fra boken “på heimveg” : syver johansens ungdomsår : s. 23 – 30 :

 

-23-24-25-

Konfirmasjonen.

Endelig kom 1870. Gamle prosten Møller (prost Brostrup Müller (21/4-1805 – 22/3-1870/red.) var død. En ung prest var kommet og bestyrte embetet. Det var pastor Gjør, som seinere ble sokneprest i Oslo. For ham gikk jeg og leste.

Mens jeg for hadde hatt vondt for å lære, oppdaget jeg no at jeg hadde lett for det. Jeg fikk ros av Gjør. Jeg husker da han spurte og de andre ikke kunde svare, så kom han og greide i håret mitt med fingrene og sa :

«Han lille Syver kan det, han».

Etter gammal tradisjon skulde vi på konfirmasjonsdagen stille opp etter som vi var flinke til. Det var meget om å gjøre å være de fremste pa kirkegolvet.

«Det skal ikke være slik», sa pastor Gjør. «Den som kommer først inn i kirken, går fremst. Alle plasser i Guds huser like gode». Han var ung og vilde ikke la seg binde av tradisjon og gamle fordommer.

Lærerne kom da sammen og prøvde å få fram noen av sine beste. Det vilde være uhørt annet.

Sjolve loftet som skulde avlegges, var en vanske for meg. Jeg hverken kunde eller vilde forsake djevelen og alle hans gjerninger. Da presten la handa på hodet mitt, var det noe som snørte seg sammen inni meg.

8 dager etter var det nattverd. Den var det grualt å tenke på. Hele uken gikk jeg og var lei meg og ønsket det hele var over. Kunde jeg bare slippe unna. Men det var

-26-

jo en sjølsagt ting at alle gikk dit. Hedning vilde vel ingen være. Så prøvde jeg å lugne samvittigheten med at jeg var tvungen til å gå. Mens jeg lå og tok i mot brødet og vinen, bestemte jeg meg for at dette gjør jeg aldri mer.

Skomakerlærling.

Livet med far som skomaker tok til like etter konfirmasjonen. No skulde jeg ut i verden og tjene til livets opphold.

Det var på mange måter interessant å følge far. Det kunde nok ofte være harde turer vi hadde fra sted til sted, og jeg var liten og veik. Vi arbeidet mest på små plasser. Der gjaldt det først og fremst å drøye ut læret så det rakk til mange. Alt var enkelt og primitivt i de fattige stuene. Belysningen var dårlig, helst heimestøpte talglys eller tyristikker. Om noen år kom parafinlampene. Den første var kommet litt før jeg ble konfirmert, men de forekom i førstningen især på de store gardene.

Det første vi tok til med da vi kom til et sted, var å smøre læret riktig godt. Til smurning smeltet vi sammen ister, talg og tjære. Pluggen måtte vi lage sjøl av en rognkabbe. Skogarnet spant kvinnene. Helst intet skulde kjøpes.

I heimene kunde det være samlet flere håndverkere på en gang, både skomaker, skredder og skinnar (skinnfellmaker). Da kunde det rett ofte gå lystig for seg. Der vi arbeidet var det som regel bare ett rom, røykestova. Der arbeidet vi, der ble maten kokt og tillaget, der spiste og sov vi. Der oppholdt alle husets folk seg. Alt som foregikk i huset, så vi, og alt det ble talt om, hørte vi.

I enkelte heim var de religiøse. Der ble kristendommen diskutert. Alle hadde like god greie på sakene. I andre heim hersket en merkelig blanding av overtru og kristendom. Men alt skulde gjelde for å være kristelig.

I en av heimene var en kvinne fra fjellbygdene. Hun hadde en storvoksen datter på omlag 17 år. Denne ble kommandert til å sette fram mat på bordet til oss. Til sin store forferdelse

-27-

oppdaget moren at gjenta ikke hadde gjort det på en kristelig måte. Hun hadde lagt flattbrødet vrangt på bordet. Moren skjente i timevis på datteren. «Hva skal det bli av dette store, lange drosje, som går her og dreg seg. Hjelpe til lite grand, så skal hon stelle til slik. Je arbeider og sliter for å holde huset sammen, så skal hon ødelegge alt på den måten». Gjenta gråt.

Dette opptrinn fortalte jeg seinere i en annen heim. «Har du aldri hørt hvilken betydning det har, du da ?» spurte de meg der forundret.  «Nei», sa jeg, «det har jeg aldri hørt». Og så fikk jeg forklaringen : «Så vrangt som hun la brødet på bordet, så vrangt vil det bli for dem i framtiden å skaffe seg brød». Det ble sagt i stort alvor.

På et annet sted var en litt eldre gjente reint ute av seg for en mann som fløy der og vilde fri til henne. «Han er verre enn sjølve satan», sa hun, «for den kan jeg korso fra meg, men denne blir jeg aldri kvitt».

Lange veger. 

Heimene vi arbeidet i lå ofte milevis borte innover i Finnskogen. Det var mange ganger en hard tørn å gå til neste sted, især om vinteren når det satte inn med snø og storm. Dertil led far av hjerteklapp og kunde bli liggende i skogen langt fra folk. En gang falt han midt på sjøen Røgden. Vi hadde gått fra Vålberget og skulde til Løvhaugen. Far mente jeg matte gå fra ham og hente hjelp. Men jeg hadde aldri gått den vegen og fant det best å bli hos ham.

