“religiøst liv og vekkelse” : av anton s. itland

 

– med noen biografiske data; Mandal. Salvesen & co’s boktrykkeri. 1948.

– hva vi forøvrig vet om Anton Severin Staalesen Itland, er at han ble født 17. mai 1882 og ble ikke hjemmedøpt, hvilket naturlig vil si at han ble døpt i kirken i Kirkehamn på Hidra (Hiterø) 11. juni samme år. Han var dermed 66 år gammel da denne lille bok ble utgitt.

 

Antons søster Bertha, senere gift Hjortland, gir i et eget dokument sin egen beretning om vekkelsen i Hirdraheia og videre omkring; denne kan du lese her :

 

Men her er Anton S. Itlands egen og svært viktige beretning :

FORORD.

Det jeg nedskriver, utgis ikke som et mesterverk hva formen angår. Det er — i motsetning til mange andre skrivemåter — en realistisk beretning om hvordan det religiøse liv har artet seg, og det har fått et språklig utstyr som jeg mener alle kan forstå. Jeg har gjort forskjellige avstikkere fra det egentlige tema der jeg syntes det passet, og begivenhetene er ikke alltid satt i kronologisk orden.

De ufullkommenheter som leserne finner hos enkelte personer i boka, er nedskrevet for å anspore en hver av oss til større fullkommenhet i liv og tale. Og må den ufrelste finne ett og annet gullkorn fra Bibelen, til frelse, da er hensikten med boka oppnådd.

Hilsen med Ordsp. 25, 11.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

VITNESBYRD.

#

Det er en evig lykke å høre Jesus til. Da jeg ga mitt hjerte til Gud i Metodistkirken i Arendal 2. pinsedag 1885, forsto jeg ikke hvilken betydning det ville bli for mitt liv. Men Gudfryktighet er nyttig til alle ting, da den har forjettelse for det liv som nå er og for det tilkommende.

I dag kan jeg si : Jesus blir mere stor og nødvendig enn noen sinne før.

Han er mitt alt : Frelse, Fred, Evig liv og Salighet. Han er uunnværlig i livet og i døden. Siden blir det evig salighet med Ham og alle de hellige. Ære være Gud for sin uendelige gave. Hitinntil har Herren hjulpet ! Om vi er utro, så er han trofast. Ære være hans hellige navn.  AADNE MYHRE.

#

I 1887 på Cardiff Red ombord i briggen Peggy av Arendal fikk jeg oppleve frelsen i Lammets blod, og tro mine synders forlatelse. Ja, det var en herlig tid på det store hav å være frelst og trygg om budskapet skulle komme og livstråden skulle avskjæres.

Ja, Gud være lov og takk for han er ikke blitt trett av meg, men hans Nåde har vært så overvettes stor for hver dag, og om jeg har vært utro, har han vært tro. Hans løfter har holdt til i dag på land og vann.

Ja, nå er ikke stykket så langt igjen av veien. Jeg kan vente bud når tid som helst og da skal det bli herlig å utbryte : «La ankret faile, jeg er i havn. Farvel I brusende vover. Jeg kaster meg i min Frelsers favn, Han som har hjulpet meg over». Ja, Gud være lov og takk for all nåde til i dag.   OLE A. ANDABELØY.

#

I min tidligste ungdom fikk den gode Gud i sin kjærlighet og nåde vise meg at intet av alt hva denne verden kunne gi, maktet å kunne fylle og tilfredsstille mitt livs største og dypeste behov, og gi mitt urolige hjerte glede og fred.

Som en fortapt, hjelpeløs synder fant jeg veien fram til Jesu kors, hvor Gud i sitt ord fikk vise meg at all min synd og skyld var utslettet ved det sonede blod som rant fra Lammets vunder og sår.

Ved korsets fot hos Jesus, der fant mitt hjerte fred. Der fant jeg den faste, trygge klippegrunn som jeg kunne hvile på. Denne grunn har aldri sviktet inntil i dag. Her får jeg på nytt og på nytt oppleve al der ved korset er så tyst, der kan hjertet hvile, klagen tier i mitt bryst, brutt er syndens pile. «Velsignede kors ! I Jesu korsets skygger, i sjelens hvile søt. Her vil jeg stå med alt i mitt liv, hver dag til min siste stund. Og når en gang jeg skal gå her fra over dødens flod, la da lyset fra Golgata stråle meg imot. B. HÅLAND.

#

Jeg er blitt bedt om å skrive hvordan jeg ble frelst og hvorledes jeg har del med Gud i fra den tid jeg ble frelst og til i dag. Det kan jeg si, at livet med Gud og Herrens ord, har lært meg, at alle som forlater seg på Herren skal ikke bli til skamme, og salig er den som tar vare på det profetiske ord.

I 1902 kom jeg til Sør-Audnedal. Jeg fikk arbeid på Melhus trevarefabrikk som stolmaker. I mill losji delte jeg værelse med en troende gutt. En kveld spurte han meg om jeg ville være med på møte i skolehuset. «Ja, si det», sa jeg og ble med ham. Det møtet glemmer jeg aldri. Guds kall ble så sterkt, at jeg måtte gi ham mitt hjerte og mitt liv.

Jeg ba om forbønn og jeg bøyde mine kne og ba til Gud. Jeg må si at porten var trang, men før jeg forlot skolehuset var jeg frelst, og har vært det siden. Jeg var da vel 21 år. Min tro er blitt satt på prøve mange ganger, men inntil i dag har Herren hjulpet. TORVALD HÅLAND.

#

-12-

Da formannskapsloven i 1837 ble satt ut i livet, synes en ny periode å inntre også på det religiøse område. Prestene fikk mindre å si i det borgerlige liv, og det virket også i religiøs henseende, idet folk begynte å tenke og handle mere selvstendig enn før. Det var en gammel innlevd skikk at man hver prekensøndag samledes til kirkegang, alle som med rimelighet kunne komme avsted, og denne skikken holdt seg til henimot hundreårsskiftet.

Rosenqvist — en danske — var sokneprest i Hidra 1820— 40 da han fikk kall på Volda. Det var dem som påsto at han hadde juridisk utdannelse, og hadde skaffet seg kall i Norge på en avdød brors papirer. Der er mange ord som går igjen etter ham, særlig for han var så fort til å sverge.

En gang han gikk i båtskyss mellom Flekkefjord og Kirkehamn, var hvalen oppe og pustet ved Kvalsberget. Presten ble redd og ba for Guds skyld at de måtte ro nærmere land. Skyssmannskapene moret seg og sa at presten hadde jo sagt i sine prekener at den Gud ville bevare, kunne være trygg under all fare. Men da svarte presten idet han svor, at det var ikke å lite på.

Foreldrene til en fattig gutt, fikk ordnet det slik at presten skulle få en halmbør som offer, da de hadde lite til penger. Da konfirmantene ofret, var gutten også med rundt alteret og la ned en tom papirlapp. Da spurte Rosenqvist : «Får jeg ikke halmen ?»

Hos en kone hadde han fått lov på en sekk med vedaske som han ville bruke som gjødsel på prestegården. Da det en søndag var altergang og kona lå på kne ved alterringen, sier presten idet han skal gi henne brødet : «Når tid får jeg asken ?» Da svarte kona så høyt at flere kunne høre det : «Oska stenne sjå Nils i Hola».

Det året en morbror av far min gikk og leste, fikk han en dag se en mus som sprang over kirkegolvet, og satte i å le høyt. Rosenqvist spurte hva han lo av, og da han fikk vite det, satte han i å sverge og sa at det var ikke annet enn å le av.  «Le nå I andre også», sa han til barneflokken.

-13-

Ja, slik fortonte kirkelivet seg i de dager da «vannkanna ljoset gøymde».

Min oldefar var ingen skarpsindig mann. Da Rosenqvist skulle overta Volda prestekall, beklaget oldefar seg og sa at det var riktig leit at presten skulle reise fra dem, de hadde hatt det så gildt mens han hadde vært her.

«Ja, det kan man takke den forbistrede formannskapsloven for», sa Rosenqvist. Oldefar traff spikeren på hodet da han i all troskyldighet spurte : “Er det ikke formannskap der I kommer ?» Da jevnet presten samtalen av, han ville ikke si at han gikk til et fetere kall.

Vi forstår at det som ble forkynt fra prekestolen, var steiner for brød, men når folk gikk regelmessig til kirken og deltok i forvaltningen av sakramentene, var det åpenbart mange som trodde de ble salige. Jeg har like til nylig snakket med folk som trodde at når de var døpt og konfirmert, var saken i orden. Heldigvis er disse folk i mindretall nå.

Bekjentgjørelsen fra kirkebakken bidro sikkert til at prekenen de hadde hørt, ble svekket, selv om det var en åndelig troende prest som hadde preket. En gang på kirkebakken ble signalementet på en forbryter som var rømt opplest. Vedkommende som leste, tok i farten feil og sa meter i stedet for centimeter. Følgen ble at forbrytern ble 167 meter høy. En som lyttet til sa : «Den får ikke rom i noe trehus», og så ble det en bølge av latter på kirkebakken.

Som før nevnt forsto lekfolket etterhvert at også de hadde rett og plikt, og — det viktigste — de hadde trang til å samles på møter om Guds ord, antagelig påvirket av den Haugianske bevegelse. Som lekmenn og forkynnere skal her i første rekke nevnes brødrene Bernt Jensen og Mathias Veisdal. Bernt vant liten inngang blant sine naboer, særlig fordi han var så «hålig» anlagt og tillike stillet seg nokså tvilende til andres syn og meninger når det ikke falt sammen med hans egne, og dessuten hendte det at han hadde små konflikter med naboene.

Mathias virket ganske anderledes. Han hadde svære brytninger før han kom til et bevisst liv i Gud, men da fikk han også se seg som en frigjort mann. Hans prekener på møter var under selvkritikk, og det hendte han kunne slutte et møte med å si at hans tale hadde kanskje vært noe humpete og klumpete, men han håpet dog at tilhørerne forsto. Og de forsto ham godt og likte å høre på Mathias Veisdal.

