gjengitt fra edvard sverdrups bok : “fra norges kristenliv”

– utgitt av Den norske Lutherstiftelse og det norske Lutherske Indremissionsselskap 1868-1918. Kristiania 1918.

 

FORORD

At skrive den norske indremissions historie i femti aar, forsaavidt dette arbeide har været knyttet til Den norske Lutherstiftelse og D. n. L. Indremissionsselskap, har ikke været nogen let opgave. Kildene har tildels svigtet i stor utstrækning og det spredte stof har maattet hentes fra mange kanter.

Skjønt boken er blit større end tænkt, er det dog kun de store grundlinjer, som er trukket op, og der var ting, som ikke kunde tas med, tiltrods for at de vilde hat sin store interesse som f. eks. de enkelte kredsers og fællesforeningers historie eller utfoldelsen av kristenlivet hlandt det troende norske lægfolk i by og bygd gjennem forsamlingsliv, vækkelser og aandelig vekst eller skiftende form i selve indremissionens gjerning. Jeg anser derfor det arbeide, som er nedlagt i denne bok, kun som en begyndelse til at trænge ind i stoffet og haaper, at andre maa føle sig drevet til at fremstille andre sider av det samme liv.

Om det med rette kan sies, at Lutherstiftelsens historie er blit fremstillet fyldigere end indremissionsselskapets, har det sin  grund i, at Lutherstiftelsen i høiere grad tilhører historien.

Jeg bringer en hjertelig tak til de mange utover Norges land, som med stor velvilje har hjulpet mig med oplysninger og billeder. Og en særlig tak retter jeg til hr. klokker H.G. Heggtveit som med aldrig svigtende velvilje har ydet mig sin bistand.

De korte notiser om enkelte av de gamle bibelbud s. 320—334 skyldes saaledes ham.

Boken har jeg viet min fars minde, fordi han — blandt saa meget andet — lærle mig at elske aandens liv inden Norges kirke.

Nordstrand i december 1918.

Edv. Sverdrup

 

– fra s. 15 – 18 :

Mens saaledes den ene vækkelsens tid gik over landet etter den anden, var andre begivenheter hændt, som likeledes vakte det troende lægfolk til større selvstændighet og gav det adgang til øket virksomhet. Først og fremst gjaldt dette ophævelsen av konventikelplakaten av 13. januar 1741.

Sin bedrøvelige berømmelse har jo denne kongelige forordning fra Kristian den sjettes dage faat ved den rolle den kom til at spille i H. N. Hauges og hans venners liv og virke. Efter den blev Hauge fængslet og holdt fangen i 10 aar.

Efter den blev han ved underretten dømt til 2 aars fæstningsarbeide og sakens omkostninger, en dom som siden blev ændret til saksomkostninger og 1000 dalers bøter. Og det var denne forordning, som fremdeles hang som et truende sverd over al lægmandsvirksomhet i Norge.

Selv om ingen efter Hauges lidelseshistorie og domfældelse hadde lyst til igien at bruke den forhatte lov, var den der dog. Den var en skamplet og et slag i ansigtet paa al sand religionsfrihet. Og troende lægfolk, som følte trang til at vidne om sin frelser og arbeide for sjælenes frelse, maatte den stadig gi valget mellem at adlyde Gud eller menneskene.

Det kan nok være sandt, som det har været sagt, at konventikelplakaten fra 13. januar 1741 ikke var en forordning mot, men om gudelige forsamlinger og at den vilde dra den rette grænse mellem tilladelige og utilladelige møter. Men dette utelukker ikke, at den blev en hindring for det kristelige vidnesbyrds fri utfoldelse. Særlig blev den dette gjennem sit forbud mot at reise om forat forkynde Guds ord: «Ingen mandfolk eller kvinder maatte reise om fra sted til andet under navn av at stvrke og opvække andre og der holde samlinger».

Hvad forordningen tilsigtet, var at «indordne den religiøse bevægelse i statskirkens former (R. T. Nissen)». Men dette vilde igjen uvægerlig være det samme som at røve den dens liv og kraft.

