fra boken “på heimveg” : syver johansen i oslo og hans omvendelse : s. 31 – 49:

 

– les bokens innledning her :

-31-32-33-

 

 

I byen.

En vakker vårmorgen 1877 drog jeg avsted fra Gardsteppa. Jeg hadde en liten bylt med meg med det mest nødvendige i.

Ellers var det en fattig skomakersvenn som den dagen satte kursen mot den store byen for å søke lykken. Det var med blandede følelser jeg drog heimefra. Mor var engstelig for gutten sin og så langt etter meg da jeg gikk. Hvordan skulde det gå en slik vill krabat. Jeg snudde meg et par ganger og vinket til henno. Da så jeg hun skar i å gråte og tok forkleet opp til  ansiktet. Da snudde jeg meg ikke mer.

Jeg krysset Glåma og gikk på vestre siden ned over mot Kongsvinger. Solørbanen var enno ikke bygd. Endelig så jeg Kongsvingerfestningen langt borte. Den lå mektig og ruvende oppe på høgda for å ta i mot svensken med kuler og krutt om han skulde komme som uvenn. Jeg følte meg som et lite usselt menneskekryp etter hvert som jeg kom nærmere inn under de høge murene.

Del første jeg heftet meg ved i Kongsvinger var ei stor branntomt foran kirken, der mlddelskolen no ligger. Svarte, forkola stubber stakk opp hist og her.

Slik blir det visst, der vekkelsene blir avsvidd.

To ting hadde jeg bestemt meg for for treinet (toget) førte meg fram til tigerstaden : Jeg skulde vokte meg for metodister og falne kvinner. Jeg hadde hørt rykte om hvordan folk vanskelig kunde komme inn på metodistmøtene

-34-

uten å bli vakt og omvendt. Men slikt vilde jeg ikke vite noe av. De tunge, mørke, religiøse barndomsopplevelsene stod for meg med gru. Men på den andre siden vilde jeg heller ikke falle så djupt at jeg slo meg i lag med falne kvinner.

Jeg fikk bo hos en halvbror av meg nede i Pipervika. Første dagen jeg var der, bad han meg om å gå rett over gata og kjøpe en flaske øl. Jeg sprang ut med en tomflaske i handa.

«Nei, men kjære, er du også i byen ?»

Jeg snudde meg og så ei fin dame som ropte etter meg fra et vindu. Hun fortsatte med lekker stemme :

«No er det lenge siden jeg hørte noe fra heimtraktene mine. Hvordan står det til der no ? Nei, kom inn, så jeg får snakke litt med deg».

«Jeg skal komme inn seinere», sa jeg, jeg syntes ikke jeg var sånn kledd at jeg kunde gå inn til henne med det samme. «Jeg skal først bort og kjøpe ei flaske øl for broren min».

«Det kan du få her», svarte hun.

Dette studerte jeg litt på. Da jeg kom tilbake fra ølbutikken, fortalte jeg min bror det hele.

«Hun kjente meg fra heimtrakten», sa jeg.

«Dom kjenner alle, dom», sa han barskt, «det var en av horene».

Det kvakk i meg. Det hadde jeg aldri tenkt at de var så fine. Siden var det minst ei natt hver uke at jeg ikke fikk sove for deres skyld. De hadde en dansesal ved siden av sovekammerset mitt. Og gjennom den tynne veggen veltet danselarmen inn til meg og holdt meg våken. Det var et makelaust leven de kunde holde derinne. Og tre slike hus var det i nærheten.

Det var en tung tid i byen da jeg gikk rundt fra sted til sted og søkte arbeid uten å kunne få noe. Jeg fikk arbeid litt her og litt der. Og så søkte jeg å more meg best jeg

-35-

kunde. Jeg ble gal etter å danse. Knutsen-salen ved Vaterlandsbrua ble mitt faste tilholdssted. Der kostet det 10 øre å gå ut på dansegolvet.

Møte med Gud.

En dag fikk jeg høre at Johan Syversen hadde skomakerforretning på Rodeløkka. Jeg kjente ham fra besøk i heimtrakten min. Kona hans var fra nabolaget. Hos ham fikk jeg arbeid til min store glede. På verkstedet var det omlag 8 arbeidere fra før.