Poståpner Hansen, Rasvåg, fortalte meg en gang at når Mathias sang: “Å si, vil du gå til det herlige land», sa sang han: «Vil du gå ? Kan du sjå ?» Det var just synet som feilet

-14-

Spurgeon da han gikk den lange tida knuget under syndebøra, til han hørte budskapet ved en ganske alminnelig lekmann : Unge mann, du er i vanskeligheter ! Du vil aldri komme ut av dem før du ser Kristus».

Og han løftet hånden og ropte gjennomtrengende: «Se, se, se !» Syndebøra som hadde trykket Spurgeon, falt av da han så på Jesus.

Bernt Jansen fordømte i sine prekener dem som leste «Verdens Gang» og liknende aviser. Man måtte som kristen avholde seg fra slik lesning. Jeg tror dog at hans syn på den sak, forandres med årene. Han og bestemor var venner og hadde mange hyggelige stunder sammen. En gang fikk han se en bok av sønnen hennes, Tallaksen, i bokhylla. Han betraktet den og sa så : «Å, nå veit eg hva det er». 

Det var Snorre Sturlasons kongesaga.

Vi synes kanskje at den tids kristne hadde el snevert syn, men mange nåtidskristnes «frie» syn — når det gjelder avislesning, bøker og magasiner med tvilsomt innhold, har i stor grad ført mange ut på et farlig skråplan. Og tenk på de mange skolmer folk fyller seg med fra kringkastingen.

Frank Mangs skriver i sin bok Frelsens vei : «Men verden møter deg ikke bare gjennom mennesker og fornøielser. Du vil møte dem like mye pågående gjennom bøker. Og her er det best du blir like radikal som de nyfrelste i Efesus på Paulus’ tid. Under vekkelsen der, ble det oppbrent bøker for nærmere 35.000 kroner. La det bli storrengjøring, ikke bare i ditt hjerte, men også i din bokhylle. Du har ikke råd til å kaste bort tid med unyttig lesning. Ditt liv er så kort og dine dager går så hurtig. De tvetydige bøkers grumsete innhold, bør ikke bli det du metter din sjel med, for du vet hvor forferdelig lett det onde henger ved».

Bernt og Mathias var oppvokset på Storehåland, og flyttet seinere til Langelandstrand og Veisdal. Da Bernt seinere besøkte Hålandsgrenda, kom han med den bekjennelse at han så flere kjente ansikter, som han ikke hadde stelt seg med som han burde, og han ba om tilgivelse for det. Ingen arbeider så godt og grundig som Vårherre, der han får slippe til. Bernt hadde i livets skole og under åndens tukt og trøst, lært slikt, at han på sine gamle dager var en ydmyk kristen.

Videre skal jeg nevne Bernt Fidsel. Folk sa at han var «egen», andre at han var en pietist. Som oftest misbrukes ordet pietist. Han bodde mange år i Kirkehamn. Han arbeidet med å sveke korger og så kjøpte han kalver og annet som han slaktet og solgte. Han var svært nøye i handel og vandel.

-15-

Han arbeidet så billig at jeg tror nok han drakk svart kaffe så mang en gang. På sine gamle dager fikk han hørt at Ole Dåstøl og en del andre ungdommer var blitt omvendt, og så tok han en tur til Dåstøl for å få sikkerhet for saken og for å ta Ole litt i skole om kristendommens vesentlige grunnsetninger.

Han spurte og Ole svarte. Til slutt spurte han om Ole kunne si hva gjenveien til hjertet var, men da ble Ole forarget og ga ham et avvisende svar. Så sa Bernt til Oles mor, Reimine, at hun måtte sannelig se etter sønnen, eilers kunne han gjerne komme ut i villfarelse.

Før i tida var det flere av lekfolket som talte på møter og misbrukte språket i den grad at istedet for å tale til omvendelse og oppbyggelse, ble de ofte latterliggjort, især av ungdommen. En taler sa bl. a. : «For eksempel en mann er på fisket og skriver heim til kona si, sa må han ikke skrive kjære, elskede kone, for det er synd mot Vårherre. Men kjære kone, kan han trygt skrive».

Meningen var vel god. han mente at en skulle elske Gud over all ting. En annen talte over da den verkbrudne ble brakt fram til Jesus i Kapernaum. Så sa han : «Senga, det er synda, det». Konsekvensen måtte da bli at da Jesus sa :  Ta din seng og gå, sa tok han med seg synda, trass i at Jesus hadde sagt at hans synder var ham forlatte.

Jeg kunne nevne mange liknende episoder, men jeg vil la det være med dette. La oss alltid huske på at vår tale må være yndig og krydret med salt. Paulus talte sanne og sindige ord der han for fram.

Som en av de mest framstående av soknets folk skal jeg nevne Johan Jonasen, Abelsnes. Han var en glimrende taler og hadde samtidig en fin opptreden. Som menneske og forkynner kunne han reist hvorsomhelst og talt for hvemsomhelst. Han hadde unndradd seg stilling som reisende predikant, og drev bare frivillig virksomhet i heimetraktene og på fiskeværene i sildesesongen, der han deltok som en driftig fisker. Blant fiskerne var han kjent og skattet, praktisk talt fra Svenskegrensen til Stadt.

Som skolebarn minnes jeg ham på et møte. Han fortalte om lorden som ville stryke gjelden for sine skyldnere. Men for å få gjelden ettergitt måtte de innfinne seg på hans kontor en bestemt dag før kl. 12. Skylderne hadde svært liten tro på dette budskapet men møtte likevel opp og stilte seg utafor der lorden bodde».

Klokka 11 rusla de på seg trøya og gikk ned til lordens hus. sa Johan. De ble stående utafor å diskutere saken, da ingen ville være første mann inn. Så kommer

-16-

en man fra landet, som hadde hørt budskapet i ellevte timen. Han hadde ikke tid til å slutte seg til de andre i diskusjonen, men skynte seg for å komme tidsnok inn. Da han gledesstrålende kom ut med kvitteringen i hånden på at gjelden var strøken, begynte flokken utafor å storme på døren som imidlertid var låst. Klokka hadde da pasert 12, så fristen var slutt.

Jeg tror teksten var Luk. 4, 25—27, og vi forstår nok at han kunne få mye ut av den, både om synd og nåde, og at det er noe i livet som heter FORSENT. Den dagen kommer da husbonden har reist seg og lukket døra, skal det da bli din lodd å stå utafor døren og banke på og si : Herre ,lukk opp for meg ! I dag kan du komme og ta livets vann uforskylt.

Når Johan Jonasen fikk tårer i øynene under talen, da var han i sitt rette element. På et møte på Kvanvik talte han om livet her, om døden, om Jesu gjenkomst og herligheten heime hos Gud, og sa bl. a. at han for sin del ønsket å komme snarveien til himlen. Det ønsket ble ikke oppfylt. Han måtte, som så mange før ham, foreta reisen «over det mørke belte».

Han rettet ofte kritikk etter oss som var unge. Jeg tror han var redd at vi skulle fly for høgt opp. En dame fra Anabeløy sa : «Johan er så god til å tale, men jeg liker ikke at han så titt skal rette på det de andre har sagt».

Joh. Stø og jeg hadde bestemt møte på Kvelland skolehus en søndag og mye folk var samlet. Jeg hadde til tekst om Gideon da han slo midianitene og frelste Israel. Da Johan fikk ordet innledet han med å si at hvis Gideon hadde vært her i dag, så ville han for det første ikke ha vært så langtrukken og dernest ville han være mere naturlig enn Anton Itland. Jeg kunne godt svart og gitt ham rett i at Gideon sikkert ville ha vært mere naturlig fordi det var selvopplevelse, men han ville sikkert hatt mere å berette enn jeg, og derfor mere langtrukken. Min erfaring er imidlertid den, at man i slike tilfeller gjør rettest i å tie, da man ellers kan ødelegge mer enn man bygger opp. Stø sa det var et herlig møte, for Gud var nær.

Kinaforbundet hadde møte i Hidra kirke en skjærtorsdag. Emisær Dahl fra Stord, skulle innlede om fottvetningen, og begynte med å si at teksten kunne inndeles i tre hoveddeler. Først nevnte han hovedtvetningen, denne rensende kilde som er åpnet for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet. Dernest den daglige tvetning, og så om å tvette hverandres føtter. Jeg syntes han talte godt. Han forsøkte bl. a. å få den skrøpelige opp på et høgere plan i troeslivet.

Da en annen av forbundets emissærer fikk ordet, karak-

-17-

teriserte han Dahl som en falsk profet. Læren om en daglig omvendelse blir jo å svive rundt som en kvernkall. Der er seier i Jesu blod, sa han.

Jeg vil her skyte inn et ord av Spurgeon. «Når vi er forvisset om at våre synder er forlatte, da avskyr vi det onde, og jeg formoder at når troen vokser til full forvisning, så at vi over all tvil er viss på at Jesu blod har loet oss hvitere enn sne, da når også omvendelsen sin største høgde. Omvendelsen vokser etter som troen vokser. Ta ikke feil her ! Omvendelsen er ikke noe som er beregnet til dager og uker, en midlertidig bot som man må se å komme fra så fort som mulig. Nei, det er en nådegave for livet likesom troen selv».

Johan Jonasen hadde vært sjømann i mange år. og hentet ofte trekk og opplevelser fra sjølivet for å belyse de åndelige sannheter. Han fikk nå ordet og sa bl. a. : «Vi lå i Rio ikke langt fra en flunkende ny engelsk fullrigger. Den stakk til sjøs 3—4 dager før vi var seilklare. Før vi forlot havnen kom den inn igjen. Da var den ribbet ganske snau. Den var kommet ut for en av disse sykloner som er så farlig for sjøfarande. Johan syntes sikkert at den forrige taleren hadde for stor seilføring. Det var, etter min mening, et ord på rette plass.

