom hem frå barsølet», sa mor, «det var barsøl hos’n Per i går, de hadde den ingste til kristnings».

Det var den naturligste sak for henne at de drakk og sang når de hadde kristnet et barn.

Så kom far heim en dag seint på ettermiddagen. Da han kom inn på kjøkkenet, visste han ikke hvor maten han

-22-

hadde kjøpt på butikken, var blitt av. Han spurte en svensk gesell han hadde med seg.

«Pillerud-sogane (sauene) åt upp det på vågen”, kunde han fortelle.

No merket jeg at far var full. Det var første gangen etter vekkelsen. Det seig ei usigelig uhyggeskjensle inn over meg. Jeg gikk inn og kastet meg over senga og storgråt

Åndelig krise.

Mot den tid vekkelsen for alvor ebbet ut, og det åndelige liv ble avsvidd, var jeg omlag 12—13 år.

Da kom jeg inn i en alvorlig åndelig krise. Det gikk opp for meg at jeg mer og mer gled bort fra Gud og ikke lenger var skikket for himlen. På den tid var jeg også mye sjukelig. Jeg ble redd Gud, redd for å dø og møte Ham.

Jeg tok til å tru at dommedag snart vilde komme. Om nettene drømte jeg uhyggelige drømmer om den framstormende vredens dag. Jeg så i det fjerne at det alt brente en veldig ild i avkrokene. Snart vilde den ødeleggende ilden komme hit. Jeg våknet i angst og leste utenatlærte bønner i fortvilelse. Jeg frestet på min måte å bli en rett kristen, men jeg var aleine og fikk det ikke til. Om David hadde jeg lest et sted at han drakk sin gråt dag og natt. Jeg forsøkte å gråte. Men øynene var tørre og brennende. Det sved. Det var ingen å snakke med om min åndelige tilstand. Og ingen spurte etter min sjel.

Så la forherdelsens kulde seg om mitt hjerte etterhvert. Synden og verden fanget meg mer og mer inn, og snarestrikken snørte seg om meg.

– les neste avsnitt her :

Stengt for kommentarer.