Til min store skuffelse oppdaget jeg at Syversen og kona var blitt frelst og var — metodister, dem jeg skulde vokte meg vel for å komme i samband med. Men no hadde jeg strevd slik mod å få fast arbeid, og derfor ble jeg hos disse folkene og bodde hos dem. slik det var alminnelig brukt den tiden.

I denne heimen hadde jeg høve til å legge merke til metodistenes hverdagslige liv. Der vanket det også mange av samme sorten. Jeg kunde ikke nekte for at det var mye som tiltalte meg ved deres mate å være på. Religionen var ikke unaturlig for dem. De kunde snakke naturlig om åndelige ting, som vi andre snakket om sko, støvler og penger.

Jeg ble bedt til møtene, men holdt meg sjølsagt så langt unna jeg bare kunde, for her gjaldt det å være på vakt. De hadde også noe de kalte klassemøter, og disse begynte mesteren å ha heime hos seg. Da gikk jeg helst ut og fant vegen til Knutsen-salen. Men det kunde også hende at jeg satt på sengekanten inne i kammerset mitt og hørte på med et halvt øre. På disse møtene sang de mye. Jeg merket snart en helt annen makt i sangen enn den jeg var vant til fra møtene heime. Sangen lød frisk og glad. De avla korte vitnesbyrd og fortalte hvordan de var blitt omvendt og hvordan de hadde det i sitt åndelige liv. Klasselederen kunde enkelte ganger oppfordre noen til å uttale seg. Mens de bad. bøyde de bestandig kne.

-36-

En kveld var tre klasser samlet. Ole Kristensen fra Verkensgrenda i Odalen var leder (han var no i Oslo på den Teologiske skole og ble siden sendt til Utah i Amerika som prest). Jeg satt på sengekanten som vanlig i hverdagsklærne. Mens jeg satt der under møtet, opplevde jeg noe som jeg før en gang hadde opplevd mens jeg holdt på å drukne. Jeg så hele min fortid som i et panorama. Jeg ble forferdet. Rystet. Det tok til å skake i meg, og jeg for på dør med et brak. Idet jeg løp ut, hørte jeg Kristensen ropte etter meg :

«Finn deg et ensomt sted og be til Gud».

Det gjorde jeg mekanisk, bøyde mine kne for første gang i mitt liv og bad til Gud for fullt alvor med egne ord. «Herre, vis meg min synd, så jeg får gå igjennom en sann omvendelse».

Jeg trudde det skulde noe alvorlig til. I stedet for å få se min synd, som jeg trudde, reiste jeg meg opp og var lykkelig. Jeg tenkte : Var det så lett å bli forlikt med Gud ? Den kvelden la jeg meg lykkelig. Da jeg våknet, kjente jeg etter om jeg hadde mistet det, men jeg var lykkelig.

Ingen kjente noe til min opplevelse. Kameratene på verkstedet skjønte det var et eller annet med meg. Jeg hadde litt tungt arbeid akkurat da, men det gikk så lett. «Se Johansen no», sa en gammal metodist som arbeidet på verkstedet, «hva er det som har foregått med ham ?» Men å si det hadde jeg ingen frimodighet til.

Denne min første glede varte til ut på ettermiddagen. Da kom jeg til å banne. I mitt ugudelige liv hadde jeg vendt meg til å banne for nesten hvert ord jeg sa, og no kom det uforvarende. Sjelefienden var straks på pletten. Det ringte i ørene mine : No er det forbi, no er det slutt. Du har syndet mot den Hellige ånd og navnet ditt er strøket ut av livsens bok. Det nytter ikke for deg å be mer.

«Om I ber meget, så hører jeg ikke, sier Herren». Dette ordet stod stadig for meg. Og dette : «Gud hører ikke syndere, men om noen er gudfryktig og gjør hans vilje, dem hører han».

-37-

Jeg forsøkte da å bli gudfryktig så Gud kunde høre meg. Men det ble heller verre. Jeg ble så redd Gud at jeg torde ikke be.