Men Johan tok også mot tukt fra dem som yngre var. På et møte i Kvelland skolehus kom Torvald Håland til å si at det var gjerne folk på møtet som hadde vært kristne i mange år, og hvis de ville være ærlige, måtte de innrømme at det kristenlivet de førte var nokså «kjørrsamt».

Torvald mente vel de eldre kristne i sin alminnelighet, men Johan tok det til seg og sa i sin tale : «Ja, vi har nå godt av å bli siktet som hvete en gang i blant». Det er ikke sa mange år siden Johan døde, og vi savner han i bygden.

En av de første som begynte lønnet virksomhet her var Tønnes Martin Kvellandstrand. Det er nå mange år siden. Han reiste som bibelbud for Lutherstiftelsen, solgte kristelige traktater og små skrifter og holdt bibeltimer.

Folk sa om ham at da han lå og skulle dø, bekjente han at «han hadde ingenting».

Og det ble fortalt av somme at de hadde forstått det slik at det var fusk han hadde faret med under sin virksomhet. Jeg tror ikke det var det han ville bekjenne. Jeg tror at han mente at han var kommet til troen på Jesus utav bare nåde, at han ingen ting hadde selv å rose seg av. Jeg tror sikkert at vi skal få møte ham i de rettferdiges oppstandelse.

-18-

En predikant som virket mye på våre trakter i slutten åv 1880-årene var T. Hytland. Det kunne være mye å skrive om ham, men jeg tar bare med en del her. Han hadde en høg, pen sangstemme og var svært høgrøstet når han talte. Alle som kunne komme fra, ville gjerne høre Hytland når han talte. På et møte hos Anders Håland, talte han ut fra Mat. 24 om Jesu gjenkomst og for å la folk forstå hvor nødvendig det var å komme seg ul fra synden, sammenliknet han det med å være i et brennende hus. Han sa : «Hvis jeg kom til Håland om natten og det brant i huset til Anders, så ville jeg rope av alle krefter : Anders, du må skunna deg opp. du må sjå å koma deg ut i ein fart ! Her er brand, Anders ! Her er brand ! Han sa at folk måtte komme å ta imot Jesus før dagen kom da selve himmelen skal forgå med stort brak og himmellegemene skal komme i brann og oppløses og jorden og tingene på den skal oppbrennes.

Etter møtet tok han meg på fanget og sa : «Vil du komme til Jesus?» På et friluftsmøle i Hasvåg sang han så høgt at vi kunne høre det på Itland. Det var sangen : Se mer på Jesus, se mer på Jesus, det gir oss mot til å skunda på.

Og han sang titt andre pene sanger som «O, du som ennå vandrer på syndens brede veg», og den sangen om kjella. «Eg veit ei kjelle som aldri kan treda, hvor ut av vatnet bestandig utfloda» o. s. v.

I flere år hørte vi ikke noe til ham. Han var som en lysende komet som plutselig ble borte. Vinteren 1907—08 kom han igjen og virket samtidig som han malte bilder som skulle være kunst. Han malte Suldalsporten, Hardangerfjorden og flere andre som han brukte fantasien til. Han gjorde dem ferdige på ganske kort tid. Han tok 5 og 10 kroner for dem. Da var han blitt så svært humoristisk. Jeg tror det tok knekken på hans Gudsliv. Han likte å tale om Sakkæus, og sa at han hadde så levende fantasi at han kunne se hvordan Sakkæus skyndte seg så fort ned av morbærtréet at «buksan dei sprakk”.

Han sa at menneskefrykt var et ukjent begrep for ham. Han var usedvanlig snar til å gjøre seg kjent med folk, og visste nesten med del samme hva den og den hadde til navn. På et sted hvor Hytland hadde møte var det en ordfører som var så høgkirkelig at han bare gikk til bedehuset når presten talte, men nå ville han til en forandring høre Hytland, og han plaserte seg på en av de øverste benkene i lokalet. Hytland hadde teksten om Sakkæus og sa under prekenen : «Her står at han var liten av vekst. Han kunne vel ve på størrelsen

-19-

hvo som eg å » Og her nevnte han navnet pa ordføreren. Men da spisset ordføreren ørene, han hadde vel minst av all ventet sitt navn nevnt.

Her skal jeg bemerke at Sakkæus var nok mindre enn de han ble sammenliknet med. En gang sa Hytland : «Eg he titt høyrt at folk he takka Gud for kaffien, men eg he ikkje høyrt di he takka Gud for vatnet”.

På en friluftsfest var det en ungdom som var beskjenkt og gjorde en del forstyrrelser pa festen. Da sa H. : «Du må væra grei å tia stille, for hell kan ikkje eg få tala”, men gutten forsatte med strekene sine. Da sa H. : «Du ska få 5 krone hvis du vil tia». Heller ikkje det hjalp. «Eg ska gje deg 10 krone, kom ned så ska du få dei mæ dæ sama». Det hjalp. Gutten sjenerte seg for å syne seg for forsamlingen. Etterpå sa H. : «Eg visste han torte ‘ke koma».

På et møte i Flekkefjord bedehus spurte han om det var noen som kunne si hvor det ble av kobberslangen som Moses reiste i ørkenen. Ingen sa noe som rimelig var. «De ska få 5 kroner dei som kan seia dæ». Framleis ingen svar. «Eg ska gje dokke 10 kroner». Taushet i forsamlingen. Da sa han : «Eg forstenne at der æ ingjen som veit dæ, å derfor ska eg seia dæ : Då Esekias blei konge i Juda, bortskaffa han alle offerhøgdene og astartebildene og han knuste den kobberslange Moses hadde gjort. Han knuste han å hivte han på donjen». 2. Kong. 18, 4.

En gang jeg traff ham ombord på D.s. «Alf», spurte jeg om han ville synge en sang, og han begynte med det samme å stemme i :

Jeg synge vil en sang her på min pilgrimsgang,

om Jesus vennen kjær, som nu min broder er.

Da han hadde avsluttet siste vers hvor to strofer lyder slik : Vår brudgom kommer snart, det viser tiden klart.

Da føyde han til :  «Men dæ ikkje ventans at dei kan sjå, dei som ikkje he øyne».

Emissær Hagesæter skulle ha møte i Flekkefjord og Hytland ville gjerne være med, men Hagesæter ville ikke ha ham med som deltaker. «Det er ikke noe alvor med deg», framholdt han. Hytland lovte da å tale med alvor, og gjorde det fra først

-20-

til sist. Han kunne være alvorlig når han ville. Han likte salmene av Brorson og Kingo, og sa : «Desse nye sangan, dei kan væra goe nok te kveige, men ska ellen halla seg, då må me syngje dei gamla, gode salman».

Han reiste til Oslo og ville virke sammen med Albert Lunde, men det ble visst et kortvarig, og ikke noe godt samarbeid. Han bekjentgjorde der at han ville tale til alle fritenkere, og det innfant seg en ganske anselig forsamling. Teksten var Pred. 3, 18—21. Ha slo fast hva der står at Salomo sa i sitt hjerte, og føyet til : «det står ikkje at Gud sa det i sitt hjerte». Folk begynte nokså snart å forlate lokalet, og da de sittende vendte seg og så etter dem som gikk, sa Hytland : «Bare sitt dokke rolig å ikkje bry dokke om dei som gjenge. Dei gjenge ette kvert som dei bli ekspedert».

Seinere reiste han til Amerika, hvor han var så uheldig å bli knepet og arrestert. Eller skal vi si at han var heldig ? Pastor Franzen garanterte for ham og fikk ham løslatt på betingelse av at han reiste ut av landet.

Vinteren 1910 besøkte jeg ham i hans heim i Egersund. Han satt da og grov på «Judatresko». Han var et veldig arbeidsjern og drev med forskjellig slags arbeid, og han hadde kjempekrefter. Da han bodde i Bjerkreim, hvor han var kommet fra, veddet en landhandler med ham at han skulle få 3 sekker mel, hvis han kunne ta dem heim i en bør. Han bar da de 300 kg. og noen kolonialvarer som kaffe, sukker m. m. i alt 15 kg. uten om de tre sekkene. Han hadde arbeidet seg en spesiell krakk som han tok med seg i hånden for å hvile på etter vegen. Fortellingen høres urimelig ut, men de påstår at den skal være sann.

Da jeg besøkte ham i heimen hans, fortalte han meg åpent sin sørgelige historie fra Amerika, fra ende til annen. Heime i Egersund hadde han da mye omgang med Br. Mugås, fortalte han, og han var sikkert i det beste selskap når det gjaldt sjelepleie. Han døde for flere år siden, og jeg håper at han døde i tro på Jesu forsoning.

Av de predikanter som er gått ut fra Hidraheia, skal jeg her nevne : Didrik Andersen, brødrene Johan og B. Håland og Torvald Håland, metodistprestene Aa. Myhre og A. Dåstøl. Foruten disse er noen blitt prester eller predikanter i U. S. A. De som har reist videst i Norge og tillike virket i Amerika er nok Didrik Andersen og B. Håland. Johan Håland har virket på flere steder og metodistprestene i flere menigheter rundt i landet.

Aa. Myhre, som nå er omkring 82 år, ble frelst i 19 års

-21-

alderen, og D. Andersen omkring et år seinere. Straks etter reiste de til Amerika, og det var dem som spådde at Andersen ikke ville bli stående lenge. Men Jesu fylde av nåde er så stor, dyp og mektig at den kan bevare alle mennesker på et hvert sted i verden.

Andersen gikk på presteskole derover, og Aa. Myhre som ved givne leiligheter vitnet om Gud derover, kom heim etter non år, var gift og hadde 2 barn som var født i U. S. A.

D. Andersen kom heim noen år seinere. Aa. Myhre begynte snart å virke i heimbygda og var en av banebryterne i den store vekkelse som gikk over Hidreheia og Fjellse vinteren 1895—96. Gud sendte sine redskaper fra tre forskjellige kanter samtidig.