Men hvad der nu end kan sies om konventikelplakaten, sikkert er det, at den i saken mot Hauge hadde vundet en bedrøvelig berømmelse og ute i folket var den ikke bare blit upopulær, men i høi grad forhatt. Dens ophævelse var derfor ogsaa bare et tidsspørsmaal og skulde ikke la vente længe paa sig, selv om den skulde faa en tungere gang og en trangere vei at gaa, end man kunde vente.

I 1833 fremsatte daværende høiesteretsadvokat og stortingsmand S. A. W. Sørensen et forslag til lov om fri religionsøvelse for alle kristelige religionssekter. Dersom dette forslag hadde faat Stortingets bifald, vilde dermed ogsaa konventikelplakaten være blit ophævet. Men efter betænkning fra det teologiske fakultet fik forslaget den forsmædelige skjæbne at bli henlagt.

Men for Stortinget i 1836 blev der igjen fremsat flere forslag om ophævelse av konventikelplakaten. Et av disse var fra kirkesanger Notto Jørgensen Tvedt fra Evje og et andet fra den kjendte haugianer Tollef Olsen Backe i Drammen. Dette sidste blev fremlagt av repræsentanten kjøbmand Ole Peder­sen Moe fra Kristiansand.

Det tredje forslag stammer fra stortingsmændene Ole Gabriel Ueland og Ole Ingebrigtsen Soelberg (gaardbr. fra Strinden).

Dette sidste forslag blev saa samarbeidet med de to første, men nu skulde det ogsaa for alvor komme til at syne sig, hvor sterk mot­standen var. Og det mot en reform, som i sandhet kunde kræves baade i folkefrihetens og religionsfrihetens navn.

Det teol. fakultet blev atter avæsket erklæring og ut­talte sig atter imot ophævelsen. Det samme gjorde alle rikets biskoper paa en nær. I Stortinget fandt den gamle forordning ivrige forsvarere blandt embedsmændene, men likesaa bestemte og ivrige motstandere blandt haugia­nerne og bøndene og av dem var der paa Stortinget i 1836 mange. Trods al motstand blev lovforslaget om konventikelplakatens ophævelse næsten enstemmig vedtat av Stortinget, men — negtet sanktion av Kongen.

For Stortinget i 1839 blev forslaget fremsat uforandret og denne gang var det ikke bare bønderne, for hvem det her gjaldt en kamp for forsamlingsfriheten og mot embedsvældet, som stemte og talte for forslaget, men samme gjorde ogsaa flere av tingets mest ansete geistlige medlemmer. Regjeringen fastholdt imidlertid sin motstand og for anden gang blev beslutningen negtet sanktion.

I 1842 blev forslaget tredje gang fremsat uforandret. Regjeringen søkte ved en kongelig proposition om gudelige forsamlinger at forpurre saken, men det lykkedes ikke. Forslaget fra Ueland, Soelberg m. fl. blev ogsaa denne gang vedtat uforandret.

Det blev vel fremdeles forsøkt at lægge hindringer iveien ved at krangle om ekspeditionsmaaten (grundlovens § 79), men Stortinget var paa sin post, saken maatte gaa sin gang og regjeringen saa sig nødt til at gi beslutningen om konventikelplakatens ophævelse sin sanktion (27. juli 1842).

Det var et skridt av vidtrækkende betydning, som herved var tat.

Tidligere end vore broderfolk i Sverige og Danmark hadde Norges folk og kirke opnaadd et saa uvurderlig gode som kristelig forsamlingsfrihet, utvilsomt den største gave, som Norges Storting hittil har skjænket den norske kirke.

Og om Hauges arbeide og lidelse var grundlæggende for lægmandsvirksomheten i vort land i det hele, saa var ophævelsen av konventikelplakaten det næste skridt til frigjørelsen av Guds ords forkyndelse ved lægfolket og den var den nødvendige betingelse for, at denne i det hele skulde faa utfolde sig frit.

Men saa kan det heller ikke tænkes, at hin forordning av 1741 saa vidt tidlig var blit ophævet i vort land, om ikke dens anvendelse mot Hauge hadde gjort den i saa høi grad forhatt blandt folket.

Skriv inn søkeord..