I ti dager gikk jeg i vånde og smerte etter at jeg første gangen hadde bedt til Gud. No fikk jeg kjenne min synd, som jeg hadde bedt om.

Det var søndag. Om formiddagen var jeg i Metodistkirken på Grünerløkka. Alt jeg hørte fordømte meg. Jeg gikk også på ettermiddagsmøtet, men det skulde bli siste gang hvis det ikke skjedde en forandring. Før jeg gikk, bad jeg til Gud :

«Finnes det redning for meg, så la meg få den i dag. Hvis ikke, forstår jeg at jeg er forkastet for evig».

Prekenen vi fikk høre av pastor Karl Wahlstrøm var god, men alt fordømte meg. Det var avslutningsbønnen igjen. Presten gikk ned i alterringen og bad forsamlingen være oppmerksom. «Vi har kjempet en hel time i bønn for møtet inne i sakristiet. Vi har bedt om at en sjel måtte bli frelst i dag. Og vi har fått forvissningen derom».

Kirken var full av folk. De fleste bøyde sine kne, og jeg bøyde mine med langt nede ved utgangsdøra. Hadde noen bedt meg om å gå fram til alteret, hadde jeg gjort det. Men det var ingen framkalling på det møtet. Presten bad :

«Løs en synder i dag».

Da talte jeg til Gud :

«Herre, hør dem, jeg er så stygg, meg kan du ikke høre, men frels meg for deres skyld som ber».

Jeg vet ikke om det var galt å be slik, men Gud tok det iallfall ikke ille opp. For i det samme jeg hadde bedt, var det som himlen åpnet seg over meg. Jeg så Jesus, min Frelser. Og jeg hørte en røst som sa :

«Om noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder».

Jeg reiste meg fra bønnestunden og var lykkelig. Snaren

-38-

var sønder, og Syver var fri. Halleluja. Jeg var overveldet, jeg kunde vanskelig styre meg. Men alt dette var mellom Gud og meg. Ingen var vár dette. Jeg gikk ut på gata, men våget ikke å gå heim med det samme.

Thv. Meyersgata gikk jeg i stedet opp og ned med stadig skrik i mitt indre : Herre ta aldri din Helligånd fra meg. Jeg visste ikke den gang at det ordet stod i Bibelen. Ut på natta da alt var stille, smøg jeg meg heim. Jeg hadde det godt hele natta og siden med. For alt i verden vilde jeg ikke gjøre noe som kunde fornærme Gud.

Jeg bekjente meg ikke som en kristen for noe menneske før på neste klassemøte om onsdagen. Der var det samlet omlag 12 stykker. Denne gangen satt jeg ikke i hverdagsklærne på sengekanten i kammerset, jeg hadde kledd meg i søndagsklærne og møtte med de andre inne i stua. Det kan nok hende de undret seg litt over dette. Og var spent.

Alle vitnet eller bad. Gamle Johansen, min arbeidskamerat, var leder denne gangen. Da alle hadde vitnet, sa han til meg :

«Har ikke du også et ord å si ?»

Det kom så faderlig, så mildt og lunt, han hadde glimt av et smil i øyekroken. Neppe trudde han jeg hadde noe å si. Men jeg reiste meg og sa noe om at Gud også i min sjel hadde tent et lite lys. Det var ikke mange ordene jeg fikk stammet fram, men i det samme jeg satte meg, stemte de i alle som en med en veldig kraft og åndsfylde :

Ja, i Himmerike er det fryd i dag, den forlorne sønn kom atter hjem.

Englerøster hever seg med frydesang, og det hele hus ble glad med dem.

Pris og ære være ham, vår Gud….

Jeg kjente en hellig ild gjennomstrømme meg. Det var som jeg alt hadde satt ene foten innafor himmelporten.

Der

-39-

var makt i Metodistenes sang. Det var en sangens ånd jeg aldri før hadde møtt.

Dagen etter var jeg på møte på Grünerløkka igjen. Pastor Martin Hansen talte alvorlig til de nyfrelste. Han talte om Abraham som ofret Isak, sin kjære sønn. Appellen lød kraftig og inntrengende til hver enkelt av oss : Du har en Isak som må ofres. Du vet sjøl hva det er. Jeg stilte spørsmålet til meg sjøl.