Doktor Hansen i Flekkefjord, som en tid hadde praktisert i Åmli ved Arendal ville gjerne gjøre noe for arbeiderklassen så de kunne kjenne seg mere økonomisk sikret. Han opprettet da Den Norske Filtfabrikk på Fjellse. Han fikk da hit to murere fra Arendal, Eliassen og Olsson. De var levende vitner for Herren. Eliassen var en alvorlig og sjelden flink forkynner. Olson, som var svenske, spilte gitar og sang, og det var lovsang og fryd i det han presterte. Deres virksomhet kronedes med sjeles frelse, og blant dem som ble omvendt var noen unge gutter fra Hidraheia som arbeidet på trevarefabrikken der.

Johan, Bernh. og Torvald Håland var blant disse.

Da Johan var i syndenød, skrev han opp alle syndene sine på et papir — alle de han kunne minnes. Så gikk han til Gud og sa : «Gud, forlat meg for alt !» Han bie etterhvert en grundig forkynner som kunne sin bibel nesten ut og inn. Han fikk snart kall til å vitne om frelsen og bestemte sitt første møte på Storehåland.

«Jeg glemmer aldri den kampen jeg hadde da jeg gikk til det møtet», sa han. Møtet var hos Tøri, Torvald Hålands mor. Hun fortalte meg siden at hun var den første som bøyde seg for Gud på møtet. Johan fikk seinere kall på Lista. Der ble han gift. Han foretok reiser derfra, især til Gyland.

En gang traff Ole Dåstøl ham i Flekkefjord og spurte hvor han hadde vært. Da svarte Johan : «Jeg har vært i Gylands sokn og slått med storslegga».

Han reiste en tid på egen hånd, helt til Romsdalen. Han diktet flere sanger og ga ut en liten sangbok. De siste årene av sitt liv, var han fast arbeider for Santalmisjonen.

Han var en tid forretningsmann på Lista, og da han alltid trodde godt om folk, gjorde han kompaniskap med en riktig skalk av en mann. Dette kompaniskap holdt en tid på å ta knekken på ham økonomisk, men han klarte til syvende og

-22-

sist alle sine forpliktelser og i tillegg til disse, kompanjongens. Ole Elle har fortalt meg, at sakfører Slevdal skal ha sagt, at hvis noen på Lista var kristelig, så var det Håland og Omdal.

En sommer Ole besøkte sønnen som var lærer i Sauda, sa denne : «Det skal være stevne her for Santalmisjonen og det kommer to som du vil bli glad for å hilse på». Den ene var Johan Håland. Johan var mye avholdt på Lista, særlig i Elledalen. Og for mitt eget vedkommende satte jeg ham høgt. Han var en av dem jeg aller først ville betro meg til, nest Gud.

Johan Håland bodde på Bryne, Jæren, de siste år han levde. Da han lå på det siste, ville nok hans svigerinne vite hva han hadde å dø på. Han sa : «Jeg tror at Jesus døde for mine synder, etter skriftene, og at han ble begravet og sto opp på den tredje dag etter skriftene». 1. Kor. 15, 3—5.

Ja, Paulus stadfester det i samme kapitel og sier at det går an å bli frelst på det ord. Vi har sikkert hørt hva Spurgeon sa da han skulle dø : «Min teologi er kort, for predikanter kan den nok være alt for kort. Den består av fire ord : Jesus døde for meg». Jeg velsigner Johan Hålands minne.

Bernh. Håland var en vilter og livsgla krabat i ungdommen før han ble frelst. Da kom selvsagt det store vendepunktet i livet hans. Han var en flik og hendig arbeidskar og ville gjerne ha hendene sine i flere slags håndverk. Da han bare var guttungen, sa bestyreren på fabrikken der vi arbeidet : «Bernhard Håland, han er den beste her til å polera». Han var uforferdet og ville han på et møte, aktet han hverken varme, vete eller rennefok.

Bemh. har vært tre ganger i Amerika. Den siste gangen var han kalt over som predikant. Under hans første opphold som ung i Visconsin, var det en troende mann som gjorde ham oppmerksom på at han var begavet med evne til å være predikant. For mitt vedkommende så jeg det ikke slik da, men det har vist seg at mannen hadde rett.

Da han kom heim fra Amerika for annen gang, drev han en tid og handlet med slakt, og det så ut som om hans Gudsliv holdt på å dø ut. Seinere ble han lagt på sjukeleie en kort tid, og da fikk Herren anledning ti! å tale til ham på ny.

En søndags kveld jeg gikk forbi Fjellse på veg til Drangeid hvor jeg arbeidet, gikk han tur med meg oppover til vannet «Skolla». Det var en tid etter at han hadde vært sjuk, og vi hadde en inngående samtale om de ting som hører Guds rike til. Han ville være med når jeg skulle ha møte på Kvelland skolehus. Han ble med på møtet

-23-

og vitnet om Gud. Han fortsatte og nedla meget arbeid, især på Fjellse.

Da G. Refstie var i styret for fylkets D. N. T.. reiste Håland og han mye om i fylket, og deres foredrag var alltid sterkt preget av kristelig forkynnelse.

Siden gikk han inn i Det vest. Indremisjonsforbund som reisende emissær. Han var også en tur i Danmark på et bibel-kursus, hvor Skovgård-Pettersen ledet. Så gikk han inn i Santalmisjonen som arbeider, hvor han i mange år har reist som foreningens reisesekretær. I den seinere tid har han oppholdt seg nokså mye heime.

Som ganske ung var han svært interessert i strengemusikk. Han ble godt kjent med forstander Danielsen i Flekkefjord som handlet med gitarer. Denne ville gjerne hjelpe fram de unge nyvakte til frimodig å vitne om Gud. Det hendte når Håland var på møtene hans at Danielsen kunne si : «Du, Bernhard, vil ikke du begynne, så skal jeg gjøre som svensken sa : Jeg skal slutte med noen hjertelige ord». Det har Bernh. Håland ikke kunnet glemme.

Torvald Håland var en strevsom og flink liten kar helt fra barneårene. Han mistet far sin da han så vidt hadde begynt på skolen, og måtte henge i så familien kunne bli underholdt på rimelig vis. Under vekkelsen på Fjellse ble han revet med. Seinere flyttet han til Hillevåg Stolfabrikk og gikk siden inn som anleggsarbeider på Egersund—Flekkefjordsbanen. Han var da kommet bort fra Gud igjen.

Da jernbanen var ferdig, reiste Torvald til Mandal hvor han fikk beskjeftigelse på Melhus Trevarefabrikk. En kveld spurte arbeidskameraten, Tobias Lian, som han bodde sammen med, om han ville gå med på et møte. Det gjorde han. Ved møtets avslutning ba han de troende være med og be for ham. Og der ga Herren ham igjen sin frelses fryd. Han ble en grundig kristen, med noe selvstendig ved seg.

Han sa seinere : «Jeg kunne aldri trives i synden».

Før han stiftet familie, besøkte han titt mor og søsken heime på Håland og det var ailtid gildt å treffe ham, lykkelig og godt i lag som han alltid var. Det hendte at når broren, Sigurd spilte gitar og sang, at Torvald ble så velsignet mens han lyttet at han sa : «Ja, nå er eg som en ladd kanon».

På en juletrefest i Kvelland skolehus, hvor flere av oss ungdommer vitnet om Gud, ville de fleste av ungdommen ha litt «uskyldig moro» til avslutning, men det satte Torvald seg imot med en gang. Han sa : «Vi har hatt det så gildt her og

-24-

jeg er blitt så velsignet, så jeg kan som et Guds barn ikke gå med på det. Jag ville komme til å føle en tomhet etterpå». Vi gikk, men før vi skiltes fra noen troende venner fra Kvanvik, sto vi utafor huset. Da begynte Torvald å stemme i sangen : Farvel da venner, min lodd på jord, er den jeg videre må drage.

Omkring et par år seinere hadde vi møte der i påsken. Det ble et herlig ettermøte hvor praktisk talt hele ungdommen — og eldre med — lå på kne og under tårer ba Gud om nåde. Tror noen vi hadde fått oppleve den stunden, dersom vi hadde gitt etter og deltatt i leken på juletrefesten ? Jeg mener nei.

Torvald har reist en del, både for egen regning og som lønnet predikant. Han har deltatt i vekkelser i Grimstad, Kvinesdal og andre steder. Nå har han i flere år holdt en mere rolig tilværelse heime. Han står som formann i styret for bedehuset i Buhølen.

En tid av sitt liv syntes han å stå nokså alene og leste da mye i Bibelen, helst fra Jeremias, hvor følgende ord finnes : «Jeg har ikke sittet i de lystiges lag og jublet, grepet av din hånd har jeg sittet ensom, for du fyllte meg med harme». Jerm. 15,17. 

Etter å ha arbeidet flere år på Melhus, etablerte han sin egen møbelforretning på Foss i Sør-Audnedal, som han fremdeles driver. Han har der en god, koselig heim, og jeg har alltid utbytte av å besøke ham når jeg er på de traktene.

Under vekkelsen på Fjellse, kom jeg der ned en lørdag vinteren 1895. Jeg hadde med noe garn som Peder Hansens kone skulle strikke. Hun gikk og sang mens hun stelte i huset : «Lov og takk kjære Jesus som har frelst meg ! Der var redning for min sjel å få hos deg». Det var en så åndelig vekkende atmosfære på Fjellse i den tida.

På heimvegen fikk jeg følge med guttene fra Håland og Aa. Myhre som også skulle heim. Vi gikk isen over vannene, mens de sang og var i godlag. Del var særlig sanger på svensk som de hadde lært av Olson : «Gläd dig, gläd dig, du køpta själ ! Se, der öfvan er allting väl». Og da de sang verset : «Du arbetar med synden, men den blev kastat på Frälsaren….», bet det seg fast i meg slik at jeg ikke har kunnet glemme det. Det gikk så lett heimover, at det var som på en ny jord.

