christian frederik – senere danske kong christian VIII

–  var dansk prins, født 18/9 1786, og var eldste barn i ekteskapet mellom arve-(kron-) prins Frederik (fra 1808 kong Fredrik VI) og hans gemalinne Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Det står imidlertid strid om han var prins Frederiks egen sønn eller om faren var kronprinsens adjutant Frederik von Blücher (1760–1806).

Som prins ble han utpekt – og fungerte fra 13. mai 1813 – som stattholder og øverstkommanderende i Norge. Norges videre skjebne som nasjon var alt på denne tiden usikker, siden Danmark-Norge stod på Napoleons side og mye hadde skjedd i Europa som hadde svekket Napoleons stilling, især etter nederlaget i felttoget i Russland 1812.

I egenskap av stattholder og øverstkommanderende skulle prins Christian Frederik også være det danske kongehus’ talsmann i Norge, i håp om dets beståen i Norge. Men etter Kielerfreden i januar 1814 ble det stadig klarere at Norge var på vei over i svenskenes favntak, siden Sverige av sine allierte var lovet Norge som “belønning” for sin deltagelse i krigen mot Napoleon.

Christian Frederik selv skal ha ønsket å tre inn i kongsgjerningen i Norge i kraft av sin arverett til tronen og især ut fra suverenitetsakten – selve fundamentet som det eneveldige monarkiet var bygget på og nedfelt i “enevoldsarveregjeringsakten” fra 1661 – under kong Fredrik III.

Et slikt skritt var det sterke krefter blant Norges ledende som advarte sterkt imot, og dette kom også klart frem både før og under det såkalte “notabelmøtet” eller stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814, sammenkalt for å drøfte følgene for Norge etter Kieler-traktaten. Følgene av dette møtet ble også at Christian Frederik skrinla sine tanker om en alene-gang i spørsmålet om kongetittelen.

Ut fra tidens moderne begreper om statsrett, var stemningen sterk i Norge mot å bli behandlet som en “vare” som fritt kunne overlates mellom riker; de nye ideer, tilført både gjennom den nord-amerikanske frihetskrig og gjennom ideene fra den franske revolusjon, tilsa at det var folket som skulle bestemme sin forfatning – folkesuvereniteten skulle gjelde.

De nye statsideer bevirket nettopp at Eidsvolls-forsamlingen anså seg i sin rett til selv å velge Norges statsoverhode og Norges forfatning; i forlengelsen av inngåelsen av Norges nye Grunnlov – og som en konsekvens av denne, der Norge fremdeles skulle gjelde som et monarki, ble Christian Frederik enstemmig antatt som norsk konge på Eidsvold 17. mai 1814.

Da traktaten med svenskene ble undertegnet (Mosse-konvensjonen) 14. august 1814, var denne å forstå som en våpenhvile etter den korte sommerkrigen, som endte uten avgjørelser på slagmarken; samtidig hadde krigstilstanden lagt grunnlaget for en fremtidig union mellom to selvstendige riker under en felles konge.

Ett viktig punkt i Konvensjonen regulerte også at Christian Frederik måtte frasi seg sin kongetittel og overlate styringen av landet til statsrådet og også forlate riket. Han ble også pålagt å sammenkalle et overordentlig storting. Den 10. oktober frasa han seg tronen, forlot Bygdøy kongsgård samme dag og reiste 28. oktober fra Fredriksvern til Danmark.

Fra 1839, ved Fredrik VIs død, ble han valgt til Danmarks nye konge, med navn av Christian VIII, og satt som dansk konge til sin død i 1848.

 

Stengt for kommentarer.