«Det er tobakken» .

Det lød tydelig som om en skulde ha talt det til meg. Det kom sterkere : «Du må ofre tobakken».

Jeg fattet dette vedtak : Den skulde ofres.

Med dette forsett gikk jeg fra møtet og stakk i forbifarten innom et «grønt malmhus». Da jeg kom ut derfra, oppdaget jeg en svær røyksky omkring meg. Det var pipa mi det dampet av. At jeg hadde tent på den, kunde jeg ikke huske. Jeg ble rent felen. Var vanens makt så sterk ? Det oppstod en kamp. Helt opp under Tøyenhagen gikk jeg for meg sjøl. Der kasta jeg pipa og har aldri tatt den igjen.

I blandet selskap.

Det ble lykkelige dager framover. Men kampen for å bevare det jeg hadde fått, kunde også bli stor. På verkstedet kom alle slags mennesker, både drankere og spottere. Omframt dette kom det arbeidere dit med høyst ulik religiøs oppfatning.

Amundsen, en svær trønder, var mormon. Mormonernes prest bodde ved siden av verkstedet, det var bare en tynn vegg imellom. Min seng stod også ved siden av verkstedet. Da de andre arbeidere var gått, fant Amundsen det høvelig å diskutere religion mod meg. En kveld ble vi litt høgrøstet begge to. Mormonpresten hørte det og kom inn. Han spurte hvordan Amundsen egentlig kunde klare seg her på verkstedet med alle sammen.

-40-

«Å jo», sa han,  «men han derran er den verste». Han pekte på meg.

Jeg ble litt arg over dette. Men presten tok det rolig. Han sa han var kommet for å hjelpe meg. Han hadde lagt merke til meg og forstod at jeg ikke var verre eller mer hard enn at jeg stod til å bli frelst.

«Jeg er frelst», sa jeg. Men da bare lo han.

«Du må fodes på ny».

«Jeg er født på ny», holdt jeg fram.

«Det er bare illusjon, det», forklarte mormonpresten. «Gud kan ikke føde deg anderledes på ny enn han har sagt». Og så tok han til å legge ut om hva Gud hadde sagt. Jeg måtte fødes på ny i vann og den Hellige ånd.

«Og det er dåpsvannet, det», sa han.

«Jeg er døpt også», svarte jeg.

Da hånlo han. «Det du kaller dåp, har ikke mer med dåp å gjøre enn det barna leker. Du må døpes av den rette mann som Gud har utvalgt til det, og på den rette måten».

«Hvem er den rette mann», spurte jeg, «er det en mormonprest ?»

«Det finnes ikke noe som heter «mormon», sa han strengt, «men det finnes en menighet som heter «Jesu Kristi samfunn».

Da det gikk opp for dem at de ikke kom noen veg med meg, ble de grove mot meg. Amundsen pådiktet meg en del stygge ting. Og mitt fordums sinne tok til å bryte seg veg fra djupet. Det ene ordet tok det andre til jeg reiste meg fra senga, som jeg hadde sittet i under samtalen, åpnet døren for dem og bad dem pakke seg ut. De forsvant temmelig seierstolte med et kalt flir om munnen.

«Jo, vi kan se du er frelst og født på ny», hørte jeg før jeg smelte døren i etter dem.

Det kokte i meg. Jeg kjente no at freden med Gud hadde jeg tapt. Det ble klart for meg at jeg hadde opptrådt ubehersket, og dette brakte meg inn i en liknende stilling

-41-

som jeg hadde vært i for en tid siden da jeg bannet. I denne tilstand torde jeg ikke legge meg til kvile. Jeg kunde det heller ikke. Det var noe i meg som forbød det.

Senga ble bønnealteret mitt. Jeg bad og gråt, jeg stod på knærne til de ble såre, gråt og bad, bad og gråt. Å. jeg elendige menneske. Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme. Det vonde jeg ikke vil, tar makten over meg.