Vi har hørt om vekkelsen at den kom ved redskaper fra 3 kanter. Jeg har nevnt Eliassen, som seinere ble frikirkeforstander, og hans kamerat Olson. De andre som Gud brukte var Aa. Myhre og emissær Pedersen fra Farsund. Jeg tror nok at Myhre hadde bearbeidet den åndelige jorden forut for

-25-

vekkelsen. Han var flink til å pløye den naturlige jord, og han var også en strevsom arbeider når hjertene skulle pløyes. En gang han og Pedersen var sammen, fortalte han om et møte han hadde holdt på Kleppe, hvor Herren var så nær og velsignet dem. «Da jeg hadde talt», sa han, «spurte jeg om ikke noen ville vitne om frelsen og de reiste seg og avla vitnesbyrd den ene etter den andre. Til sist hadde vi en bønnestund. Det ble en herlig stund. A, som de gråt og ba om frelse» . Da Pedersen hadde hørt på en stund, sa han : «Ja, du lige nok best når skinnet er vått». Jeg tror han siktet til beretningen i Dom. 6, 36— 40, da Gideon la ut ull for å ha tegn på at Herren ville frelse Israel ved hans hånd, og at Herren sto bak både da ullen var dogget og da den var tørr.

Det var to forskjellige kirkelige retninger som møttes, og Djevelen vil gjerne kaste inn uoverensstemmelser, og han er også en mester i å opptenne avindsjuke. Ja, selv hos den beste troende.

Pedersen kunne ofte selv felle tårer når han talte, og få andre til å gråte. Jeg vil gjerne her slå fast at det behøvdes ingen tåreflaum for å bli frelst. Du kan komme med smil som med tårer. Når du har fått sett deg frelst alene på Jesu fullbrakte forsoning, sa kan det nok hende at del blir både sorgens og gledens tårer. Glede over at du er frelst på blodets regning, og sorg over at du ikke skulle motta frelsen før.

Emissær Pedersen var en mann med langt, grått skjegg. Han så ut som en ærverdig patriark. Han reiste ofte her for Hidra indremisjon. Han brukte mange originale uttrykk når han talte, og det fulgte gjerne vekkelse med ham.

Da vekkelsen brøt ut på Kleppe var det flere som kom med. Jeg skal nevne Lars Ber og Rasmus Kleppe, Ola Olsen Dåtland og Andreas Botne. Av de eldre kvinner var Lars Bers kone, Ellen, den ivrigste og mest framtredende. Lars Ber prekte mye på møtene, likeledes Rasmus som hadde vært prestens medhjelper.

Andreas Botne hadde levd el pent plettfritt, moralsk liv, og hadde vanskeligheter og kamper før han kom helt igjennom og fikk tro seg frelst av nåde. En gang Pedersen hadde møte på «Getsemane», ville han framhjelpe hans frimodighet og ba derfor Andreas Botne om å avslutte møtet.

Og da han skulle begynne skalv hele mannen. Hans bror, Jens, og sønnen hans satt på galleriet, og Jens sa til sønnen : «Ja, når man skjelver så for mennesker, hvor må man da ikke skjelve når man skal møte den levende Gud».  Her vil jeg føye til. Moses sa :

-26-

«Jeg er forferdet og skjelver». Hebr. 12, 21. Men den dagen da vårt fornedrelseslegeme er forvandlet i likhet med Jesu herlighets legeme, da skal vi stå for Gud uten frykt.

Det var alltid hyggelig å komme til Botne til Andreas og kona hans. De satte pris på når det kom noen, især av de troende. De var barnløse, og da Andreas mistet kona si, sørget han slik at han døde kort tid etter. Min far pleide å si :  «Det er ikke mennesket som tar sorgen, men det er sorgen som tar mennesket».

Lars Li hadde gjerne et godt ord å si på møtene. Han var mye menneskekjær og hadde så godt et hjertelag. Da skolehuset skulle bygges på Kleppe, var det flere folk i arbeid med materialene som skulle opp for de bratte bakkene fra stranda. Man bar og heiste på løypestreng etter som terrenget var. Da sa Lars en dag til kona at nå skulle alle arbeidsfolka spise middag hos dem. «Hva skal vi få til middag til alle de menneskene ?» sa kona. «Det står en vær utafor, vi slakter den», var svaret. Lars døde da han var omkring 90 år, og var interessert i de bibelske sannheter til det siste.

Under vekkelsen den vinteren jeg har nevnt, gikk Anders Håland mye på møtene, men forholdt seg taus. Så langt ut på våren åpnet han seg på et møte og fortalte da at han hadde gått og grunnet på dette om vekkelsen, han syntes at han og de andre som eldre var måtte skamme seg når de hørte på ungdommen som vitnet og sang. De eldre burde ha foregått de unge med et godt eksempel, og nå var det motsatte tilfellet. Han var svært ydmyk og beveget idet han takket og priste Gud. Gud hadde vært så usigelig god og overøst oss med timelige gaver skjønt vi aldri hadde bedt om det.

Anders var kommet fra Bjerkreim. Han likte så godt å synge sangen : «Vår sjelelege nå er nær». Og det var især det verset han likte : «Se gjelden er betalt for meg, på Golgata av Jesus». Han var seinere mye med på møtene og deltok med vitnesbyrd og bønn.

Omkring et år etter denne vekkelse begynte Karl Sirnes å virke leilighetsvis som predikant. Han var utlært dreier på Moi Stolfabrikk og arbeidet nå på Fjellse. Han hadde gode talegaver og sang godt. og jeg tror at Gud kunne ha brukt ham til mye velsignelse om han ikke var kommet inn i et galt spor. Det er en stor kunst for Herrens disipler å være tjenende i stedet for å la seg tjene. Det var en sann fryd å høre på Karl Sirnes i førstningen. Han talte veldig og sang, så han samlet selvsagt mange folk til møtene sine.

Han forsto nok

-27-

at mange kom til møtene av nysgjerrighet, og en gang på et møte på Kvelland talte han over teksten som slår i Matt. 11, 7—13, og dvelte særlig ved ordet : «Hvad er I udgangne i ørkenen for at se ?» (Gl. overs.)

Han betonte alltid sterkt at en kunne bli frelst nå. Han sa gjerne : «Du er frelst der du sitter, bare du vil tro, og du er fordømt der du sitter dersom du ikke vil tro». Han sang mye. De sangene han særlig sang var : «Har du lukket hjertets dør for Herren», og «Jeg er en ropende røst i ørkenen». Likeledes «Om hele jorden her jeg kunnet eie». Men han sang mange flere. En sang som gjorde veldig inntrykk pa tilhørerne var den :

Under alt hva denne verden skjenker

som for meg er trykkende og trangt.

Jeg dess mere på mitt hjemland tenker,

og milt øye ser der etter land.

#

På mitt dyre hjemforlov jeg drager,

trøstig på min trange bane frem.

Inntil jeg får slippe alle plager

oppe i det evig lyse hjem.

#

Å den trøst jeg en gang skal få sette

mine føtter på mitt hjemlands grunn,

er så stor at den selv kunne lette hjertet,

midt i prøvens tunge stund.

#

Tenk når jeg omsider setter foten

på de gylne gater i Guds stad.

Og få drikke livets vann av floden

hvor om her så titt mitt hjerte bad.

#

Skulle jeg da ikke stille vente,

om endskjønt jeg titt må gråte her ?

Ja, å ja, for når meg Jesus henter,

skal jeg evig se ham som han er.

Jeg synes jeg måtte skrive denne sangen, for det ligger en eiendommelig evighetslengsei i den.

Det var ikke alle unge som gikk på møtene for å bli velsignet. Det kunne av og til ha andra beveggrunner. En pike sa en gang etter et møte: «Karl Sirnes såg på meg i heile dag å

-28-

lo».

Jeg kunne fortelle flere tilfeller av liknende og verre art, men jeg skal bare innskrenke meg til å berette om hva hendte meg mange år etter det jeg har skrevet her, under Karls virke. Karl hadde møte på Midtfjells en kveld, og en ung gutt som bodde sammen med meg hadde bøyd seg på det møtet og sa at han var frelst. Jeg hadde just fått lønning dagen før, og i frokostpausen dagen etter møtet, skulle jeg se i portemoneen, og savnet 5 kroner. Jeg visste at det ikke var husets folk som hadde tatt seddelen, og ingen andre enn denne gutten hadde vært på rommet. Så kom jeg til å ta mine hender i en koffert han hadde lånt, og låsen var så dårlig at den gikk opp. Der fant jeg en hel del ting, som kraver, slips, skrivepapir o. l. som jeg i grunnen ikke hadde savnet. Jeg fant også kledningsstykker som tilhørte huset. Jeg sa det til mannen i huset som tok gutten i forhør og truet med lensmannen, men han ville ikke tilstå, så mannen måtte oppgi forhøret. Da så gutten gikk ut, hadde han slengt pengestykket på trappegangen, der fant vi den igjen. Dagen etter kom han og bekjente tyveriet for meg. Vi kan av dette lære at på samme tid som Jesus arbeider, så arbeider også Djevelen, og han har ikke noe imot at vi bøyer kne på møtene og er religiøse, bare man ikke gir Jesus hjertet.

Karl Sirnes bodde de siste år av sitt liv ved Sandnes, hvor han arbeidet på Åse dreieri. Der borte reiste han en kort tid for misjonen, og hadde seinere sitt eget dreieri i heimen sin.

Her vil jeg flette inn en selvbiografi, som kanskje kan bli til advarsel, men også til lærdom for en eller annen. Som barn var jeg — som jeg tror de fleste barn er — dradd på av Gud. Jeg var i mine stille, ensomme stunder opptatt særlig med døden og dommen. Jeg ba gjerne min aftenbønn og det hendte titt at jeg ba til Gud om timelige gaver.