En sein høstkveld gikk vi over Bendixberget. Vi skulde til Skadsdammen. Der falt far på et steinskjær og ble liggende. Han sa jeg måtte prøve å gå til Skadsdammen etter hjelp. Denne vegen hadde jeg heller aldri gått før, den var smal, og mørkt var det. Hva skulde jeg gjøre. Far hadde det vondt. Det var grualt å se på ham. Det var uhyggelige stunder å stå rådlaus overfor far og ikke kunne bringe noen hjelp. Det var lite sannsynlig at jeg vilde finne fram til

-28-

Skadsdammon i mørket. Og da kunde det også være vanskelig for meg å finne tilbake til stedet far lå. Også denne gangen ble jeg hos ham til han kom seg.

På egen hand.

I tre år gikk jeg sammen med far. Da begynte jeg for meg sjøl. Etter hvert som brødrene mine vokste til, ble de med meg på skomakerarbeid. No skulde jeg lære dem opp. Mens jeg ble mer og mer lystig, holdt disse seg mere tilbaketrukket. De var av naturen stille og beskjedne.

Fritiden brukte jeg til å ta del i ungdommens muntre og ofte ville lag med dans, drikkekalass, slagsmål og lørdagsfriing. Jeg ble stadig mer glad i det sterke. I Svulryen drakk jeg min første flaske øl og røykte den første pipe tobakk. Enno husker jeg veggen jeg stod utafor og drakk og røykte sammen med andre som også nyss var konfirmert.

Brennevinet hadde jeg da alt stiftet bekjentskap med. Jeg tålte mindre enn de andre og ble snart full. Da var det alltid noe som var galt i mine øyne. Sinnet kunde koke til raseri i meg. Jeg ble til et ordspråk : Når jeg kom, sa de gjerne : «Uff, der kommer’n Syver, no blir det noe leit».

Mor gråt.

Jeg trur likevel at høge, gode makter holdt handa si om meg. En lørdag natt gikk jeg fra Gamlesæter over Nesberget. Det var måneskinn og vinter. Da jeg kom til et vegskille, hørte jeg en røst som sa : «Gå gamlevegen». Men gamlevegen var full av snø og derfor slem å komme fram på. Dette var noe uforklarlig for meg, og jeg kjente noe hemmelighetsfullt som trykket på. Jeg gikk gamlevegen omlag 100 m i snø til midt opp på leggen og stanset og tenkte. Hva var dette for noe ? Jeg hørte røsten igjen på samme måten og kjente det samme trykk. Jeg gikk gamlevegcn og kom heldig fram.

2 år etter fikk jeg høre hva det var. Ved den andre vegen lå to mann med gevær, ladd med grovt salt. Ladningen

-29-

var beregnet på meg den måneskinnsnatta. Motivet til handlingen var svartsjuke. Det var tjenestegutten på den garden jeg arbeidet på som lå på lur med bøssa. Han var blitt redd for at jeg skulde ta tjenestegjenta på garden fra ham. På den tiden var nemlig de med blanke knapper nr. 1 i gjentenes øyne, deretter kom handverkerne, og som nr. 3 de som arbeidet på gardene. Jeg skulde derfor ha større sjangser til å få tak i gjenta enn han.

Stygt minne.

Mange såre minner kleber seg til denne ville tiden i min ungdom. En dag i jula vilde jeg gå ut et sted og more meg med de andre ungdommene. Jeg var blitt litt full allerede, og far vilde ikke at jeg skulde gå, men jeg stod på mitt. Og sinnet tok til å ta meg fordi far vilde hindre meg. Han hadde også drukket litt. I sin iver etter å handheve sin farsautoritet overfor meg, kom det så langt at vi rauk sammen og tok til å slåss. Mor gråt og bar seg mens vi danset omkring i stua i raseri så bord og stoler veltet. Hun måtte løpe ut og over til nabogarden for å hente unnsetning. Der bodde en stor, kraftig smed. Han kom og gjorde ende på slagsmålet den gangen.

Ut vil jeg, ut – – – –

Johannes reiste til Oslo. Han syntes nok det tok til å bli leitt heime. Derinne fikk han plass hos en skomaker. Lengselen etter storstaden greip også meg. Jeg vilde bort fra disse omgivelser som kjente meg og mitt ville liv så godt. Bort fra mor og far og min vonde samvittighet overfor dem. Derinne vilde ikke mor kunne se meg hver gang jeg turet og kom full heim.

Et av de siste stedene jeg arbeidet på for jeg drog avsted til Oslo, var hos Martin Skara på vestsiden av Glåma. Han var en gammal troende, men med en human innstilling. Han

-30-

fortalte at en metodistprest fra Odalen (Bernt Jørgensen) hadde hatt møte i hans hus. Han var den første av det slaget som hadde vært i Grue. I samtalens løp sa tjenestegjenta at hun tykte det var vondt å tenke på at han som talte så sant og godt, skulde gå fortapt fordi han ikke tilhørte det rette.

«Å nei», sa Martin, «han går nuk itte fortapt for det».

Så vender han seg til meg og sier : «Metodistene e itte god å ordkastas med, kan du tru».

Stengt for kommentarer.