Til slutt ble jeg liggende stille, sønderknust, oppgitt. Med ett merket jeg at værelset ble fylt med et klart lys. Senga — bønnealteret — stod i lys lue. Ilden gikk tvers gjennom meg. Fra den hellige flamme kom det fram et eneste ord : Kjærlighet.

Du skal elske Gud. Du skal elske din neste. En varm strøm fylte hjertet og seig langsomt gjennom meg. «Du skal» ble til «jeg vil». Det hele smeltet sammen i min sjel.

Jeg reiste meg og kjente meg lykkelig. Jeg ble fylt med en lengsel etter å møte Amundsen igjen, da skulde jeg vise ham at jeg ikke var sint lenger. Den natta fikk sinnet mitt knekken.

Syversen hadde et godt verksted. Tallet på arbeiderne vokste. Jeg ble tilskjærer og fikk en vanskelig jobb å dele ut læret til de forskjellige arbeidere. Alle ville ha det beste og fineste å arbeide med. De vantru beskyldte meg for å begunstige de omvendte eller de «endevendte», som de kalte oss for. Følgen var mange spottegloser.

Det kom to svensker som ble arbeidere på verkstedet. De var baptister, men gikk like etter sitt komme hit over til adventistene. På den tiden var det nemlig kommet en dansk adventistprest fra Amerika til Oslo. Han holdt møter i Akersvegen 2 og samlet mange folk. Da Person fra Lund i Skåne gikk over til adventistene, tok han nytt navn og kalte seg Rosquist. Han tok til å studere til prest ved siden av skomakeriet.

En dag tok han fatt på meg.

-42-

«Det er ikke for tidlig at du begynner å tenke på å holde Guds bud», sa han.

«Det er ingen ting jeg er så redd for som å overtre Guds bud», svarte jeg.

«Det kan du umulig være når du framleis arbeider på sabbaten». Og så holdt han fram at slik jeg var, kunde jeg aldri komme inn i himlen. «Dyret har forandret sabbaten, og alle som arbeider på sabbaten har tatt dyrets merke på seg. Himlen er stengt for deg». Det var en klar tale.

Jeg fortalte ham om min frelse og sa hvor lykkelig jeg ble. Kunde Gud virkelig gjøre meg så glad hvis jeg var på en gal veg ?

«Gud bar over med deg i vankundighetens tid», trøstet han meg med, «hadde du dødd da, var du blitt frelst. Men fortsetter du no etter at jeg har overbevist deg, kommer du ikke inn i himlen».

Dette hørtes virkelig forstemmende ut, og jeg tillot meg å spørre om Gud hadde sendt ham til nyfrelste for å få dem ut av barneforholdet.

«Gud har sendt meg for å forkynne sannheten», var svaret han gav, «du har enten å adlyde og bli frelst, eller gå din egen veg og gå fortapt».

Samtalen fikk ikke noen alvorlig innflytelse over meg. Jeg tok det hele med ro, og denne gangen tapte jeg ikke freden med Gud.

Det var så mye snakk om Matheson. Gå og hør Matheson. Og jeg gikk også dit en dag. På det møtet ble dåpen forrettet. 7 kvinner var kledt i voksduk og gikk ned i døpekummen framme i lokalet. Da dåpen skulde forrettes, ropte en gammal mann som satt ved siden av meg :

«Matheson, er det noe i vegen for at jeg kan få dåpen ?»

«Nei», svarte Matheson. Den gamle skyndte seg fram. «Men du må skifte klær», ropte Matheson.

«Ingen tid til det no», sa mannen, dermed gikk han ned med klærne på — frakken med. Da han kom opp igjen og gikk på plass, falt han på kne og oppsendte en bønn. Vatnet

-43-

rant av ham og tvers over lokalet og laget en sjø ved andre veggen.

Fra møtet ble mesteren min og jeg i følge med denne mannen helt opp til Nordregata på Grünerløkka. Det var råkalde vinteren, og i skoene hans sa det «kliss-klass» hele tiden.

«Fryser du ikke», sa Syversen til ham.

«Jeg er varm som skulde jeg ligge i ei dyneseng», sa han. «Dette har jeg lenge tenkt på, men djevelen har holdt meg bunnet. Men no sleit jeg meg fra ham».