Når jeg hadde satt ut stengene mine etter auren, ba jeg Gud om å få fisk, og jeg var som regel alltid heldig. Det styrket min tro og tillit til ham. Var jeg derimot uheldig en gang i blant, trodde jeg at Gud var sinna på meg fordi jeg ikke hadde vært snild.

Det hendte jeg kunne ønske å gjøre hva det skulle være, bare jeg måtte komme til himmelen. Under den vekkelsen jeg har skrevet om, gikk jeg på skolen. Da vegen dit var lang og stygg å gå, lå vi borte hos fremmede hele uka. Vi dro da heim om lørdagen når skolen var slutt.

Det skulle være møte hos naboen en lørdagskveld. Før møtet traff jeg en jevnaldrende gutt utafor. Han var bror til Johan og Bernh. Håland. Han spurte om ikke jeg ville være

-29-

med å be til Gud. Jeg ble svært overrasket, men gikk med og vi bøyde kne ved en tue ikke langt fra huset. Han begynte å be og sa til Gud at han så oss lå bøyd i støvet for hans ansikt. Han ba videre om nåde og velsignelse. Deretter ba jeg, men hva jeg sa husker jeg ikke.

På møtet ble jeg så overgitt for at Johan Håland var så god til å preke, han som før hadde vært, riktignok en stille, pen ungdom, men ugudelig. Det er jo det rette uttrykk for dem som vandrer uten Gud. Men det står at Gud rettferdiggjør den ugudelige. Rom. 4, 5.

Fra den tid var jeg med på møtene og deltok litt i bønnemøtene. På et møte heime hos oss, kan jeg minnes jeg stemte i verset : «Si vil du bli blant skaren Johannes så en gang, så må i Lammets blod du rensning finne».

Jeg tenkte : Det jeg synger nå vil gripe pappa sterkt. Da våren kom og jeg skulle innskrives til konfirmant, slakket jeg av. Jeg trodde ikke det ville gå å leve som en kristen blant de andre lesebarna. Min lesekamerat som hadde bøyd kne sammen med meg var av samme mening, og vi vendte etterhvert tilbake til det gamle livet.

I den alderen er man kåte og livsgla, og vi forsto ikke at livsgleden kunne forenes med det å være en kristen.

Etter et møte på Håland, hvor kameraten min og jeg var med og førte tomt snakk, spurte en pike jeg hadde gått sammen på skolen med, hva jeg tenkte på. Hun så bedrøvet på meg da hun sa det. Jeg svarte at jeg tenkte på fred og ingen fare.

En tid av sommeren lå jeg heime med vondt i en fot. Jeg kunne da ligge og arbeide ut noen lange prekener i tankene mine. Presten som vi gikk og leste for, var på Kleppe og holdt eksamen, og der kritiserte han vekkelsen som svermeri og liknende uttrykk. Folk skulle vel heller ha gått i kirken og hørt på ham, hadde de vært gode kristne. Han brukte kristendommen som et skalkeskjul, og ble en tid etter entlediget fra sitt embete på grunn av sin livsførsel.

Da det led mol tiden vi skulle konfirmeres, sa presten, at vi var ikke tvunget til å gå til konfirmasjon, men hvis vi ville konfirmeres, skulle vi være forpliktet til å gå til alters. Jeg tenkte over dette og kom til den slutning at jeg ikke ville konfirmeres. Jeg ville ikke stå der som en hykler både for Gud og mennesker. Heime fikk de meg dog overtalt til å følge med strømmen.

Søndagen regnet det, og på vegen nedover til stranda gled jeg og slo hull i buksene mine på en skarp stein. Det så jeg som tegn på at jeg ikke burde gå til kirken, og jeg

-30-

holdt på å snu for å gå heim. Men to av mine eldre søsken fikk overtalt meg, og buksene ble reparert hos moster i «Dalen».

Da jeg som voksen kom ut i arbeid sammen med ugudelige kamerater, hvor brennevinsflaska ikke så sjelden vanket, kastet jeg meg som den forlorne sønn jeg var, langt ut i synden. Gud talte titt til meg i de stille timene når jeg var alene. Ved to anledninger fikk jeg særskilt alvorlig kall fra Gud. Den ene gangen var da jeg kollseilte på fjorden og nær hadde druknet. Den andre gangen en vinterdag mens jeg arbeidet i skogen og holdt på med å sende tømmer ned for et bratt fjellstup. Jeg slo på kanten av stupet og idet jeg skulle la stokken gå utover. tok en kvistnabb fatt i trøya mi. Heldigvis revnet trøya, og det undret meg, for den var virkelig av sterkt stoff. Jeg ble stående bleik av redsel, og da sa Gud til meg : «Om du nå hadde gått utfor, hvor hadde du havnet i evigheten ?» Jeg hadde kun ett svar å gi.

En tid var jeg sterkt påvirket av Herren. Jeg gikk på kristelige møter, bøyde enda kne og ba, men ble ikke frigjort. Den tid sa Karl Sirnes til meg en gang at jeg måtte begynne å vitne på møtene. Han trodde at jeg var kommet helt over til liv i Gud.

Han sa at Johannes Goszner hadde skrevet at det var tre slags tro : Den søkende, den finnende og den vitnende. Goszner mente selvsagt at troen har tre utviklingstrin. Jeg kom til å fortelle dette til Johan Håland som forklarte al Bibelen lærer at det er en Herre, én tro o. s. v.

Da så Karl fikk vite hva Johan lærte i følge Guds ord, ble det en ikke så liten ordstrid mellom dem. Det verste var at fabrikkens bestyrer — som var en verdslig mann — blandet seg inn i det, og hadde moro av at disse som jo var brødre i Herren kunne være så uenige om en så viktig sak.

«Du vil være større og lære annerledes enn Johannes Goszner», sa Karl til Johan.

Da svarte Johan et sannhetsord : «Det er det samme hva Goszner lærer, er det bare en sann og levende tro. Alt annet er en død tro».

Johan fikk da beskjed om at hvis han ikke passet seg, skulle han komme inn under kirketukt.

Mens jeg deltok i lek, dans og turing, kunne jeg være nokså vel til mote blant kameratene, men etterpå fant jeg ul at dette gledens beger hadde en bitter ettersmak. En eneste gang jeg hadde vært på dansefest 17. mai, syntes jeg dagen etter at jeg hadde hatt det så veldig moro.

Gud måtte ta meg avsides for å få meg i tale. Jeg sluttet på Fjellsefabrikken og var heime en tid. Da jeg en gang hadde

-31-

vært på besøk østover og kom heim, gikk jeg på harejakt uten hund. I min iver holdt jeg på å jage til det mørknet. Jeg var da langt fra heimen, og da kjente jeg først hvor trett jeg var. Min reise om natten og strabasene under jakten, gjorde at jeg holdt på å gi opp. I den stillingen ba jeg til Gud om hjelp, og lovte at hvis han ville hjelpe meg, sa skulle jeg gi meg helt over til ham. Det var som jeg da fikk ny kraft og tok på heimvegen.

Da jeg endelig nådde fram og mor fikk se meg, ble hun ganske redd for meg. Hun sa jeg så ut som døden —

Dagen etter da jeg var utvilt, tenkte jeg at det jeg hadde lovet vei ikke var sa alvorlig ment, og jeg ble fristet til å fortsette med det gamle livet. Men da talte Gud til meg og minnet meg om løftet, og at jeg måtte innfri det.

Kjære venn som leser dette ! Jeg vet du har vært i situasjoner i ditt liv hvor du har gitt Herren løfter, og du har kanskje ikke innfridd dem. Kjære deg ! Betal den høyeste dine løfter står det i Salm. 50, 14.

Jeg hadde før den tiden gått påvirket i den riktige retning av en kristelig pike som jeg ble kjent med og holdt mye av, og nå ønsket jeg bare at jeg ikke måtte bli omvendt for hennes skyld.

Etter at jeg hadde lovet Gud å gi ham hjertet mitt, gikk det en tid under vekslende forhold. Jeg ba mye til Gud og leste i Bibelen, men levet for det meste i mørket. Undertiden var det litt solstreif på min åndelige himmel. Det var især når jeg hadde deltatt med noen ord og sang på møtene som jeg flittig besøkte. Det var som det beroliget meg, men frelst var jeg dog ikke. Folk kan gå på møtene eg delta uten å være frelst.

Jeg var til stede på et møte på Storehåland hvor Tobias Kvanvik og Aa. Myhre skulle tale. Myhre hadde til tekst 2. Kor. 8. 9. «I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld ble fattig da han var rik, for at I ved hans fattigdom skulle bli rike». Da så Tobias hadde talt, spilte Sigurd Håland sangen : «Da Herren tillot Sions fanger»…

Og da han sang nest siste vers : «O, kjære Herre, la alle fanger komme til frihet igjen….», da talte Herren så sterkt og forunderlig til meg og sa : «Hvordan er det egentlig med deg, er du kommet til f r i h e t ?» Da glemte jeg hvor jeg var, glemte forsamlingen og alt om meg, for jeg var alene med Gud. Det blir gjerne slik når et menneske skal fødes på ny. Det må være alene med Gud.

-32-

Da vi hadde en bønnestund og jeg åpnet munnen, var det med takk til Gud for at han hadde sendt Jesus ti! jorden i fattigdom just for meg, for at jeg skulle bli rik i ham. Etterpå sa Myhre : «Da du ba, kom ånden over deg». Det evangelium han framholdt, passet just for meg. Jeg var som Giverholt uttrykker seg «utfattig sjel som intet i seg har».

Jeg hadde bare en ting å komme med. Synd. Men jeg fikk «se det blod på korset rant, og lekedom for sjelesmerten fant».