Mesteren min var også blant dem som ble dratt til adventistlæren. Og ikke lenge etter gikk både han og kona samme vegen og lot seg døpe. De la an på meg at jeg skulde ta det samme skrittet.

Syversen fikk dessverre vansker på grunn av sin nye religiøse overbevisning. Han holdt det for synd å arbeide om lørdagen og ble uenig med arbeiderne sine om dette. Jeg besøkte ham da jeg var i Oslo en tur etter at jeg var reist heim att. Da så jeg til min store sorg at det var gått ut for ham. Og sin trøst søkte han i det han før hadde ligget under for : brennevinet. No satt han i fattigdom med en gammal mann hos seg som arbeider. Min mester som jeg hadde hatt så kjær, satt en stund og så på meg og var taus. Så skar han i å gråte, han hulket slik at den store kjempeskikkelsen rystet.

«Å om jeg hadde visst å være så enfoldig som du. Og så mye som jeg har arbeidet på deg for å rokke deg i ditt enfold. No er jeg en fallen mann. men jeg vil be deg : gi aldri avkall på det du har».

Jeg sa til ham at jeg elsket heimen hans og vilde gjerne besøke ham når jeg hadde et høve. Han sa med sår stemme :

«Det hender du kommer en dag og finner plassen min tom».

Det hendte. Neste gang jeg kom, var han borte. Jeg møtte hans hustru som fortalte at han hadde vært ute på

-44-

rangel. Han kom heim og skulle skifte klær. Mens han stod med det ene bein i buksa, fikk han slag og døde.

Jeg stod der rystet overfor denne forgråtte kvinne mens jeg tenkte at også denne mann var blant dem Gud hadde brukt som et redskap til min frelse. Og disse ordene ble til tungt alvor i min sjel :

Den som står, se til at han ikke faller.

Vekter.

Like efter min omvendelse kjøpte jeg meg en ny bibel.  Det første jeg gjorde var å slå den opp på må få. Jeg støtte ordet hos profeten Esekiel 3. kap.; til vekter har jeg satt deg. Og når du ser din neste synder, og du ikke irettesetter ham, og han dør i sin synd, da vil jeg kreve hans blod av din hånd.

Hvert ord tok jeg som direkte talt til meg. Dette gjorde at jeg ble lik en påtatt tuktemester, og  jeg kunde til eksempel aldri høre en banne uten at jeg irettesatte ham. Dette gav meg ofte ubehageligheter. Men på samme tid fikk jeg høve til å avlegge et vitnebyrd og tone reint flagg.

Det var forøvrig dette som gav meg høve til å avlegge et av mine første vitnesbyrd for verden utafor Knutsen-salen, mitt kjære tilholdssted i synden. Jeg kom forbi der seint en lørdagskveld. Utafor stod en ung fyr sammen med noen gjenter. Han illbannet slik at det vakte åtgaum. Jeg stanset og tok til å advare ham. Men da bannet han enda verre. Mens jeg stod og snakket med ham, ble salen tømt for sitt innhold. En mengde ungdommer kom strømmende ut og ble stående omkring oss og lydde. Jeg greip høvet og vitnet om Gud for dem alle sammen. Den unge fyren forsøkte å kjekke seg og sa han aldri vilde omvende seg. «Vår herre skal aldri få tak i meg. Og til himmels vil je for svarte dævelen aldri komme».

-45-

Jeg gikk fra dem oppover ei trang gate. Mens jeg gikk der, rystet over synden jeg sjøl en gang var grepet av, kom den unge fyren opp ved siden av meg. Da jeg så litt nærmere på ham i den svake gatebelysning fra gassløkta, la jeg merke til at han gikk og gråt. Han var altså ikke så hard som han hadde gitt uttrykk for utafor dansesalen.

Han spurte om jeg vilde be til Gud for ham. Det lovte jeg. Jeg fikk adresssen hans og besøkte ham siden på et lite skomakerverksstd hvor han arbeidet Det er mitt håp at jeg en dag må få møte ham i himlen.

Min bror vinnes.

En av dem Gud la hardest inn over meg som nyfrelst, var Johannes. bror min. Han var framleis i Oslo. men var ikke frelst Kunde jeg bare få ham med på en fest, tenkte jeg i min enfold, vilde han sikkert bli frelst. Han hadde fulgt meg i skogen og ved sjøene heime. Det skulde vært gildt, om vi no kunde følges på himmelvegen.

Kristi himmelfarts dag var det fest i trekirken på Kampen. Jeg gikk tidlig på dagen ned til bror min og påvirket ham til å bli med dit. Han satt sammen med kameratene og spilte kort om øl. Da Jeg snakket om festen, spottet de og lo. Ved den tiden festen skulde ta til, måtte jeg gå med tungt hjerte uten Johannes. Kameratene fikk ham overtalt til å bli tilbake og dele utbyttet av kortspillet.

Oppe i Tøyengata var det stille og rolig. Der stanset jeg og bad til Gud at han måtte ta min bror fra kameratene. I mitt enfold snudde jeg meg og så nedover gata etter bønnesvaret. Og der kom Johannes springende. «Jeg orker ikke si nei, jeg blir med deg».

På festen møtte Gud ham. Han ble herlig frelst. En tid etter reiste han til Amerika. Der var han i 14 år, men livet med Gud døde ikke hos ham. Da han kom heim att til Grue,

-46-

ble han en drivende kraft i det kristelige arbeid. Blant annet var han med å få opp tre bedehus.

Frelst for å tjene.

Med det samme jeg var født til liv i Gud, fikk jeg trang etter å være med i arbeidet i menigheten. Jeg kunde ikke unnvære noe møte i gudshuset på Grunerløkka, som var blitt min åndelige heim. Om søndagen var jeg først med på tekstgjennomgåelsen for søndagsskolepersonalet ved jernbanekasserer Sørensen, som var styrer i søndagsskolen.

Kl. 10 tok gudstjenesten til. Etter den kom søndagsskolebarna strømmende. De hadde stått i kø utafor kirken. Det var 500 barn og 50 lærere og lærerinner.

Ettermiddagsmøtene sluttet som regel med fri stund : vitnesbyrd og bønn. Pastoren gjorde så kjent brødrenes møter som skulde holdes seinere om kvelden på utpostene : Isaksen preker i Vika. Jakobsen i Vaterland. Pettersen på Torshaug, Levorsen på Smedloftet i Bjølsenjordet, Pedersen på Rodeløkka osv.

Ved utgangsdøren passet disse brødrene især på de nyfrelste. De skulde nemlig bli med til disse møtene og ta del. På den måten holdtes vi varme. Der hadde vi høve til å vitne og be. Det hadde sin største betydning for oss som nyfrelste, og dem vi var sammen med, gledet seg. Levorsen var blant dem som hadde beste taket til å få de unge med seg. Han hadde en egen evne til å finne ut hvem som kunde bli brukbare i kirkens tjeneste, han oppmuntret og dreiv på.

Utflukten til Ekeberg St. Hansdagen glemmer jeg aldri. Der var mange hundre mennesker samlet. Blant dem var mange ufrelste. Det var nok av dem som søkte å forstyrre med trekkspillmusikk og annet. Under møtets gang stod en forholdsvis liten fyr opp, litt brun i huden. Han steig opp på en stein og tok til å tale om amerikanske forhold. Det var pastor I. H. Johnsen som var kommet like fra Amerika. Han innledet med å si at han hadde ikke vært så høgt til

-47-

fjells siden han var smågutt heime i silt kjære fedreland Norge. Han kjente den norske luft så god.

Jeg satt med små tanker. At de lar denne mannen tale om sånne ting. Jeg ønsket at en mann med åndens kraft skulde tale. Men talen hans hadde en viss interesse, merket jeg. Trekkspillmusikken dovnet bort, og folkene kom tettere sammen. De ønsket å høre om Amerika, det forgjettede land på andre siden av storhavet hvor de kanskje allerede hadde noen av sine kjære eller kjente.