Jeg var på Malde i 1905, just under de spennende dager da oppgjøret med Sverige foregikk. Da unionsflagget på ekserserplassene ble strøket og det rene, norske flagget ble heist, var det en dag sersjanten kommanderte oss til leik. Da jeg nektet blankt ville han legge press på meg, men da var det en kjempekar fra Høle som tråtte fram og tok mitt parti, så jeg slapp å være med. Jeg syntes det var så alvorlig ved tanken på at vi kunne komme i krig med vårt broderfolk når tid som helst, så jeg syntes leik var noe «vissvas» å fordrive tida med.

Omtrent 30 år etter traff jeg sersjanten igjen — det var en troende mann — og han minnet meg om dette. Han hadde viss følt seg noe ærekrenkende fordi jeg ikke hadde vist disiplin på moen.

I min ugudelige tilstand hadde jeg en gang forstyrret en taler på en fest, og like etter at jeg var blitt omvendt spurte han på et møte om jeg ikke syntes det var gildere nå enn den gangen. Dette såret meg da jeg var ung i troen. Siden har jeg tenkt : «Mennesket tilgir og minnes, men Gud tilgir og glemmer». Es. 43, 25.

Etter at jeg nylig var blitt frelst, skulle det være fest på Kvelland skolehus, og Ståle Fidsel som hadde vært i Hidra, kom og ville være med på festen. Han og hans kone skulle være natta over hos oss. 

Jeg våger å sammenlikne Ståle med en ball eller en gummislange som blir pumpet opp, men på grunn av en lekasje ett eller annet sted, snart ligger slakk igjen. Han var en haltende mann. Han kunne somme tider være så oppildnet at han fordømte brennevinsflaska, og var en tid skreven totalist. Men så kunne han komme sammen med kjente, som han ble påvirket av, og så glapp det for ham. Når Gud hadde tak i ham, kunne han være så lykkelig at han stemte i den første salmen han kom på i farten. På en fest før påske, stemte han i salmen «I denne søte juletid, tør man seg rett fornøye». Da sa forst. Danielsen : «Du Ståle, jeg tror du feirer jul midt i fasta».

Tønnes Vatland hadde reist for Hidra Indremisjon, da 

-33-

Ståle kom for å gå på omskrevne fest, og han begynte straks å fortelle for oss hvor lykkelig han var. I Hidra hadde han gjort innkjøp og forsynt seg med tobakk. Far sa at han som kristen ikke burde bruke tobakk. Da tok Ståle tobakkspipa, la den på hoggestabben og knuste den med øksehammeren.

På festen talte misjonær Alveberg om da Herren lot Sions fanger vende tilbake. Det ble så herlig for meg, jeg hadde just tenkt over samme ordet. Alveberg fortalte om sitt opphold i Kina, og hvordan de der ba til avgudene. Han fortalte om en tørkeperiode hvor Gud på en mektig måte hadde vist seg herlig, idet det etter at de hadde bedt om regn, begynte å regne. Ståle ble så grepet at han rev uret opp av vestlomma og ga det til misjonen til utlodding. Ståle pleide å si når han vitnet at han ble frelst da han gikk falitt på alt sitt eget. Jeg tror at hans falittbo til sjuende og sist ble likvidert av ham som med sitt blod har betalt, og derfor har makt til å forlate all verdens synd og brøde.

Sigurd Håland og jeg hadde møte hos Ståle en vinter i julehelgen. Da vi etter møtet hadde spist og jeg takket Gud for maten, ba jeg også at Herren måtte rikelig velsigne husets folk, timelig og åndelig. Lang tid etter traff jeg Ståle igjen, og han sa : «Du ba at Gud måtte velsigna meg, å tenk så kom her en stor snø og eg sette ut snåre å fekk øve 70 rube».

Ståle var kommet fra Sirdalen og var en flink snarefanger.

Sigurd Håland, han som deltok i møtet på Fidsel, ble omvendt samtidig som jeg. Til en begynnelse reiste han med forskjellige av de eldre predikantene, men siden på egen hånd. Han sto mye høgt hos folket på Haugesundskanten og andre steder. Han deltok i vekkelse bl. a. i Bakke og på Jæren, og folk var begeistret når han sang og spilte gitar. Av de ting som tok knekken på ham, var nok at flere av de eldre troende satte ham altfor høgt — mere enn han som ung kristen kunne tåle.

På et møte i Flekkefjord talte Ludvig Hope om Sakkæus. Da han kom til det punktet i teksten at Jesus sa til Sakkæus : «Sakkæus, skynd deg og stig ned», sa han : «Er du i Flekkefjord, Sakkæus, så skynd deg å stig ned fra dine forutfattede meninger, fra dine erfaringer o.s.v. Stig ned på det nakne, enkle Guds ord».

Metodistkirken hadde innstilt møtene sine. Det var søndag, og etter Hopes preken traff vi Myhre og Tobias Kvanvik. Vi var begeistret over Hopes preken. Da sa Myhre : «Men Sakkæus han var ikke frelst før han steg ned av treet». Etterpå

-34-

sa Sigurd til meg : «Saken er den at de forsto ikke Hope. Han sa : Stig ned og du skal verta frelst».  Bortsett fra den preken av Ludvig Hope, er det ingen jeg har hørt som har talt så fyllesgjørende om Jesu reise gjennom Jeriko, som misjonær Alveberg og misjonær Evenstad fra Sør-Audnedal.

Mens jeg arbeidet på Årnes garveri, kom jeg en søndags kveld til bedehuset i byen. Det var Skudal som skulle tale. Han kom fra Sirdalen, og var åndelig oppflammet. Han talte over Salmen 51, 14. 15. «Gi meg igjen din frelses fryd og opphold meg med en villig ånd ! Så vil jeg lære overtredere dine veie, og syndere skulle omvende seg til deg».

Det var et herlig møte. Skudal ble redskap til en vekkelse i Flekkefjord, hvor flere fra byen og landdistriktet ble med, og mange lever — såvidt jeg vet — enda i samfunn med Gud.

En gang talte han om de tre kors på Golgata. Det frelsende kors, det søkende og forherdelsens kors. Han ble da oppfordret til å holde den preken om igjen. Han samlet mange mennesker om sin talerstol en lang tid, men så kjølnet det etterhånden av, og noen sa at de var lei av å høre på den sangen av Skudal. De liknet på den skaren som ropte : «Hosianna ! Velsignet være ham som kommer i Herrens navn», men som noen dager seinere ropte : «Korsfest ! Korsfest !»

Skudal hadde ganske riktig en syngende stemme når han talte, som jeg for min del syntes godt om. Den hadde en viss dragende makt med seg. Jeg likte mindre da han flere år etter at han var gått inn i frikirken, var i Hidra for å motarbeide adventistene. Han sa : «Tenk så lærer adventistene at det er bøker i himmelen».

Her vil jeg sitere hva Moody lærte ut fra Bibelen : «Mange ler av den tanken at det skal være bøker i himmelen. Hos profeten Daniel 12, 1 står følgende : «Og på den dag skal Mikael stå fram , den store fyrste verner om ditt folks barn og det skal komme en trengsels tid som det ikke har vært fra den dag noe folk ble til, og like til den tid. Men på den tid skal alle de av ditt folk bli frelst som finnes oppskrevet i boken». Der vil komme en frykteligere tid over jorden, mørkere dager enn vi noensinne har sett. Men de som er skrevet i livsens bok, skal unnkomme. Fremdeles leser vi i brevet til Filipenserne 4, 3 : «Ja, jeg ber også deg min rettsindig medborger : Antak deg dem, for de har stridt med meg i evangeliet, tillike med Clemens og mine øvrige arbeidere, hvis navne er i Livsens bok». Jeg tror fullt og fast at hver mann og kvinne har sitt navn skrevet enten i livets eller dø-

-35-

dens bok. I Åpenb 13, 8 leser vi : «Og de skal tilbede det (Dyret) alle som bor på jorden hvis navne like fra verdens grunnvoll ble lagt, er skrevet i Lammets, det slaktede, livsens bok».  Se også Åpenb. 20, 12, og samme bok 21, 27».

Så langt Moody.

Skudal skulle ikke ha argumentert på det punktet som han gjorde. Det var et argument uten bevis. Moses som Herren snakket med ansikt til ansikt, visste godt at Gud hadde en bok som han skrev i. Man leser i 2. Mos. 32, 13 : «Å, om du ville forlate dem deres synd ! Men hvis ikke, da slett meg ut av din bok som du har skrevet». Og hvor godt kjente ikke Moses den hånden som gjentagne ganger på Sinai skrev sin hellige lov på steintavlene. Den som sendte hånden som skrev på veggen for kong Belsasar, han kan også skrive bøker.

En av dem som ble omvendt mens Skudal virket, var Sivert Straumland. Det var møte på Loga en kveld og på ettermøtet da flere bøyde kne, så jeg etter ham, for jeg ville få ham til å bøye seg sammen med oss, men han var forsvunnet. Da vi var arbeidskamerater, fortalte han for meg siden at han var gått heim for i enrom å gjøre opp saken mellom seg og Gud.

En eldre mann jeg vil nevne er Ole Andreassen Anabeløy. Som den tillitsmann han har vært og er, har han innehatt flere offentlige verv i mange år. Dog har han hatt et langt større og viktigere tillitsverv enn disse borgerlige. Den evige eldgamle Gud, har i Jesu Kristi gjort ham til borger av himmelen, og hans oppgave har vært å verve til dette evige rike — borgere som er renset i Lammets blod. Det er nå omkring 50 år siden første gang jeg hørte at han vitnet om sitt himmelske borgerskap, og da tror jeg alt at han hadde vært borger av det rike i flere år. . På et stevne på Ståbv under nazitida, vitnet han om at Guds bekk er full av vann.

For mange år siden var jeg av og til på møter på Anabeløy og det var alltid lett og godt å tale blant dette kjekke øyfolket hvorav flere deltok med vitnesbyrd og sang. De siste årene har jeg bare vært sammen med Ole på stevner vi har hatt. Hvor jeg frydet meg når Oles rommelig båt lå tungt i sjøen, idet den stevnet ut over fjorden med foss for baugen. Da visste jeg at det var mange av øyfolket som ville sette stevne med Jesus — og med oss. Ole og kona hans var i Amerika i fjor hos noen av barna som er der over. Ole er 80 år, men er ung i sinn som ørnen.