Da gikk han over til å tale ut fra en tekst i Bibelen. Teksten var Matteus 5 da Jesus steig opp på fjellet. Jeg har ikke evne til å gjengi talen hans. Han talte med en slik åndskraft at jeg kunde ikke stå, heller ikke sitte, jeg ble liggende kraftlaus på marka. Noe sånt hadde jeg aldri hørt.

Tillagt menigheten.

Da jeg hadde gått blant metodistene i 4 måneder, skulde det være kvartalsmøte med nattverd. I den høgtiden ønsket jeg å være med. Men jeg var enno ikke opptatt i menigheten i full forening. Jeg stod bare på prøve, og prøvetiden var den gang 6 måneder. Ingen behøvde å overbevise meg om det riktige og nødvendige i å bli tillagt en menighet. Ved lesning av det Nye Testament stod det helt klart for meg. Der stod jo også det klare ord om at «Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten». (Ap. Gj. 2, 17).

Etter norsk lov må en først melde seg ut av Statskirken om en ønsker å bli tillagt et bibelsk menighetssamfunn. Dessuten var det den gang i følge samme lov ulovlig for en dissenterprest å gi statskirkefolk nattverden. Metodistprester var blitt stevnet for politiet av den grunn.

Jeg rådførte meg med min klasseleder, som arbeidet på samme verkstedet som meg. Jeg fortalte ham min lengsel etter å være med ved menighetens nattverdhøgtid, men at jeg bare hadde stått på prøve i 4 måneder.

-48-

«Jeg har prøvd deg nok, jeg», sa han, «så ønsker du å bli tillagt menigheten, skal det ikke være noe til hinder». 

Jovisst ønsket jeg det. Hvor skulde jeg ellers være enn hos det folk Gud hadde brukt til å skape noe nytt i meg, og der jeg hadde mottatt min åndelige næring og en rikdom av velsignelse. Metodistkirken var blitt den andre heimen min på jord.

Men først måtte jeg ut av Statskirken som loven bød. Den gang måtte alle som meldte seg ut, personlig møte fram på sokneprestens kontor. (Nå for tiden ordner menighetsforstanderen med alt det der). Jeg tilhørte Gamle Aker og gikk dit. Soknepresten møtte jeg på vegen, han sendte meg inn til kapellanen. Denne fortalte jeg mitt ærend. Men da skreik han :

«Det må du ikke gjøre. Metodistene lærer deg så mye galt. Du blir ikke lenge der før de lærer deg at du må bli hellig for å komme inn i Himlen».

«Det trenger de ikke å lære meg, det veit jeg allerede», var svaret mitt. «Bibelen har lært meg det bla. a. i Hebr. 12, 14, hvor det står at «uten hellighet skal ingen se Herren». Og står det ikke et sted om at intet ureint skal komme inn i Himlen».

«Det er riktig det», sa han. «vi skal hellige oss. vi skal hellige oss, men — men vi kan aldri nå det».

«Det er jeg enig med presten i. Når vi bare helliger oss sjøl, når vi det ikke hverken her i livet eller hisset. Men dersom «Han sjøl, fredens Gud, får helliget oss helt igjennom til legem, sjel og ånd», da blir vi hellige».

«Du som er så bibelsprengt, har du aldri lest at du ikke skal forlate din egen forsamling», var prestens neste innvending.

«Jo, det ordet kjenner jeg. Og det er nettopp «min egen forsamling» jeg er redd for å forlate. No vil jeg slutte meg helt til den. Sjøl om jeg er døpt og konfirmert i Statskirken, har den aldri vært «min forsamling» eller min åndelige

-49-

heim. Når jeg derfor har møtt fram her, er det for å være all øvrighet underdanig som påbyr at en først må skrive seg ut for å kunne slutte seg til «sin egen forsamling»».

«Jaja, jeg skjønner det nytter ikke med deg», sa han og skreiv ut attesten.

«Du kommer nok snart tilbake til moderkirken», trøstet han meg med da jeg gikk.

No var jeg i mitt 90. år og har tilhørt menigheten i 65 år, men enno har jeg ikke falt tilbake til «moderkirken». No venter jeg på å bli flyttet fra denne stridende menighet på jord til den triumferende menighet i Himlen.

Skriv inn søkeord..