En skolekamerat av meg som het Johan Arnt fra Kvellandstrand, var en strevsom og flink kropsarbeider. Som gan-

-36-

ske ung reiste han til sjøs, og var seinere i Amerika i flere år. Da han kom heim derfra for annen gang, hadde han gitt hjertet sitt til Gud. Heime deltok han i møtene, og besøkte av og til B. Håland — hvor jeg bodde — for å samtale med oss om åndelige ting. Heime sang han og spilte orgel. Jeg tror at hans «glorysang» var denne : «Gi meg et glimt av min Jesus, la meg hans ansikt få se».

Johan Arnt druknet sammen med en vegoppsynsmann fra Hidra. Denne som arbeidet i Gyland, kom en søndag og ville ha båtskyss heim. En som pleide å skysse folk, hadde nektet denne gangen, for det var fæl storm. Han gikk da til Johan Arnt, og i munnen hans fantes ikke nei. Men det gikk galt. Johan Arnt hadde just vært på Bukstad på fest kvelden før og avlagt et herlig vitnesbyrd : «Salig er de døde som dør i Herren — Ja, sier ånden, de skal hvile fra sitt arbeid, men deres gjerninger følger med dem».

o o o

For ca. 40 år siden reiste Ole Håland og jeg til Mandals-traktene og til Kvås. Vi ville ha en ferietur. Vi hadde et møte i Holum og oppholdt oss hos Anders Holbek. Han drev med å frakte tønnestav o. l. ned Mandalselva, eller Marna. Jeg husker at Ole på rommet vårt om kvelden ba Gud at Anders måtte få mye å gjøre med fraktningen der, og det tror jeg nok han fikk.

En venn av oss var så elskverdig å telefonere for oss til Øyslebø, for å få bekjentgjort møte der neste kveld. Han sa vi måtte være varsomme, for de var litt høgtidelige der oppe. Jeg talte der om da Jesus gikk ut i båten av Simon og lærte folket derfra. Det var et veldig gildt møte. De hadde bekjentgjort det gjennom skolebarna, og jeg hadde inntrykk av at en stor del av forsamlingen var fra gårdene omkring Øyslebøgården.

Det var ganske interessant å reise ned Marnardal neste dag, med rutedeligensen — den tids befordringsmiddel. I Sør-Audnedal hadde vi et møte på Skofteland og i Håla, der også Torvald Håland deltok. — I Håla var jeg med Torvald på et møte for et par år siden, hvor forsamlingen besto mest av ungdom, og vi hadde en riktig god stund.

Ole og jeg reiste videre. Vi ville til Vigmostad. Jeg var så interessert i å få hilse på Johan Gjerdal som jeg hadde hørt så mye snakk om. Det var en søndag vi kom der og da var

-37-

Gjerdal reist nedover dalen på et stevne. Jeg hadde gledet meg til å bli sammen med ham på møtet om kvelden. Møtet var bekjentgjort fra kirken. Jeg innledet min tale med å si at ved fallet i Paradiset ble mennesket prisgitt død og evig fortapelse. Det satt en beruset ung gutt i forsamlingen som ville avbryte meg idet han sa : «Der er ikke noe Helvete». Så vi ser at Djevelen bruker mange midler for å holde menneskene borte fra Gud. En kamerat fikk ham ut. Så hørtes det tre store slag i bedehusveggen, og så ble alt stille igjen. Inne hadde vi fortsatt møtet hele tida uten avbrytelse.

Da jeg hilste på Gjerdal forsto jeg at han var svært naturlig anlagt. Ja, må Gud hjelpe oss at vi må være naturlige kristne personligheter, og ikke kopier av hverandre. Han hadde mye å berette for oss som yngre var. Han fortalte flere opplevelser han hadde hatt under vekkelser. Da vi endelig hadde gått til ro, ropte han opp til oss at vi måtte sove i slutten av den 4. Davids salme, og en stund etter spurte han om det ikke gikk an å sove i den salmen. Vi ville til Konsmo, og han ville være los for oss. Han sa at vi skulle stanse på Viblemo og ta inn til Langfelt.. Når han titt var kommet fra Åseral og Grindheim rent sliten, visste han at når han rakk fram til Langfelt var det så fullt som han var heime.

Da vi tok farvel med ham sa han : «Bare prek evangeliet». I et skolehus hadde han skrevet på veggtavlen : «I hvem vi ved hans blod har forløsningen, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom». Ef. 1, 7. Og han sa : «Å tru du ikkje at der va ei kåna på møde som las de, og fekk sett seg frelst».

Gjerdal fikk være et redskap til manges frelse. «De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen, og de som førte de mange til rettferdighet, som stjernene evindelig og alltid». Dan. 12, 3.

På Konsmo talte jeg om Jesus og Nikodemus, og da jeg ga ordet til de andre, sier skredder K. Konsmo : «Jeg ser at vi har emissær Skuland iblant oss, jeg tenker han fortsetter». Skuland talte over noe han hadde tenkt på mens han kjørte på sykkelen til Konsmo. Det var Rom. 4, 5. «Han som rettferdiggjør den ugudelige». Han gikk ikke opp på talerstolen, men sto på golvet. Da han var kommet riktig i gang, gestikulerte han ikke så lite, og han skrittet fram og tilbake. Dagen etter ble vi innbudt til noen som trakterte oss rikelig med mat og drikke, og under samtalen roste oss. «Dere sto da rolig og behersket, men Skuland han slår som en annen nikkedokke. Han var ikke slik det første han reiste som predikant». Han som snakket, syntes at vi burde gjøre Skuland oppmerksom

-38-

på dette. Vi hadde jo ikke noe med det, og vi syntes han talte godt.

Over Kvås hadde det gått en vekkelse og mannfolka hadde stiftet en forening som arbeidet for misjonen. Om kvelden talte jeg over Es. 53, 7 : «Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin veg, men Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham».

Det var flere som deltok, og vi hadde et særlig godt møte. En av dem som vitnet, tok opp igjen min tekst, idet han pekte på en villfarende veg som jeg ikke hadde talt om. «Det er underlig med det, Guds ord er allsidig, sa han innledningsvis. Hans fire siste ord har jeg aldri kunne glemme, for de er så sanne.

Kjære leser ! Du som strever og har det tungt, du leser i dilt strev også Guds ord. Profeten sier : «Jeg fant dine ord og jeg åt dem. og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte».

Har du funnet Guds ord, eller er Bibelen en lukket bok for deg ? Let og du skal finne ! En og annen leser vil nok si : Her er skrevet så mye om vekkelse, og tenker vi oss om, så har vi sett så små resultater. Her vil jeg si at å være vakt er ikke del samme som å være frelst. Jeg har personlig oplevd å gå vakt, jeg har bøyd knærne mine på møtene, jeg har bedt og felt tårer og dog ikke vært frelst.

Eller la meg heller si : Jeg så ikke. og mottok derfor ikke den frelse som lå ferdig til meg. Mange er suggerert i en vekkelse. De følger gjerne med strømmen, og setter gjerne følelseslivet som det viktigste, foran viljelivet.

Djevelen lokker mange mennesker ut i skjulte synder — ja, ofte til brudd mot de borgerlige lover. Kan han få et menneske sa langt, mener han å beholde dem for tid og evighet. Andre har et utilgivelig sinnelag. Du kan ikke vente å få tilgivelse for din synd før du er villig til å tilgi andre. Du vil heller ikke i lengden være tilfreds med en Gud som tilga deg, mens du huser en utilgivelig ånd i ditt bryst. Jevnfør Mat. 6, 14. 15 og Matt. 18, 21—35.

Du må ha oppgjør med Gud. men også med mennesker når det er nødvendig, ellers vil du aldri finne fred. Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Herren alene kan og vil føre oss fram til seier. Matt. 19, 29.

Kanskje noen av mine lesere har opplevd at just enkelte ting av det jeg har nevnt, har hindret dem på vegen til full frelse, og som derfor har oppgitt dette å bli frelst. Herren har kalt deg mange ganger, og hans frelseskall har mislykkes på

-39-

grunn av disse hindringer. Må da eksemplet fra livet mitt vise deg at trass i at det flere ganger har mislykkes, kan du enda bli frelst i dag.

Da Gud tålte meg så mange år i synden og jeg endelig ble født på ny, viser det hans uendelige nåde. Fra Guds side er hans ønske at synderen må bli frelst, i dag.

På pinsefestens dag ble omkring 3000 sjeler frelst. Og at de ble bevart, kan vi være forvisset om, ellers hadde vi fått vite det fra Guds ord. Jeg ønsker, at ingen av de ufrelste lesere, som Herren har arbeidet med i lengere eller kortere tid, skal vente på Herrens førelse etter mine spor. Herren fører sikkert ikke to menneske like gjennom livet for å frelse dem.

Å, jeg undres hvorfor Jesus stansede og tok meg opp.

Han forlot meg mine synder, jeg er ren i Jesu blod.

Å, hvor stort at Jesus fant meg !

Å, hvor stort å være hans.

Hvilen ved hans ømme hjerte overgår all jordisk glans.

Noen vil kanskje synes det jeg har skrevet er for personlig. Jeg har forutsagt at det er realistisk, derfor personlig, ellers kunne noen tro at det var diktning. Som mennesker har vi en «forfasade» som vi pusser på, for at den skal ta seg så godt ut som mulig, og Johan Jonassen pleide å si at vi også har en «bakside».

Kjære venn !

Skal vi møtes hist ved floden ? der hvor ingen bølge slår ?

På den lyse himmelkloden hvor ei felles noen tår. 

Møtes vi ? Møtes vi ?

Stengt for kommentarer.